Når asylbarna får felle sin dom

Av
Claudio Castello
-
Ny regjering, nye muligheter? For "Sara" og andre asylbarn med fastlåst situasjon kan Venstres og Krfs fremmelse av amnesti for de med lang tid i Norge være en ny kime til håp i en ellers tung tilværelse.
Foto: Tine Poppe
Asylbarnsaken startet med at Bergens Tidende før nyttår avslørte at politiske føringer fra Justisdepartementet aldri ble videreformidlet nedover i systemet. Nå, i etterkant av justisminister Anders Anundsens kontrollhøring, kan man spekulere på hvilke exit-strategier man har fra de blåblå.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Fredag møtte justisminister Anders Anundsen i høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Bakgrunnen var at politiet har fortsatt å tvangsreturnere lengeværende asylbarn selv om Stortinget har gått inn for å endre politikken på dette området.

I høringen kom det fram at politiet ikke fikk med seg at politikken skulle endres. Anundsen har tatt selvkritikk, men flere politiske analytikere mener nå at høringen har  svekket justisministerens posisjon sterkt.

Fra leder i kontrollkomiteen, Martin Kolberg (Ap), var tonen resolutt. “Saken handler om det oppsiktsvekkende at både statsråden og statsministeren har plassert ansvar og skyld hos underliggende etater i stortingssalen”, sa han blant annet i sitt avslutningsinnlegg.

Skismapreget høring
Høyre og Frp regjerer i mindretall. Men slik som jeg skrev samme kveld som samarbeidsavtalen ble klar for den nye borgerlige regjeringen, så var dette snakk mer om en 2+2-regjering, enn en ren mindretallsregjering. Høyre og Frp regjerer på de to andre borgerlige partnernes nåde. 

Venstre og KrF, selv ute på sidelinjene, har alltid ville hatt et ord med på laget. Asylpolitikken skulle få et kompromisspreg. For det virket det som om skismaet og motsetningene på borgerlig blokk når det gjaldt asyl igjen slo ut i full blomst. Tonen var til tider amper, og ikke bare fra Kolberg.

– Kan du garantere at ingen lengeværende barn som kunne kommet inn under den nye forskriftendringen er sendt ut? spurte Venstres Abid Q. Raja.

– Nei, det kan jeg ikke garantere, svarte Anundsen.

– Dersom barn er sendt ut som kunne fått opphold, vil du beklage det? spurte Venstre-politikeren videre.

– Det som i så fall er å beklage er at ikke reglene kom på plass før, svarte Anundsen igjen.

Særlig er det punktet om lengeværende asylbarns situasjon som skaper en sterk dissens. Som del av grunnlaget for en helborgerlig avtale inngikk man et kompromiss som man mente tok bedre vare på denne gruppen.

I realiteten har det vært motsatt. Tallene fra UDI viser at 80 barn som hadde bodd i Norge i mer enn fire år, ble uttransportert i løpet av 2014, noe som er to ganger så mange som under rødgrønt styre i 2013. Fra justismyndighetenes side har man istedet hatt fullt fokus med høye måltall for uttransporteringer. Når Bergens Tidende også kunne avsløre afghanske myndigheters sterke reaksjoner på at så mange barnefamiliene ble sendt ut i fjor høst, og tausheten rundt protestskrivet, så svekker det Anundsens sak enda sterkere.

Fra enkel mistillitsforslag til full exit?
Frp-kollega Christian Tybring-Gjedde advarer på sin side overfor Klassekampen at om Venstre fortsetter hardkjøret mot justisministeren, så må regjeringen gå av. Han møter enighet hos valgforsker Anders Todal Jenssen, som sier at faren for kollaps øker med tiden. 

Skulle det gå mot fullt mistillit, så har ikke den sittende regjeringen noe annet valg enn å la nye krefter overta styringen av landet. Foreløpig nå ser det ut som oppgaven for Frp, Anundsen og hans nærmeste krets blir å febrilsk hente støtte i KrFs og Venstres ledelse, slik at man kan få til en løsning som kan berge regjeringen, i alle mulige og tenkbare politiske scenarioer. Både med og uten Anundsen som justisminister. Nå vil vi for alvor se de blåblås politiske fiber.

Fra saksnummer til person?
Uansett utfall, og uansett om asylbarna Norge får indirekte og paradoksalt nok bestemme hvem som kan bli vår politiske fremtid, så har mennesker fått sine liv endret for alltid. 25 familier med tilsammen 58 barn har så langt fått oppholdstillatelse i Norge gjennom engangsløsningen som regjeringen, KrF og Venstre ble enige om høsten 2013.

Men de er de få heldige. Uttransporteringene er heller regelen enn unntaket. Familier har blitt splittet og henvist til å se hverandre kun på Skype. Barn som skulle vært på Ål tør ikke gå ut på gaten i Kabuls verste forsteder i frykt for å bli kidnappet. Inntil videre får dommen deres over det som har skjedd være moralsk. For norske justismyndigheter har de ikke vært annet enn saksnummere. Kanskje kan Anundsen, eller vedkommende som følger ham, lære av dette. At folk er annet enn saksnummere som kan eksperedes vekk.

Les også kronikken til forfatter og tidligere KrF-politiker Malin Stensønes om saken

 

 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER