Foto: Sissel Helene Ofstad
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Utrop snakker med Birke Moeller på telefon mens hun sitter i et gjestehus i nærheten av Porto i det nordlige Portugal, hvor hun er på en meditasjonsretrett.
– Her trives jeg veldig godt, og jeg hjelper til på huset, svarer hun.
Livshistorien hennes er uvanlig. Birke er etnisk østerriksk, og datter av to hjelpearbeidere som jobbet for Østerikes statlige utviklingsorganisasjon i Etiopia og Papua Ny Guinea, hvor hun er født.
– Foreldrene mine jobbet til sammen åtte i Etiopia, og de bestemte seg for at det ene barnet de skulle få skulle få et etiopisk navn. Jeg ble oppkalt Birke, som på amharisk betyr “skatt” og “sølv”, etter at foreldrene mine møtte en jente under oppholdet sitt som het det samme.
Født i Papa Ny Guinea
Mens Birkes mor var høygravid, fikk familien et oppdrag i den oseaniske øystaten Papua Ny Guinea. Dermed ble Birke født i øystaten.
– Foreldrene mine var litt rastløse, og hadde tilbrakt noen år i Østerrike etter å ha gjort seg ferdige med oppdraget i Etiopia. Men reiselysten var alltid tilstede, og de slet med å håndtere livet i et land som Østerrike etter å ha tilbrakt så mange år i et utviklingsland.
Birke og familien reiste tilbake til Østerrike da hun var to-tre år gammel. Hun har ikke mange minner fra sine første leveår i Papa Ny Guinea, men hun har vært på besøk to ganger senere som ung og voksen.
– Ofte lurer jeg på hvordan livet hadde blitt om vi hadde blitt der i flere år. Jeg har kun familiebilder fra oppholdet, og kan knapt minnes noenting.
Ifølge foreldrene hennes var oppholdet i Papa Ny Guinea unik. De gikk fra hus til hus, og tilbød hjelp til lokalbefolkningen.
– Foreldrene mine kjøpte en båt til den ene landsbyen vi bodde i, for å hjelpe fiskerne med å fiske.
Alpeoppvekst
Familien til Birke er opprinnelig fra den fjellrike delstaten Tirol, og etter hjemkomsten fra Oseania tilbrakte hun sine barne- og ungdomsår i alpine omgivelser.
– Jeg kan ikke huske annet enn oppveksten vi hadde var trygg og god, med mye natur, grønne omgivelser og klatremuligheter, og skimuligheter om vinteren. Vi måtte alltid finne på et eller annet, og det har formet meg som person. Jeg må alltid ha noe å gjøre og er alltid hele tiden på farten.
Som tenåring kjente Birke på rastløsheten, og ønsket om å komme seg ut på reisefot. Foreldrenes historier om landene helt på andre siden av jordkloden inspirerte henne.
– Etter hvert fant jeg ut at jeg ville studere konditori, og fant gjennom dette faget veien ut på verdenseventyr.
Et symfoni av kulturforskjeller
Etter å ha tatt studier i Wien, reiste Birke til USA for kulinariske studier i Columbus, Ohio.
– Her var det et internasjonalt miljø med høyt nivå på konditorifag. Men det var likevel de store kulturforskjellene og mangfoldet jeg husker best med USA. I Columbus var det også et enormt kulturtilbud. Jeg var ung i den tiden, så jeg gikk på mange konserter.
Ved hjemkomsten jobbet Birke på konditorihus i Wien, før hun flyttet videre til matmetropolen Paris, og skapte eget business.
– I Paris er det vanskelig å lykkes, så man er nødt til å være standhaftig, spesielt hvis man kommer utenfra.
Birke jobbet først i en engelsk bakeri, før hun begynte i en mer tradisjonell fransk bakeri.
– Fransk konditoristil skiller seg litt ut fra den amerikanske. Samtidig handlet det for meg å kunne bli mer innvidd i den franske kulturen. Nettverket mitt i Paris har alltids vært veldig internasjonalt, noe som gjorde det vanskelig å lære fransk. Lærer man ikke språket er det heller ikke lett å få seg franske venner.
I Paris ble hun også kjent med det japanske miljøet, noe som også førte til et utvekslingstur til Japan.
– Japanerne har stor kulinarisk utveksling med franskmennene, og både fransk kokkekunst og bakerkunst har stor status. For meg var Japan, slik som USA, et enormt symfoni av kulturelle inntrykk.
Håper på fred i Etiopia
Selv om Birke virker å være på evig vandring, er det noen steder hun vender tilbake til. Etiopia blir beskrevet av Birke som hennes andre hjem.
– Folket, maten og kaffen er noe av det jeg savner. Familien min har såpass sterk tilknytning til landet at Etiopia er nesten som et annet hjemland for meg.
Hun har fulgt med de siste par årenes utvikling med stor bekymring.
– Inntrykket jeg satt med frem til 2020 var at landet var på rett kjøl, og at det kunne bli fred og forsoning mellom de ulike gruppene i landet.
Hun kan tenke seg å reise tilbake den dagen situasjonen bedrer seg.
– Jeg er opptatt av menneskene i landet, og vil selvsagt reise tilbake. Jeg håper at det kan bli fred i landet.
Går egne veier
Å være eksponert for den store verden har gjort Birke ikke bare reiseglad, men også selvstendig. Hun har gått skitur på Grønland, og sommeren 2021 gikk hun fra Båstad til Sølvesborg i Skåne i en måned.
– Foreldrene mine har i flere år bodd i Sverige, så jeg valgte å besøke dem så snart reiserestriksjonene ble løftet her i Østerrike.
I fjor klarte hun å ta siste fly ut av Paris før byen ble pandemistengt.
– Situasjonen gjorde at jeg tok et spesielt livsvalg. Konditoribedriften holdt på å tape så mye penger at jeg valgte å selge meg ut. Jeg valgte også å selge vekk leiligheten i Paris før byen ble totalstengt. Jeg så ikke for meg flere måneder stengt inne. Jeg klarte å ta en av de siste flyene ut av Frankrike før grensestengingen til Italia, var der frem til sommeren 2020, fikk så reist med tog gjennom Tyskland, og flere andre steder, før jeg havnet i Østerrike, og nye restriksjoner gjorde at jeg måtte holde meg hjemme.
Nå som Europa og verden åpner opp har Birke igjen tatt på seg backpacken.
– Jeg er kommet på et tidspunkt i livet hvor jeg egentlig ikke har klare fremtidsplaner. Ikke annet enn at jeg vil reise litt rundt. Kanskje kommer jeg tilbake til en konditorjobb og får meg leilighet på nytt.
