Foto: flickr.com
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Jeg vil selv begynne fokusere på litt andre ting rundt denne polemikken, nemlig om det faktuelle og menneskelige. For det trengs.
I sitt Facebook-innlegg snakker Langeland om pakistanere som aldri har kjempet for Norge (herunder ekstrakommentaren “eg hatar dykk”).
Korrekt når det gjelder Norge (norsk territorium). Men om han sikter andre verdenskrig under ett så er det ute på bærtur. For det var til sammen opptil to millioner soldater fra Britisk India (vi snakker her om dagens India, Pakistan og Bangladesh) som i alliert uniform faktisk var Norges forbundsfeller i kampen mot nazismen, fascismen og japanerne i det asiatiske krigsteatret.
Faktum er at blant norsk-pakistanerne som bor i dagens Norge vil det statistisk sett finnes oldeforeldre og besteforeldre som kjempet for friheten Langeland, du og jeg nyter til å ytre oss fritt. Kanskje noe å tenke på for en mann som har gitt ut faglitteratur om historien til Høyesterett, men som likevel klarer å gå ned til å så nedrig nivå på sosiale medier (herunder “Du, din jævla pakistaner”)?
Om Langeland ikke liker gliset til den pakistanske restauranteieren, står han fritt til å avstå fra punjabisk kjøkkenkunst. Selv er ikke jeg så veldig glad i sterk mat, men synes det blir i overkant å hate en hel folkegruppe på bakgrunn av en elendig laget chicken curry.
Fotballpreik
Selv har historieprofessoren unnskyldt seg med både feiltolkninger og at dette var ment i beste fotballpreikstil. Sistnevnte kjenner jeg godt til, og kan ikke ansees som det mest politisk korrekte. Men å betegne en hel folkegruppe som “genetisk svake analfabeter” (som han uttalte seg til sosiale medier i 2012) kan gi stygge blikk, selv på en fotballpub.
Kommentator i Dagbladet, Mari Simonsen, mener Langeland bør fortsette i jobben. Uttalelsene og holdningene som han er gitt uttrykk for, gjør at Langeland i worst case-scenario vil miste sin troverdighet, ikke minst som yrkeshistoriker, med også som samfunnsdebattant. For kan de “jævla pakistanerne” faktisk stole på at man blir respektert som likeverdige i en undervisnings- eller eksamineringssituasjon av en professor som viser slike holdninger?
Lærdommen her er at en bør kjenne sin besøkelsestid når man er på sosiale medier. For det er et tankekors at man for andre gang på rad med et par års mellomrom klarer å gå fra grei fyr og proff historiker til nettmobber. En slags Jekyll og Hyde-overgang man får frysninger av.
