Foto: Eastside FM
- Sinne mot en regjering kan ikke bli likestilt med antisemittisme og hat mot jøder - 11.11.2024
- Nazi vs Sovjet symboler – en kritisk sammenligning - 11.08.2024
- Treet vårt | Torvald Therkildsen - 24.09.2021
I tiden etter tiårsmarkeringen for terrorangrepene i 2011 har debatter rast i de fleste medier om hvordan vi best tar et oppgjør med verdiene og den dertil hørende volden som kom til overflaten med angrepene. Noen har pekt mot høyresiden av det politiske spekteret, og sagt at de har et særegent ansvar for å forklare hvordan terroren kunne skje. Andre mener at høyresiden ikke har mer ansvar enn andre. Nasjonalister og andre langt ut på høyresiden har nok kjent på et særegent press om å svare for sin egen ideologi. Selv har jeg i denne tiden vært opptatt av et annet spørsmål rundt dette oppgjøret: Hva bør «vi andre» gjøre?
Forståelse for landskapet i sosiale medier
Mye av debatten etter markeringen 22. juli i år fokuserer ikke på hvordan verdiene oppstår, snarere på hvordan mennesker blir påvirket og radikalisert over tid i lukkede samfunn. Internett og algoritmer har ikke bare gjort denne prosessen internasjonal, men hyperfiksert og skjerpet inn på en liten gruppe mennesker som oppfyller tilstrekkelig av kravene algoritmene stiller. De opererer i forumer, fyller opp sine sosiale medier med reklamer og promotert innhold som stadig blir sterkere jo mer en samhandler med innholdet. Enkelte har til og med uttalt at propagandaapparatet som nå lever i sosiale medier er det mest effektive siden den kalde krigen.
Jeg er av den soleklare oppfattelse at det er først når vi forstår hva et mennesker mener, og hvorfor de mener det, at det blir fullstendig mulig å ha diskusjoner og skikkelige oppgjør med verdier. For at vi som et samfunn skal kunne forhindre repetisjoner av Bærum og Utøya, må vi være villige til å sette oss inn i nettopp det landskapet som mennesker møter kontinuerlig i sosiale medier. Kort fortalt: vi må snakke sammen for å kunne forstå hverandre.
«Kom over til vårt bord!»
Jeg skal her fortelle en liten historie om noe som skjedde sist gang jeg tok meg en øl på byen. Ut av respekt for de som er en del av denne historien, skal jeg verken nevne navnet på utestedet eller personene jeg møtte der. Jeg befant meg altså på byen i hyggelig samvær med venner. Vi var alle fullvaksinerte, og kunne endelig senke skuldrene og kjenne på et snev av ro. Kvelden ble til natt, og etter hvert forsvant flere og flere av gjestene fra baren vi var på. Med ett ble jeg oppmerksom på et bord bak oss. Der satt to unge menn, og jeg inviterte dem til å komme til vårt bord, slik at de ikke skulle behøve å sitte alene. De aksepterte med glede.
De to var brødre. Den yngste av dem, rundt 20 år, var nylig blitt student ved et større universitet. Den eldre, i midten av 30-årene, hadde nettopp sluttet i jobben sin for å ta opp fag. Han ville bli ingeniør. Vi skålte og drakk. Det var en fin kveld.
Redd for en endret virkelighet
På et tidspunkt kom den yngre broren og jeg i snakk om hvordan en skal definere kapitalismen. Han virket nølende og svarte med en del forbehold, så som at «dette bare var hans mening», litt som om han var redd for at jeg skulle anklage han for noe. Jeg lo, og sa at mangfold av idéer er viktig og nødvendig, og at jeg ikke anklaget han for noe som helst. Med en spøkefull tone la jeg til: «Med mindre du stemmer Alliansen eller Demokratene. Da har jeg noen spørsmål!» Da lente den eldre broren seg inn og sa: «Jeg stemmer Demokratene.»
Det som fulgte var en av de beste samtalene jeg har hatt på lenge. Den eldre broren var nasjonalkonservativ. Han var tilhenger av regimet i Polen og i Ungarn. Han var imot innvandring. Han var bekymret for at Norge skulle bli som Sverige. Han var opptatt av vestlige verdier. Vi var med andre ord rake motsetninger. Men jeg ville forstå. Det er ikke hver dag en har sjansen til å snakke med noen som mener det motsatte av en selv.
Det er ikke hver dag en har sjansen til å snakke med noen som mener det motsatte av en selv
Vi snakket lenge. Og jeg endte opp med å forstå, ikke sympatisere med, men å forstå hvorfor han mente mye av det han mente. Han var redd for ting han hadde sett på Facebook. Han var redd for alle videoene som han ble bombardert med av innvandrere eller mørkhudede som sloss mot hvite. Han var redd for transpersoner, for at alt han hadde lært i oppveksten ikke lenger var sant. Han var redd for vaksiner, han var redd for banker, men mest av alt var han redd for muslimer.
«Kanskje jeg har vært for mye på Facebook»
Han fortsatte: «Det er i deres kultur normalt å mishandle barn.» Der stoppet jeg han. Jeg sa at det er rasistisk. Han sa at det er det ikke. Jeg spurte om han forsto hvorfor jeg syntes det var rasistisk. Det gjorde han ikke. Så jeg prøvde å forklare: «Med en gang du sier ‘de’, ‘dem’, ‘deres’, snakker du ikke lenger om en idé. Du snakker om en folkegruppe.»
Samtalen varte og rakk. Jeg forklarte at islam ikke er en forent organisasjon, at det er over en milliard muslimer, at islam eksisterer på alle kontinenter, at islam ikke er hierarkisk, at islam introduserte arverett for kvinner i Midtøsten hundrevis av år før Vesten, og tilsvarende ting. Det ble en lang samtale.
Men på ett tidspunkt, rett før baren stengte, lyste øynene til min samtalepartner opp: «Kanskje jeg har vært for mye på Facebook. Jeg tror jeg har tatt helt feil om muslimer.» Den setningen alene ga hele samtalen ytterligere styrket verdi for meg.
Tålmodighet og åpenhet virker
Jeg vet ikke om det er slik at alle kan kjenne på en ny lærdom fra denne historien. Men jeg vet i det minste hva jeg selv fikk ut av det. Opplevelsen illustrerte for meg at det er mulig for andre å skifte mening. Den viste for meg at mange mener det de mener basert på informasjon fra sosiale medier, og aldri har vært i en situasjon der de har fått sitt ståsted utfordret. Det viste meg at tålmodighet og åpenhet virker. Og at oppgjøret med disse verdiene kan skje på en bar, mellom to mennesker som bare ønsker å forstå hverandre.
Jeg skjønner at det er enklere for meg enn enkelte andre å ta den samtalen. Og jeg sier ikke at alle burde gjøre det samme som meg. Jeg er en hvit mann, jeg er ikke muslim, jeg er ikke et av terrorofrenes pårørende, og jeg er i utgangspunktet glad i å diskutere. Men det er bare å merke seg: Noen ganger kan et par øl og en oppriktig nysgjerrighet gjøre underverker.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
