Foto: MOGA headscarves
Jeg skriver her noen ord i forbindelse med hijabdagen i dag, den 1. februar. Og mange vil kanskje undre seg over hva vi skal med en hijabdag.
Tegner ofte dystert bilde av islam
Vi lever i en tid med stadig mer polarisering i samfunnet. I media leser vi stadig nyheter om unge muslimske kvinner som dekker seg til med burka, og som velger å bli en del av islamske grupper med fundamentalistiske og voldelige tilnærminger til religionen.
Vi leser også om hvordan muslimske nasjoner har gjort det til tvang med hijab og tildekkelse, hvor også kvinners rolle blir begrenset slik at de ikke kan gå på universitet for å ta seg utdanning, kjøre bil, bevege seg fritt uten mannlige verger og blir tvangsgiftet i tidlig alder.
Kvinnens tildekkelse blir ofte sett i sammenheng med mannlig dominans. Bildet som tegnes av islam ser slettes ikke ut som noe som kan kombineres med å være en integrert samfunnsborger i vesten.
Hijab – en naturlig del av livet som troende
Dette gjelder så klart ikke majoriteten av muslimske kvinner i verden. Her har vi like mye mangfold som vi har innen kristendommen. I Tyrkia, for eksempel, er det forbudt å gå med hijab på universitetet og man risikerer å miste studieplassen sin om man kommer med hijab til undervisning. Temaet hijab er et hett tema i Tyrkia også.
Så har man slike som meg. Jeg er en etnisk, norsk kvinne. Jeg har konvertert til islam og velger å dekke meg til og gå med hijab i det offentlige rom. Jeg har funnet nytt liv i religionen. Men hvorfor hijab?
Som et religiøst menneske, har jeg alltid vært interessert i spørsmålene «Hva er meningen med livet?» og «Hvorfor er jeg til?». Jeg har, siden jeg var gammel nok, reist rundt for å se verden, og jeg har vært heldig å få besøkt 23 land. Jeg har venner som er buddhister, hinduer, kristne, jøder, ateister og muslimer. Tilbedelse og meditasjon har vært noe som har interessert meg fra ung alder.
Da jeg lærte mer om islam begynte brikkene å falle på plass for meg, og her fant jeg elementer av alle religioner. Det å dekke seg til er ikke unikt for islam, men også synlig hos tilbedere av andre religioner. For meg ble dette en naturlig del av livet som troende.
Vi må snakke om unges forhold til egen kropp
Menneskeheten har, så vidt vi vet i dag, eksistert på jorden i cirka 200 000 år. Vi er resultatet av en evolusjon hvor mennesker har gått fra å leve i huler, til dagens samfunn. Vi har sett at avanserte sivilisasjoner har oppstått og forsvunnet igjen lenge før vår tid. Ifølge islam er menneskets natur den samme i dag som den var for tusenvis av år siden, hva menneskets medfødte egenskaper angår.
Hvor er gleden i å gjøre seksualiteten til tabloidstoff?
Koranen hevder at det er blitt sendt 124 000 profeter til menneskeheten siden vår begynnelse, med kontinuerlig veiledning til hvordan vi kan finne Gud ved tilbedelse av Han, og hvordan man kan finne fred ved å tilpasse våre handlinger etter et enkelt sett med leveregler.
Vi lever i en tid hvor reglene for hva som er bra og hva som er dårlig blir stadig mer uklare. Begrepet frihet forveksles med grenseløshet. Jeg mener at unge menneskers holdninger til seg selv og sin kropp er noe vi må snakke om uansett hvilken religion eller livssyn man tilhører, og dette er det mange som bekymrer seg for.
I stedet for å ha en debatt om hvem som har rett og hvem som tar feil bør man heller forsøke å lære av hverandre. Er det slik at frihet er synonymt med grenseløshet? Finnes det noe slikt som absolutt frihet? Er det ikke slik at av alle handlinger følger konsekvenser?
Når seksualitet blir tabloidstoff
Naturen fungerer ved naturlover. Slik lærer islam muslimene at også samfunnet vil være harmonisk ved å følge et sett med leveregler og føringer for det sosiale livet. En av dem er læren om at mellom menn og kvinner skal det være «hijab», eller et slør.
Seksualiteten og intimiteten mellom mann og kvinne er forbeholdt ekteskapet, hvor gleden i intimiteten ligger i at det er kjærlighet, trygghet og forpliktelser i bunn. Man har en kontrakt hvor man lover å ære og hjelpe hverandre, og resultatet av å streve etter å oppfylle hverandres rettigheter blir et forhold basert på tillit, og man legger til rette for at både mann og kvinne skal ta ansvar og få glede av barn og familielivet.
Det er kvinnen som blir gravid og hun beskyttes mot å sitte igjen alene med ansvaret. Fra ung alder vet muslimene at de skal gifte seg og jobber for å oppnå dette. Det er en naturlig del av livet å gifte seg og få barn, heller enn en begrensing. Med en sterk familiekultur blir sosiale onder som ensomhet og depresjon færre. Hensikten med seksualitet er videreføring av menneskeheten.
Hvor er gleden i å gjøre seksualiteten til tabloidstoff? Hvorfor vil vi at våre barn skal gå vekk fra kjærlighet og gjensidig respekt, og behandle sine kropper som om de er noe verdiløst? Seksualiteten er ikke underholdningsvare. Misbruk av seksualitet kan ødelegge et menneske, og freden i et samfunn som sådan.
Ingen tvang i religionen
Når jeg tar på meg hijaben er det som å ta på seg en åndelig uniform. Akkurat som politiet har uniformer, sykepleiere har sine uniformer. Prester og nonner kler seg etter sine koder. Min uniform er hijab, og med den går jeg alltid i en tilstand av spiritualitet og åndelighet. Jeg signaliserer også til de rundt meg at jeg er mer interessert i det åndelige enn det verdslige. Dette er et frivillig valg jeg tar. Grunnen til at jeg sier dette er at vi kan lese i den hellige Koranen: «Det er ikke tvang i religionen …» (2:257).
Det er så trist å se at noen mennesker rundt i verden tar denne vakre læren og vrir helt om på den og misbruker den til sin egen fordel.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
