Foto: Faiz Alam
- Går inn for hurtigdomstol - 25.11.2024
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
Mohi-ud-Din Qadri er sønn av grunnleggeren av den verdensomspennende sufi-islamske bevegelsen. Bevegelsen hans far, Tahir-ul-Qadri, leder, har lenge også vært skeptiske til valgsystemet, de styrende politiske klassene i Pakistan og måten landet blir ledet på.
– Valget som ble avholdt i mai 2013, kan ikke etter vårt syn være tellende. Resultatene og ettervirkningene beviser hva vi i Minhaj ul-Quran lenge hadde advart mot, nemlig at valget kunne bli preget av fusk.
Nyhetsbyrået AFP og den pakistanske avisen The Nation kunne blant annet rapportere om uregelmessigheter i stemmeprosessen.
Fattigdomsøkning som offentlig politikk
Valgresultatet, ifølge Mohi-ud-Din Qadri, har banet veien for fortsatt korrupsjon i landet.
– Arbeidsledighet og stigende priser tar fra de fattige muligheten til å få dekket sine mest grunnleggende behov. Makthaverne opptrer som monopolister, ute av stand til å sørge for sikkerhet og velstand for vanlige folk, eller å gjenopplive økonomien.
– Er det politiske systemet mindre korrupt nå etter valget?
– Vi er ikke i prinsippet imot privatisering som løsning på visse problemer. Men nå gjennomføres dette på en måte som plyndrer nasjonalformuen, uten rettferdighet og aktelse for demokratiske verdier. En slik politikk hindrer velferd, skaper fattigdom på kort sikt, og på lengre sikt nød, kriminalitet, generell lovløshet, usikkerhet og terrorisme.
Et korrumpert politisk system
Mohi-ud-Din Qadri mener det er helt nødvendig å gjøre endringer i valgsystemet for å få utviklingen på rett spor. Han hevder de dominerende politiske kreftene i landet er en “mafia forpliktet til å beskytte korrupsjonen i landet”.
Ifølge Transparency International er korrupsjon (særlig politisk) svært utbredt, noe som blant annet skyldes et tungrodd offentlig byråkrati med lite gjennomsiktighet. Landet havnet i Transparencys 2013-indeks på 127. plass av tilsammen 175 stater.
– Størstedelen av dem som sitter i parlamentet har bestemt seg for å være med “på gamet” for å komme til makten på et eller annet tidspunkt. For oss er det pakistanske folket våre eneste allierte, for det er gjennom massenes påtrykk at vi kan skape positive endringer.
Nepotisme
Status quo er at man beskytter interessene til føydalherrer, store forretningsmenn, industrieiere og byråkrater, mener han.
– Politisk kan de tilhøre forskjellige partier, men ofte gifter denne gruppens barn seg med hverandre, og kan på denne måten befeste sine bånd og interesser. Pakistans politiske overklasse har utviklet seg til en homogen samling av interessegrupper som klarer å vinne valg etter valg. Nepotismen og et tettvevd dynastisk nettverk av politisk makt blokkerer fremveksten av ekte demokrati i landet.
Ekstremismen utnytter forholdene
Under slike forhold trives også religiøs fundamentalisme og ekstremisme, mener Mohi-ud-Din Qadri.
– Pakistan er sterkt preget av sekterisme, avlet av forskjellige militante grupper til å gjennomføre massakrer av uskyldige borgere. Ulike grupper som TTP (jour. anm., Pakistans Taliban) har røtter i de samme militante klaner som opererer for å oppnå religiøse og politiske målsetninger.
Et trist eksempel på sekterismen i landet er den systematiske diskrimineringen, etniske rensingen, forfølgelsen og folkemordet på religiøse minoriteter som sjia-muslimer og etniske minoriteter som hazaraene, påpeker han.
– Roten til denne formen for terrorisme er mullahismen, som er den radikale og fanatiske formen for religiøs ekstremisme. Får vi bukt med mullahismen og radikalismen, kan vi garantere starten på utviklingen mot fred og sosial konsensus i landet.
Valgsystem hjelper maktelite
Samfunnsforsker og norsk-pakistaner Amir Iftikhar Warraich har i de siste årene bodd i Islamabad for å forske på forholdene i landet. Warraich hevder mye av det som Mohi-ud-Din Qadri sier er “fair”.
– Valgsystemet har store hull. Det hjelper makteliten. Slik har det alltid vært i Pakistan. Politikken og systemet trenger reformer.
– Organisasjonen sier de er imot vold og terror (lederen i Minhaj har blant annet utstedt en fatwa mot terrorisme). Finnes det andre religiøst-politiske krefter i landet som går i samme retning?
– Flesteparten av religiøse grupperinger i Pakistan tar avstand ifra vold og terror. Problemet er nok mer sammensatt enn å bare se på rollen til relgiøse og politiske krefter. En må se på hvordan staten, sikkerhetstjenestene og hæren har agert. Fra historien vet vi at radikalismen i stor grad ble støttet av CIA og den pakistanske hæren.
Ettbarnspolitikk á la Pakistan
– Ser du en langsiktig løsning på fattigdom, sekterisme, og dermed også fotfestet ekstremismen får i Pakistan?
– Fattigdom tror jeg neppe det blir mindre av. Enten er staten nødt til å aktivt gå inn for å få ned befolkningstallet med en kinesisk-form for “ettbarnspolitikk”, eller utvikle nye byer og befolke mindre utviklede deler av landet. Befolkningsvekst var og er et problem og direkte tilknyttet fattigdommen. Religiøs ekstremisme er tilknyttet stort sett situasjonen i Afghanistan og Kashmir, samt USAs dronekrig. Jeg tror maktbruken overfor militante og hvordan situasjonen i Afghanistan utvikler seg, kan bli avgjørende for Pakistan.
Handler om anti-amerikanisme
Ola Bøe-Hansen, kommandørkaptein og hovedlærer ved Forsvarets stabsskole, påpeker at maktkonstellasjonene i Pakistan sannsynligvis vil endres etter hvert som NATO-innsatsen i Afghanistan trappes ned.
– Ekstremismens oppblomstring i Pakistan skyldtes hovedsakelig antiamerikanismen som kom i kjølvannet av krigene i Afghanistan og Irak. Nå som de to krigene mer eller mindre er over, vil maktgrunnlaget og eksistensberettigelsen til ekstremistgruppene avta og befolkningen vil kreve ro og stabilitet. Pakistanerne er også krigstrøtte.
FAKTA
Sosiale forhold i Pakistan
Ifølge de siste beregningene fra Verdensbanken (2008) levde 23,9 prosent av pakistanerne i fattigdom. Fattigdomsbekjempelsen foregår gjennom føderale ministerprogrammer (National Finance Commission Award, NFC) og gjennom ulike private NGOer.
Arbeidet med å bekjempe fattigdommen i landet har pågått siden 1970-tallet. Likevel førte korrupsjon i statsapparatet, utilstrekkelige offentlige satsinger, politisk ustabilitet og økning i folketallet til “fattigdomsbomben” på 90-tallet. Tall fra 2006 kunne også vise at bare 50 prosent av befolkningen var skrivekyndige og offentlige utgifter til utdanning var halvparten av snittet som andre utviklingsland (to mot tre til fire prosent).
Et dårlig utviklet offentlig skolevesen har vist seg å være en destabiliserende faktor for det pakistanske samfunnet. “Utdanningstomrommet” utnyttes av militante organisasjoner. Veksten i enkelte religiøse skoler har gitt radikale krefter betydelig støtte blant de fattige.
(kilder: oneworld.net, worldbank.org)
Om Minhaj Ul-Quran
Minhaj-ul-Quran er en internasjonal religiøs organisasjon grunnlagt av Muhammad Tahir ul-Qadri 17. oktober 1980 i Lahore, Pakistan.
Organisasjonen fremmer religiøs moderasjon, interreligiøs dialog, og en moderat tolkning av islam med metoder fra sufismen. Organisasjonen har etablert avdelinger i over 90 land.
(kilde: no.wikipedia.org)
