Foto: Kari Bye
- Går inn for hurtigdomstol - 25.11.2024
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
Utrop møtte tre av de fire artistene på plass mens de viste bildene sine. Fjerdemann Ana Karina Guerrero Choy fra Venezuela kunne ikke møte opp grunnet familieforpliktelser.
Colombianske Katharina Barbosa og Daiana Rosales og chilenske Claudia Moreno er i godt lynne og snakker løst og fast om bildeverkene sine som de har stilt ut på kjelleren på Venezuelas ambassade i tre uker frem til i dag.
Utstillingen El Femenino Habitado – The Inhabited Femenine handler om å kunne utnytte kulturelt mangfold til sitt ytterste, mente Rosales.
– Vi har valgt vinkling på, i første omgang kjønn, for å vise de ulike rollene kvinner har i dagens samfunn og ikke minst endringene som har ført dit vi er kommet nå.
Hva har inspirert dere til å lage utstillingen?
– Vi hadde i lengre tid diskutert idéen med kulturattachéen ved ambassaden, som etterhvert knyttet oss sammen. Idéen kom fra i fjor sommer. Vi ble alle fire godt kjent sammen, og utviklet et vennskap både med og uten pensler, fortalte Barbosa, som i en årrekke jobbet i fødelandet Colombia med digital og analog kunstfortografi.
Farger og varme
Kunstnerne selv har jobbet med et sammensurium av kollasjer, akryllisk maling, fargestifter, poxy og kartong i verkene sine. Resultatet ser spennende ut for det blotte øye.
Utstillingen har frem til siste dag ikke innbydd på noen særlige utfordringer, var samtlige enige om.
– Organiseringen har vært god, og oppmøtet på åpningen var strålende. Kanskje det eneste minuset er at det har dabbet av etterhvert. Heldigvis har de som har kommet gitt greie tilbakemeldinger. Folk har sagt at de føler det som om de reiser tilbake til den særegne magiske realismen som er typisk for latin-amerikansk kunst, fotalte Barbosa videre.
Folk føler at fargene og varmen er tilstede, mente Rosales.
– Og det er jo en flott kunstnerisk kontrast, nå som det er kaldt og vinterlig ute.
Livets og valgets kvaler
Et av Rosales bilder ender opp som blikkfang. Et vesen med halvt menneskelige og hvallignende trekk er illustrert. “Hvalen” har på seg en badedrakt men tør ikke å hoppe ned fra en bygning og kaste seg ut i vannet.
– Bildet skal illustrere frustrasjonene som særlig kvinner, men også menn, opplever i livet når man ikke tør. Når man mangler den siste dosen med selvtillit, når man er for redd til å gjøre radikale og risikable endringer i livet sitt. “Hvalen” er egentlig en form for selvportrett, som skal vise tvilene jeg hadde før jeg kastet meg ut i det som i mitt virkelige liv var en stor forandring – nemlig å komme til et helt annerledes land og kultur som Norge. Lære seg et nytt levesett og et nytt språk.
Et av Morenos bilder er sterkt preget av kinesiske motiver, noe hun begrunner et årelangt opphold med sin konsul-ektemann i Chiles ambassade i Midtens rike.
– En kan se dragemotivene og lotusblomsten, som er typisk kinesisk. Lotusen representerer søken etter forbedringspotensialet som finnes i oss alle.
Vil fremme de nye kvinnestrømningene
For alle handler samtidig også utstillingen om å fremme den nye kvinnekampen som skjer i et tradisjonelt mannsdominert verdensdel, på kunstnerisk vis.
– Å svare på hvordan det er å være latin-amerikansk kvinne anno 2014 kan være komplisert. Vi lever i en globalisert verden, og jeg føler det som om likhetene er større enn forskjellene. samtidig ser jeg at kvinenr er ute etter den samme friheten til uttrykke seg, og etter de samme mulighetene til å hevde seg, uansett kulturbakgrunn eller tilhørighet. En annen ting er at enkelte land ligger foran noen andre når det gjelder likestilling, sa Moreno.
Barbosa sier hun tar opp temaet i et de konseptuelle verkene sine, basert til en viss grad på hennes reiser og det hun har sett og opplevd.
– Jeg tenkte på hvordan kvinner levde før i tiden. I et av bildene kan du en kvinne som lever i et slags bur. Hun kan ikke velge den hun vil elske, hun kan ikke velge hva hun vil bli. Alt det hun kan er å spille piano og brodere.
– Vi kan relatere dette til realiteteten til hvordan mine oldemødre og bestemødre levde en gang i tiden, og til hvordan mange kvinner lever i dag. Vi må alltid huske og være takknemlige for de sto frem som viktige forkjempere. Uten dem så hadde folk som meg kanskje aldri hatt muligheten til å ta kunstutdanning, eller blitt leger, og realisert oss selv.
