Foto: Claudio Castello
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
En rastløs sjel. Slik beskriver Bekim Sejranovic seg selv. Coladrikkingen går nesten uavbrutt mens han forteller om sin siste bok, samtidig som han mimrer om barndommen i det tidligere Jugoslavia.
– Familien min har alt fra albanere, serbere, bosniere og kroater. Slik har slekten vår vært i århundreder. Religion var aldri et stort diskusjonstema. Foreldrene mine var ateister, bestefaren min var en stolt kommunist-partisan som kjempet mot tyskerne under krigen, mens bestemoren min som passet på meg under barndommen, og fortalte masse skrøner, var analfabet store deller av livet og trodde jorden var flat.
Navnet Bekim er albansk, men faktisk en omskrivning av det gamle kristne helgenavnet Benedict, forteller han.
Balkan har ikke hele tiden handlet om krig. I lange perioder har folk greid å leve sammen i fred i dette hjørnet av Europa.
– Balkan har ikke hele tiden handlet om krig. I lange perioder har folk greid å leve sammen i fred i dette hjørnet av Europa.
Frihetlig oppdratt
Livet hans har ikke vært A4. Han ble født i Brcko i 1972, hadde en barndom og ungdom med uvanlig mye frihet i den gamle sosialistrepublikken.
– Jeg var den eneste unggutten i gata som aldri gikk i barnehage. Skogen i nærheten og turene med foreldre og besteforeldre ble en slags utdanning for meg, og en inspirasjon til å skape universet til mitt forfatterskap.
Fra flukt til nomadeliv
Skjebnen ville det imidlertid slik at det landet som Bekim og hans nærmeste hadde lært seg å sette pris på, skulle løses opp i blod og tårer.
– Jeg tenker ofte på at Jugoslavia ikke ble den utopien man så for seg. Likevel hadde vi det ganske trygt, også materielt. Kanskje var landets oppløsning uunngåelig, men jeg tror du kunne ha skjedd i langt fredeligere former.
– Hvordan artet krigen seg i Bosnia-Hercegovina, som var den delen av landet som ofte ble sett på som “mest jugoslavisk”?
– For mange ble traumaet enormt. Ikke bare gikk de gamle sosialistidealene om “bratstvo i jedinstvo” (brorskap og enhet) rett i søpla, men man hadde også de følelsesmessige konsekvensene av å måtte velge side. Tidligere naboer, kolleger og venner så deg som en fiende. Ingen trodde krigen skulle komme, og når den først gjorde det, så var det som om man gikk over til en annen virkelighet.
For Sejranovic førte det til år med flukt og en nærmest nomadisk tilværelse før han kom til Norge.
– Noe av det verste med å være i en slik livssituasjon er at man ikke kan planlegge. Man må leve i øyeblikket, i nuet, og man vet aldri hva som kan skje videre.
En far, en sønn og en båt
Som 19-åring begynte Bekim å skrive korte noveller. Det var en novellesamling ved navn Fasung (Juling), som han ga ut på et kroatisk forlag i 2002, som for alvor var med på kick-starte karrieren. Seks år senere kom På Vei Til Ingensteds (Nigdje, niotkuda), som fikk regionalprisen “Mesa Selimovic”. Prisen er oppkalt etter forfatteren med samme navn, og tilsvarer Nordisk Råds forfatterpris. Senere har han kommet ut med En bedre slutt, som han ga ut i 2013, mens Din Sønn, Huckleberry Finn er hans ferskeste bidrag.
Sistnevnte utgivelse kaller han “kvasi-selvbiografisk”.
– Handlingen er lagt til en båttur fra Øst-Bosnia, via Serbia, Romania og Bulgaria langs elven Donau. Seilturen er en parallellhistorie til en annen i boken, hvor hovedpersonen, som er en aldrende narkoman, møter faren sin, som er dødssyk, men likevel har krefter nok til å komme på besøk hele veien fra Australia. Handlingen begynner virkelig å ta fart når sønnen gir faren litt dop, og faren kvikner til.
Ikke hjemland, men hjemvann
Hovedpersonen i boken, hvis livshistorie ligner på forfatterens, snakker aldri om hjemlandet.
– For ham er det “hjemvannet” som gjelder. Vannet er hans hjem og tumleplass. Båten gir ham frihet til å bevege seg hvor han vil.
– Hvor mye av egne livsopplevelser har du faktisk tatt med i boka?
– En kan si at boken er som en forfatterskulptur, hvor handlingen både har elementer av sannhet i seg, men hvor jeg også har tatt meg kunstnerisk frihet til å endre navn, steder og hendelser, svarer han.
Rollebytte og etnisk schizofreni
For Sejranovic skifter på å bo i Norge og på Balkan. Her i Norge tar han enkelte tolkejobber, for å så å reise til Balkan i lengre perioder. Identitetskonflikter er noe han kjenner til.
– I Norge er jeg ukjent og innvandrer. I Kroatia og Bosnia er jeg nærmest en offentlig person. Jeg setter pris på anonymiteten og roen Norge gir. Selv om det noen ganger kan være litt slitsomt å leve fra dag til dag.
– Ser du på deg selv som en “innvandrerforfatter”?
– Jeg vil helst være meg selv, min egen person. I Norge har vi lenge snakket om at vi må få den store “innvandrerromanen”. Jeg har ikke trua på det, egentlig.
– Hva er grunnen til det?
– Grunnen er at de personene som faller under begrepskategorien “utlendinger” eller “innvandrere”, er så totalt forskjellige fra hverandre at det å bli satt i en slik generaliserende bås er reduserende og fordummende. Jeg vil heller være etnisk schizofren, leke med de ulike kategoriene og lage noe ut av det helt på egne vilkår. Glem det med å dytte folk inn i kategorien “litterær innvandrer”.
Verre å være samfunnsrefser
43-åringen etterlyser heller flere forfattere med flerkulturell, eller i hans terminologi, “etnisk schizofren” bakgrunn med blod på tann.
– Jeg tenker det ville vært langt mer interessant med forfattere som skriver kritisk om det norske samfunnet, selv om jeg skjønner at det kan være sårende for enkelte. Samfunnskritikk er noe som kommer frem i alle bøkene mine, og jeg akter i fremtiden å fortsette med denne stilen. Har man bodd i Norge i over tjue år, så mener jeg at man har opparbeidet seg nok kred til å si ifra og stille de vanskelige spørsmålene, selv når det er snakk om et så velfungerende og harmonisk samfunn som det norske.
Språklig samkvem
Nylig hadde Bekim boklansering på utestedet Fisk og Vilt, hvor han annonserte planen om å få oversatt sin siste utgivelse til kroatisk.
– Grunnen til at jeg skrev og ga ut Din Sønn, Huckleberry Finn på norsk var at det var enklere enn å skrive den på morsmålet og så få en annen til å oversette. Jeg vet selv, ettersom jeg har oversatt Ingvar Ambjørnsen og Frode Grytten til kroatisk. Forfatterskap har mange metodiske fellestrekk, men enkelte ting må man bare tilpasse fordi det ikke går an å oversette bokstavelig.
Skal lage bastard-verk
Som den idéfabrikken Sejramovic er, er planene etter høstens nyutgivelse allerede klare.
– Jeg er allerede i gang med et nytt verk, som skal publiseres i dagspressen i Kroatia. En slags artikkelserie som skal bli til en liten bok, en blanding av en reiseskildring og en bokanmeldelse, en liten bastard som jeg har gått rundt i hodet med en stund og prøvd å få på trykk.
Han skal også få flere av sine romaner oversatt til engelsk, tsjekkisk, italiensk og slovensk.
– Jeg drømmer om en dag å kunne leve ene og alene av skrivingen, ikke noe annet, sier han bestemt.
Navn: Bekim Sejranovic
Alder: 43 år. Født i Brcko, daværende Jugoslavia, nå Bosnia-Hercegovina
Yrke: Forfatter. Jobber også deltid som tolk, og som lektor i balkanlitteratur ved Universitetet i Oslo
Sivilstatus: Separert. Gift tre ganger. To døtre
Priser: Nordisk Råds pris for beste oversatte roman fra Balkan (2008)
Nevn tre positive sider ved deg selv: Liker å fullføre ting, energisk og pågående, og føler seg ennå ung.
Nevn tre negative sider ved deg selv: Har tendens til overdrive alt, er kaosekstremist og kan fort bli rastløs.
Hvilke tre personer ville du invitert til middag: Mine to døtre og en snill stemor som kan passe på begge.
