Foto: Lift Every Voice / Ka Man Mak, 2020.
Introduksjon
«Over hele Europa har svarte lokalsamfunn utfordret majoritetssamfunn i århundrer.» Slik begynner invitasjonsteksten sendt ut i forbindelsen med det europeiske bokprosjektet Mapping Black Europe.
Initiativet har som formål å diskutere og synliggjøre monumenter og offentlige representasjoner av personer med afrikansk opphav – omtalt som ‘Black Europe’ – i forskjellige europeiske byer. «De har sjelden blitt hedret for sine bidrag til det sosiale og kulturelle livet som har formet hvert land», skriver initiativtakerne prosjektet, Natasha A. Kelly (Tyskland) og Olive Vassell (Storbritannia), om bokprosjektets relevans. Vassell og Kelly har faglig bakgrunn innen kulturformidling og journalistikk, og premisset for prosjektet er at antallet minnesteder som for eksempel monumenter, statuer, gatenavn eller skilter «kan betraktes som politiske representasjoner av svarte mennesker i Europa og deres historie».
«Denne boken tar sikte på å registrere steder med offentlig hukommelse, markører og monumenter i hele Europa som representerer tidligere hendelser som er knyttet til verdier og fortellinger, samt skjevhetene som er spesifikke for svarte mennesker som bor i Europa», forteller de to.
Henvendelsen ble videresendt til meg to ganger av to forskjellige mennesker før jeg lot meg engasjere. Jeg tenkte på hvordan monumenter og fremstillinger av historie ble et ledd i rasismedebattene sommeren 2020. Etter en samtale med de to redaktørene bestemte jeg meg for å bidra til prosjektet med et kapittel om Oslo – min adopterte hjemby siden 2004. Mitt bidrag til bokprosjektet heter “Black Oslo’s” Symbolic Landscape – Monumental Blackness Yesterday & Today og utforsker et par eksempler på såkalt svart representasjon i Oslo.
Jeg diskuterer i mitt bidrag minnesteder, plasser og «monumental» offentlig kunst tilknyttet historiske personer og kritiske hendelser med relevans for Oslo. De inkluderer Eidsvolls plass der demonstrasjonen We Can’t Breathe. Rettferdighet for George Floyd ble arrangert 5. juni 2020, Ruth Reeses Plass på Grünerløkka, bysten over Benjamin Hermansen på Åsbråten, og av Fadlabi (Mohamed Ali Fadlabi), og Lars Cuzners kunstinstallasjon, den gjenskapte og såkalte Kongolandsbyen. Eksemplene har unike kvaliteter.
Gjennom følgende vil jeg fortelle litt om temaene jeg diskuterer i mitt bidrag til boka.
Fragmentert representasjon
To eksempler på midlertidige monumenter, landemerker og kollektive mobiliseringer er Fadlabi og Cuzners prosjekt European Attraction Limited og Kongolandsby kunstinstallasjon, samt antirasismedemonstrasjonen i Oslo.
Ruth Reeses plass og Hermansen-bysten illustrerer derimot permanente landemerker og prosjekter med forankring i lokalt engasjement og initiativer. Representanter fra Rødt Grünerløkka tok initiativ til å hedre den afroamerikanske sangeren, forfatteren og antirasist Ruth Ann Reese (1921-1990) ved å oppkalle et torg ved Nybrua etter henne. Hun var født i Alabama, vokste opp i Chicago og bosatte seg i Norge på slutten av 1950-tallet.
Videre diskuterer jeg i mitt bidrag til Mapping Black Europe antirasismedemonstrasjonen i Oslo, bysten av Hermansen og kunstinstallasjonen omtalt som Kongolandsbyen som kritiske hendelser med betydning for svart representasjon i Oslo.
Minnesteder og landemerker
Oslo har få offentlige utsmykninger, monumenter og minnesteder som fremstiller svart og afrikansk europeisk historie. Det å bidra til antologien var en god anledning for å lære mer om de utvalgte eksemplene jeg omtaler som kontaktsoner, for å låne begrepet til litteraturforsker Mary Louise Pratt (1992). Hun beskriver kontaktsoner som objekter og hendelser som utgjør «grenseland» for «møter» hvor mennesker som er «geografisk og historisk atskilt møter hverandre og etablerer pågående relasjoner» (1992: 6). Det vil si at opplevelser og objekter skaper møteplasser der vi kommer i kontakt med hverandres historier og historieforståelse. De som «møtes» kan observere hverandre og diskutere opplevelser av objektene, stedene, handlingene, ytringene i møte med hverandres unike historier og perspektiver. Kontakten oppstår/skapes også mellom den enkeltes selvforståelse og opplevelser av samfunnet.
Som landemerker i samfunnets symbolske landskap og offentlig dialog, er bysten av Benjamin Hermansen og Ruth Reeses Plass spesielt interessante eksempler. Den første minnes den afroamerikanske sangeren, forfatteren og antirasisten Ruth Ann Reese (1921-1990) født for 100 år siden, mens Hermansen-bysten minnes tenåringen Benjamin Labaran Hermansen (1985-2001), et liv som ble tatt av rasisme for 20 år siden.
Benjamin Hermansen: Byste og minnested, Åsbråten
Et sted og monument, som har en dyster relevans for Black Oslo, minnes den drepte 15 år gamle Benjamin Labaran Hermansen (1985-2001), som døde 26. januar 2001 på Åsbråten i Holmlia-området. En byste ble reist på stedet der Hermansen døde da nynazister angrep ham med en kniv. Hermansen var av ghanesisk og norsk opphav.
Hvert år siden tragedien samles Åsbråtens innbyggere og andre for å tenne lys til minne om Benjamin Hermansen. Den populære tenåringen, som var elev ved Holmlia skole, er for mange godt kjent. Gjerningsmennene bak drapet var en del av byens høyreekstreme miljøer. Benjamins død var en tragedie som etterlot dype sår, både i samfunnet generelt og i det forestilte samfunnet i Black Oslo. Det er godt kjent for mange at omtrent 40 000 mennesker deltok i fakkeltoget og demonstrasjonen til minne om Benjamin den 1. februar 2001.
Den 1. november samme år ble en byste av Benjamin, skapt av billedhuggeren Ivar Sjaastad, avduket på stedet for hans død på Åsbråten. Inskripsjonen lyder «Glem ikke Benjamin», angivelig på forespørsel fra Benjamins venner. En miniatyrskulptur av bysten tildeles også mottakeren av den årlige Benjaminprisen, som tildeles en skole for sitt arbeid med antirasisme. Prisen forvaltes av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Holmlia Sports Club, organisasjonen Vær Stolt, Holmlia skole og Benjamins minnefond deltok i å arrangere en markering den 26. januar 2011, ti år etter drpet. Minnemarkeringene for Benjamin var kollektive mobiliseringer mot rasisme og vold.
Hermansen har blitt en viktig inspirasjonskilde og et symbol for antirasisme i Norge. Hans tragiske død var en «kritisk hendelse» som skapte nye referansepunkter og utløste enda en dialog om rasisme og tilhørighet. For mange borgere, og spesielt mange som identifiserer seg som en del av et forestilt «svart» eller norsk-afrikansk Oslo, er følelsen av et «før» og «etter» Benjamins dødsfall den 26. januar 2001 ekte. Dette illustreres av de mange materielle og immaterielle sporene som hendelsen har skapt i samfunnet.
Det finnes en enorm mengde samfunnsdokumentasjon om Hermansen Benjamin – blant annet flere tusen nyhetssaker, omtaler i musikk, bøker og tidsskrifter hvorav mange er tilgjengelige i digitalbiblioteket til Nasjonalbiblioteket, i Anne Bitschs bok Brorskapet (2021), samt i form av uerstattelig og unikt privatarkivmateriale i privat eie.
Hermansen har blitt en viktig inspirasjonskilde og et symbol for antirasisme i Norge.
I tillegg ble Hermansen, og flere andre ofre for rasisme i Norge, omtalt på protestplakater brukt under demonstrasjonen for George Floyd ved Eidsvolls plass i juni 2020 i Oslo. Til tross for pandemien, deltok mange under digitale markeringer for Hermansen den 26. januar 2021. Videoene sendt inn i forbindelse med markeringen, organisert av African Student Association (UiO), avissaker og en rekke andre utsagn illustrerer et bredt spekter av meninger produsert om Hermansens relevans og forhold rundt antirasisme i dag.
Ruth Reeses Plass, Grünerløkka
Ruth Reeses Plass ligger på Grünerløkka, og er stedet som ligger foran hovedporten til det nå nedlagte Schous-bryggeriet. Det diagonalt plasserte rommet ligger i krysset ved Nybrua der Trondheimsveien begynner, og Thorvald Meyersgate slutter. Stedsnavnet ble vedtatt av Grünerløkka bydelsutvalg den 16. februar 2012 som en del av en plan om å øke antall veier oppkalt etter kvinner.
I 2020 markerte Global Oslo Music og dokumentasjonsprosjektet jeg jobber med at det er 100 år siden Ruth Reese ble født. Reese utdannet seg til klassisk sanger i USA, og som mange afroamerikanske kunstnere gjorde, flyttet hun til Europa for å satse på sin kunstnerkarriere. Hun bosatte seg i Norge på slutten av 1950-tallet når borgerrettighetsbevegelsen i USA var godt på frammarsj. Hennes musikkrepertoar gikk fra klassisk til afroamerikanske spirituals, kabaret og jazz. Som sangstjerne ble hun kjent som «The Black Rose», men hun var også en pioner innen antirasistisk arbeid i Norge.
I fjor fremmet altså Rødt Grünerløkka, i et brev til Grünerløkka bydelskomité den 18. juni, et forslag om å undersøke mulighetene for å reise en byste av Reese på torget:
«I en tid hvor bevegelsen Black Lives Matter har klart å sette rasisme på dagsorden har også debatten om riving av gamle statuer kommet opp. I den anledning vil Rødt gjerne foreslå at man også kan reise minnesmerker/statuer. Vi har tidligere foreslått og fått gjennomslag for at plassen foran Schous bryggeri heter Ruth Reeses plass. Nå er tida inne for å ta det et skritt videre med å anlegge en byste/statue eller et antirasistisk monument til ære for Ruth Reese og hennes rolle som folkeopplyser og for å hylle hennes antirasistiske arbeid.»
Reeses liv er uatskillelig fra «svart» representasjon på grunn av hennes kamper for antirasisme og minoritetskvinners rettigheter. Sammenhengen mellom hennes liv som afroamerikansk kvinne og hennes status som innvandrer, aktivist og artist med minoritetsbakgrunn har relevans for mange samfunnsaktuelle problemstillinger som diskuteres i dag.
Ruth Reeses Plass er en hyllest til en kvinne som tok plass. Hennes bidrag som kunstner og hennes kamp for likestilling og sosial rettferdighet er også eksempler på representasjon gjennom et enkeltindivids direkte samfunnsengasjement, men også gjennom kollektiv handling og mobilisering som Reese bidro til.
Jeg har i mitt arbeide også nevnt tidlige aspekter ved Reeses bidrag til antirasisme i Norge. Hennes selvbiografi Min vei (1985) og essaysamlingen Lang svart vei (1972) er to eksempler på hvordan selvrepresentasjon av svarte mennesker kom til uttrykk i Norge i tidligere tiår. Bøkene er tilgjengelige i Nasjonalbibliotekets digitalbibliotek.
Ruth Reese feires 4.-5. desember 2021
Den 4. og 5. desember vil Reese feires med seminaret La oss fortelle verden – Ruth Reese 100 år! Jubileumssalongen The Black Rose arrangeres av Global Oslo Music og dokumentasjonsprosjektet Lift Every Voice-LEV på Deichman Grünerløkka den 4. desember og på Deichman Bjørvika den 5. desember.
Formålet med markeringene er å opplyse om arven etter Reese i et historisk og dagsaktuelt perspektiv. Inviterte bidragsytere inkluderer blant annet forfatter Adelheid Seyfarth Gulbrandsen, forskere og scenekunstnere Thomas Talawa Prestø og Deise Nunes, organisasjonsleder Fakhra Salimi, historiker Ellen Røsjø og artist Kristin Asbjørnsen.
Programmet den 5. desember vil avsluttes med musikalsk innslag av Traces Gospelkor. Gjennom en egen salong med foredrag og samtaler, vil seminarene kaste lys over artisten og aktivisten Ruth Reese sitt bidrag og relevans for kulturliv, antirasisme og minoritetskvinners rettigheter i Norge.
I Del 2 av det du nå har lest vil jeg se nærmere på det europeiske bokprosjektet Mapping Black Europe og på andre eksempler på monumenter tilknyttet «svart» representasjon i Oslo. Fadlabi og Cuzners Kongolandsby, samt meningsproduksjon rundt svart representasjon, vil da være i søkelyset
Vi ses!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
