Foto: Claudio Castello
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
– For meg er en israelsk artist også en person som kommer fra det landet som i årtier har okkupert mitt land, og drept min slekt, mine venner og mine landsmenn.
Slik svarer Banna på om hun noen gang vil kunne tilgi og bruke kunsten til tilnærming mellom to folkeslag som i lang tid har vært i konflikt med hverandre.
– Vi palestinere er ufrie og under okkupasjon av staten Israel. Det som skjedde sensommeren i år, er en fortsettelse av et langvarig folkemord. Men vi er dessverre så vant til dette. Krig og konflikt er normalen for oss i Palestina.
Vi palestinere er ufrie og under okkupasjon av staten Israel.
Samtidig finnes det også et annet Palestina som “har en indre frihet”, og som ikke lar seg kue, ifølge Banna.
– Narrativet til palestinerne er mer enn bare bombing, krig og elendighet som mediene skriver om og som jo finnes. Men Palestina er også så mye annet, det er også landskap, kunst, humor og kjærlighet.
Lærte om flerkultur
Som ung palestinsk kvinne på 70-tallet var Banna både skoleflink og villig til å bruke sine ressurser for sitt folks væpnede kamp. Noe hennes foreldre var skeptiske til.
– Som foreldre flest var de redd det skulle skje meg noe. Istedet var det særlig moren min som manet til å kjempe denne kampen med ord og toner istedenfor kuler og bomber.
Banna, som allerede var et musikalsk vindunderbarn på den tiden, fikk gjennom PLO et stipend og sjansen til å reise ut av landet. Tørken og heten i Palestina ble byttet ut med snø og minusgrader i Moskva. Tiden i det tidligere Sovjetunionen ser hun tilbake på med glede. Hun opplevde mye og gikk ut av det prestisjetunge Moskva-konservatoriet med toppkarakterer.
– Jeg fant en helt ny verden i Moskva. Folk fra mange ulike kulturer, og det var stor interesse for både Palestina-spørsmålet og palestinsk kultur. For meg var det også en måte å komme meg vekk fra en vanskelig hverdag, og finne inspirasjonskilder. Tiden i Moskva preget meg mye, og har i ettertid bidratt til å gjøre meg til artisten jeg er i dag, forteller hun.
Ledernasjon i den arabiske kunsten
Banna, var i Oslo under årets Melafestival i august, og i Trondheim i en solidaritetskonsert, sier at det som skjer i hjemlandet også har sine positive sider.
– Siden vi ikke er en fri nasjon, kanaliseres mye av motstandskampen gjennom musikken, billedkunsten, litteraturen og satiren. Og det gir oss nesten en slags kulturell fordel. Ofte får jeg høre når jeg er på besøk rundt omkring i araberlandene at palestinsk rock, palestinsk hip-hop og palestinske romaner er best likt. Livet utfordrer oss på helt andre måter enn det kunstnere i frie nasjoner opplever, forklarer hun.
Liker å blande
De som så Banna under Melafestivalen, og i Trondheim, fikk oppleve en sterk og særegen stil. Up-tempo trommer med et hint av arabisk perkusjon, oppløftende refreng og en heftig basslinje er hennes varemerke.
– Som artist liker jeg å eksperimentere, definitivt. Jeg liker både å ha det tradisjonelt arabisk/palestinske i en slags moderne setting. Jeg hører også selv på mye forskjellig, fra klassisk, til rock til elektronisk musikk.
Nytt besøk
Solidaritetskonserten for Gaza tidligere i høst, og Mela er ikke første gangen Banna har vært på Norgestur. Hun fikk først oppmerksomhet i Europa etter deltagelse på to sanger på konseptplata Lullabies From The Axis of Evil gjennom samarbeidet med Kirkelig Kulturverksted i 2005.
– Prosjektet var en øyeåpner for meg, ettersom det var første gang jeg jobbet sammen med vestlige artister. Jeg har ofte brukt vestlig popmusikk i mitt repertoar, men det var en spennende erfaring å jobbe med en utenlandsk (vestlig) produsent.
Utover høsten skal det bli en ny konsertserie. Fra Paris til Emiratene. Noen ganger må hun reise under beskyttelse, for det er ikke alle som er glade over Bannas frittalenhet, og ideologisk-musikalske kamp mot myndighetene i Tel Aviv.
– Jeg har et folk som trenger meg, og dette er min måte å føre motstandskamp på. Som en av de få kvinnelige artistene i Palestina har ansvaret over mine skuldre vært stort. Og nå større enn noensinne, med tanke på det som skjedde i sommer. Men jeg viker ikke. Og tier aldri, sier hun.
