"Kongolandsbyen" åpnet i 15. mai i Oslo. Kunstinstallasjonen vises i forbindelse med Grunnlovsjubileet og har fått mye oppmerksomhet og kritikk. Koreograf Sigurd Johan Heide har fulgt opp kontroversen med en Norgeslandsby i Uganda.
Latest posts by Claudio Castello (see all)
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Kongolandsbyen er et kunstverk av Lars Cuzner og Mohamed Ali Fadlabi. Verket er inspirert av feiringen av Norges 100-års jubileum i 1914, da en ”landsby” befolket av afrikanere ble stilt ut i Frognerparken i Oslo.
– Jeg ville snu perspektivet og nærme meg spørsmål om identitet og fremstillingen av den andre fra en annen innfallsvinkel. Jeg dro til Uganda for å se hva som skjer når når man iscenesetter Norgeslandsbyen i et afrikansk storby.
Prosjektet har fått undertittelen I am looking at you, you are looking at me, and what are we looking at. Heide satte opp en fargerik portal skapt av scenograf og scenekunstner Susanne Irene Fjørtoft på fire forskjellige arenaer og stilte seg selv til skue.
Annerledes “annerledeshet”
Med lusekofte, nisselue og norsk tradisjonsdans møtte Heide et bredt lag av Kampalas befolkning i dagligdagse omgivelser: på en fotballbane, i en beryktet nattklubb, på et fruktmarked og en universitetscampus.
– Formålet har vært å skape en inngang til samtaler med de fremmøtte. Ser den vanlige ugander den post-imperialistiske europeeren, mzunguen (journ. anm.: hvit person på swahili) med lommene fulle av penger, en person som er iført en drakt med skjult symbolikk, eller en hvit mann som beveger seg på en høyst merkelig måte? Og hva med meg, ser jeg fattige afrikanere, skeptiske tilskuere, mennesker som er i en helt annen økonomisk, sosial og politisk virkelighet, eller mennesker som kan danse slik at det virkelig groover?
Handlet om settingen
Heide opplevde at reaksjonene var mange og individuelle.
– Utstillingen min ble vist i ulike settinger. Det virket inn på hvordan tilskuerne reagerte. Noen var raske til å gå i dialog og spørre om både portalen, klærne mine og intensjonene mine, mens andre lo, flirte og pekte. Jeg opplevde også at noen følte seg brydd over at jeg var der, og følte meg virkelig som “en fremmed” i de ulike situasjonene.
– Hvilken betydning tror du ditt prosjekt kan få?
– Debatten om Kongolandsbyen 2014 viser at prosjektet opprører, fascinerer og engasjerer publikum. Dialogen står sentralt i “Norgeslandsbyen”, som er en direkte kommentar til Kongolandsbyen. Det tror jeg er med å menneskeliggjøre det vi snakker om her. Folk kan se det som litt komisk at en hvit europeer reiser ned til Afrika og stiller seg ut. Samtidig fikk jeg i gang samtaler med enkeltmennesker som har en viktig stemme.
Se på hverandre som mennesker
Heide påpeker at kunst har ulike konsekvenser for ulike mennesker.
– Jeg stiller spørsmålstegn ved måten kunstnerne bak Kongolandsbyen 2014 har kommunisert med offentligheten om sitt prosjekt. Hvilke agendaer har den som blir utstilt og betrakterne? Klarer vi å se gjennom stereotypene, og se hverandre som mennesker? spør han.
Utrop har vært i kontakt med kunstneren Lars Cuzner. Han ønsket imidlertid ikke å kommentere saken nærmere.