Fengsling av barn skal ifølge Barnekonvensjonen være absolutt siste utvei, men da må også tiltakene for å unngå at vi kommer dit være langt stødigere enn i dag, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Unicef
Dagens system i møte med ungdomskriminelle er for slapt. Barnevernet må kunne gjøre mer for disse enn hva de gjør nå, skriver Sylo Taraku i dette innlegget.

Om kvelden den 14. september 2017 forlot en 17 år gammel gutt barnevernets akuttinstitusjon på Ullevål i Oslo og gikk ut på byen. Nært sentrum kom han i kontakt med en 36 år gammel mann og hans kjæreste. Han fikk komme inn i deres leilighet, men da han ikke fikk overnatte, svarte 17-åringen med å slå sitt nye bekjentskap i hodet med en flaske og deretter knivstikke mannen hele 41 ganger. På morgenkvisten dro gutten, i blodige klær, tilbake til barnevernsinstitusjonen der han hadde bodd i seks uker.

Mange bekymringsmeldinger

For offeret og kjæresten som plutselig så ham liggende i en blodpøl var dette en sjokkerende og traumatisk opplevelse. Det var et mirakel at 36-åringen overlevde. For politiet og barnevernet var 17-åringens grove vold mindre overraskende. Han hadde en lang historikk med drapstrusler og grov vold. Oslo-politiet har registrert 17-åringen hele 175 ganger siden han var 14, og sendt 40 bekymringsmeldinger til barnevernet. Hvorfor har ingen klart å stoppe ham?

Noen barn starter med kriminell atferd helt fra 12-13 årsalderen, men opplever aldri at samfunnet setter foten ordentlig ned. De fortsetter med gjentagende alvorlig kriminalitet til tross for utallige bekymringsmeldinger. 

De såkalte «tidligstarterne» kommer ofte fra dysfunksjonelle familier hvor foreldre av ulike grunner ikke evner å ivareta barnets behov for omsorg og utvikling. Dette er barn som får være ute i gata sent på kvelden mens andre barn sover. De debuterer tidlig med kriminalitet, noe som øker risikoen for en kriminell løpebane senere i livet. Bekymringsmeldinger etter deres problematferd på skolen eller ute i byen blir ikke fulgt opp av foreldrene.

Dobbeltsvik

Barnevernets oppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Hjelpen skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Barnevernet blir ofte koblet inn når barn begår kriminalitet. Problemet er at barnevernet ikke er i stand til å hindre at unge som er under deres omsorg begår ny kriminalitet. I eksempelet over klarte de verken å hente gutten ut av kriminell atferd eller beskytte hans ofre. Det er et dobbelsvik. 

Det er mange årsaker til dette. Barnevernet har en vanskelig dobbelposisjon. De skal både bygge tillit så langt det går og iverksette tiltak når det ikke går lenger. Barnevernet er blant de offentlige etatene med lavest kvalifikasjonskrav og høyest gjennomtrekk, og svært stor arbeidsmengde på en nesten alltid underbemannet stab. 

I tillegg mangler barneverntjenesten tilstrekkelig mandat til å yte nødvendig omsorg. De har for eksempel ikke hjemmel til å innføre bevegelsesrestriksjoner i institusjon. Som rettspsykiater Randi Rosenqvist har påpekt, er det et paradoks at barnevernet ikke har de samme mulighetene som foreldre til å sette grenser for barna og reagere på deres atferd når det trengs: «For eksempel ikke la dem gå ut om natta, og ta fra dem mobilen når de skal sove og lignende».

Barnevernet er blant de offentlige etatene med lavest kvalifikasjonskrav og høyest gjennomtrekk, og svært stor arbeidsmengde på en nesten alltid underbemannet stab. 

Alle barn trenger en korrigerende hånd fra de voksne mens de vokser opp og utvikler seg. De færreste ungdommer begår kriminalitet, men ungdomskriminaliteten er et økende problem i samfunnet. Spesielt gjelder dette gjengangere som begår stadig ny kriminalitet. 

Barn som blir ivaretatt av barnevernet i institusjon skal selvsagt ha mulighet til å bevege seg fritt og ha kontakt med omverdenen. De er under omsorg og soner ikke noen straff med frihetsberøvelse. Grensesetting og restriksjoner bør imidlertid ikke ses på bare som kontroll, men like gjerne også som omsorg. Det er ikke i barnets beste å få lov til å stikke ut på byen sent om natta og knivstikke noen der eller begå annen alvorlig kriminalitet. 

Foreldre må ansvarliggjøres

Det ideelle er at det er foreldrene som tar det ansvaret og at barn slipper å bli overført til barnevernsinstitusjon. Barnevernet skal kobles så tidlig som mulig inn etter bekymringsmeldinger. De skal tilby hjelpetiltak til foreldrene for å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Det kan handle om alt fra råd og veiledning til familien til støttekontakt og avlastning. 

Barneombud Inga Bejer Engh sier til Aftenposten at mange foreldre ikke ser ut til å ville ta imot hjelp. Det er et stort problem. Hovedregelen er at hjelpetiltakene skal være frivillige, men Barnevernet har hjemmel til å pålegge slike tiltak når det er nødvendig – som et alternativ til omsorgsovertakelse som er mye mer inngripende. 

Problemet er at pålegg om hjelpetiltak benyttes svært lite i praksis. Dette er uheldig, spesielt når bekymringsmeldingene omfatter tidligstartere som står i fare for å utvikle en mer vedvarende kriminell atferd. Hjelpetiltak i tide kan bidra til å ansvarliggjøre foreldrene, øke deres kompetanse og virke forebyggende. Derfor bør også praksisen med pålegg om hjelpetiltak styrkes, før det blir aktuelt å overta omsorgen for barnet. Og når barn først må på institusjon, så bør det forsøksvis skje en disiplinering der før de havner i fengsel. Barnevernet må med andre ord blir strengere med grensesetting.  

Som Barnekonvensjonen sier, så bør fengsling av barn benyttes som siste utvei når alt annet er utprøvd, men da er det viktig at tiltakene vi setter i forkant for å unngå fengsling er så effektive som mulig. Da må vi reagere fortere, og gjøre mer før det er for sent.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.