Foto: Firuz Kutal
- Pogrom i Gaza | Johan Gåsvatn - 24.08.2021
- Mannen som solgte Eiffeltårnet | Johan Gåsvatn - 24.05.2021
- Den største fienden er vår egen frykt | Johan Gåsvatn - 02.04.2021
For ikke lenge siden var verden vitne til nok en omdreining på krigsspiralen i Midtøsten. Ikke så mange bryr seg, ser det ut som. Bare de som er direkte involvert. Kanskje er det fordi det er som forventet, det er snart ingen nålevende som vet om annet enn konflikt og krig i dette området.
Glemte det som ikke skulle glemmes
Natten til 10. november 1938 er kalt Krystallnatten. Dette var innledningen til den mest omfattende jødeforfølgelsen verden har sett på 2000 år. Tusenvis av jødiske boliger og forretninger ble ødelagt og mange jøder ble drept. Det som senere fulgte, fra opprettelsen av de jødiske ghettoene i Warszawa og andre polske byer, hvor jødene ble stengt inne, trakassert og deportert, til det som senere ble til Holocaust, er mer og mindre kjent stoff for de fleste. En hel verden har lovet seg selv at de aldri skal glemme det som skjedde. Igjen og igjen blir vi minnet om, av jøder og andre, av regjeringer og grupper, at vi ikke har lov til å glemme.
For min egen del, selv om jeg ikke har opplevd det, men har det bare fra historiske medier, så har jeg ikke glemt det. Det synes umulig å glemme det selv om man hadde villet.
Da slår det meg når jeg sitter i min stue og ser på at ghettoen Gaza blir bombet, boligblokker raser sammen eller velter overende, mennesker omkommer i ruinene, og støvet som legger seg over det hele, at her er det noen som har glemt.
Når du kan møte din bror – uten redsel
De som bomber har glemt, et folk som kunne ha protestert har glemt, og folkets ledere har glemt. Så er ruinen stille. Bare ropene fra overlevende høres. Et ekko fra ropene i Warszawa-ghettoen og det som verre var. Men lederne for Abrahams, Isaks og Jakobs land hører ikke ekkoet. De står fram på TV og sier at dette er bare begynnelsen, det skal bli mye verre. Da tenker jeg, at Krystallnatten var også bare begynnelsen, det ble mye verre.
Så husker jeg Aleksandr Solzhenitsyns ord: «Linjen som skiller godt og vondt går ikke gjennom stater, heller ikke mellom klasser eller mellom politiske partier – men rett gjennom ethvert menneskehjerte – og gjennom alle menneskelige hjerter. Denne linjen endres. Inni oss svinger den med årene. Og selv i hjerter overveldet av ondskap, beholdes et lite brohode av godt». Men hva hjelper et brohode hvis man glemmer at det finnes?
Da tenker jeg, at Krystallnatten var også bare begynnelsen, det ble mye verre.
Den 14. mai 1948 skjedde det noe merkelig, eller – det var mer fatalt enn merkelig. Dette var dagen for proklamasjonen av Israel som stat. Det var ikke så merkelig at det var tid for å virkeliggjøre en jødisk stat like etter krigen, da verdens samvittighet var på bunnivå, men det fatale var at landet, eller staten, ble kalt Israel.
Men slik kan det gå når man bruker Moseloven som grunnlov, og tolker den som man synes det passer. Fataliteten blir bare større ved at man prøver å få et helt folk til å tro at Gud tildeler landområder på jorden, og at disse landområdene skal tilhøre en bestemt gruppe folk. Hva gjør en nordmann til en nordmann? Hva gjør en jøde til en jøde? Men hva skulle så landet hete da? Kanskje «Kanaan» ville være et godt navn? Det var navnet på landet da Abraham kom dit.
Teologien er under utvikling og har vært det i alle tider. Det jeg vil kalle en mer moderne teologi heller til den oppfatningen at det meste av Bibelen ikke kan forstås bokstavelig. Det er tekster til veiledning, som må ses i lys av menneskehetens erfaring og forståelse, utviklet gjennom flere tusen år. Englene ved himmelens port står ikke og svinger med sine sverd. Nei, ordet «Israel» kan ikke være annet enn et uttrykk for en åndelig tilstand.
I første Mosebok kap. 32 kan vi lese om Jakob og møtet med den fremmede. Det kom til en kamp mellom dem og de stridde hele natten. Jakob vant. Da sa den fremmede: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet». Hvem var den fremmede? Var det Gud? Jakob kjempet med seg selv, og vant. Derfor skulle han hete Israel, fordi han hadde nådd denne åndelige tilstanden, noe som selvfølgelig gjelder alle folk, også palestinere og alle andre som får en slik selverkjennelse.
Jøder og palestinere, og eventuelt andre som kunne ønske det, må leve sammen i dette landet med like rettigheter. Man kan si at ordet «Israel» kan sidestilles med uttrykk som «Paradis», «El Dorado», «Nirvana», «Buddha», alt etter tradisjon.
Profetier er ikke evig gyldige. De kan endres – av de som hører dem og oppfyller dem – eller ikke oppfyller dem. Moses ble lovet et land som fløt av melk og honning, men i de mer enn sytti årene som har gått siden statsdannelsen har både melken og honningen kommet fra USA, et land som har 40 millioner fattige.
Man skulle tro at de trenger honningen selv. Israel som en fysisk stat er en korthus-konstruksjon. Kan den bestå? Hvor ligger så det åndelige Israel? Kanskje er det i «brohodet av godt» som Solzhenitsyn snakker om? Eller i ethvert menneskehjerte som har kjempet med Gud og vunnet. Da kan Israel ligge hvor som helst, og over alt. Abraham var, til forskjell fra nåtidens israelske ledere, en velvillig mann. Han kom i disputt med Lot om rettighetene til beiteområder. Abraham skar gjennom og sa: «Tar du til høyre så tar jeg til venstre, tar du til venstre så tar jeg til høyre». Men det har de også glemt.
Er det så ikke noe håp om fred i området? Jo, det er det. Men jøder og palestinere må leve sammen i ett og samme land, med samme rettigheter. Freden kan bare komme på samme måte som den kom til Jakob. Jakob var redd for sin bror Esau som kom imot ham med fire hundre mann. Derfor oppsøkte han ensomheten og kjempet hele natten med Gud (med seg selv). Ved morgengry fant han freden og kunne møte sin bror uten redsel.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
