Foto: Gitte Paulsbo
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Rett før nyttår skrev jeg en heller pessimistisk oppsummering av året 2015. Integrerings- og innvandringsdebatten fører til mer polarisering og flere konfliktfronter, argumenterte jeg i artikkelen.
Jeg så frem til nye takter for 2016, men jeg er allerede blitt skuffet. For det gikk ikke mange dager ut i 2016 før nok et håpløst innlegg kom. Legen og skribenten Attiq Sohail skrev forigårs et tilsvar til en kronikk av den norsk-pakistanske religionskritikeren Shakeel Rehman. Kronikken til Rehman, som omhandlet bruk av hijab, sto på trykk i Aftenposten 29. desember.
22. juli-henvisning
I sitt tilsvar starter Sohail med å beskrive kronikken til Rehman som en “sammenblanding av usakligheter og et hatbrev til alle muslimene i Norge”.
Videre går han løs på følgende måte:
“Shakeel Rehman kan ikke lære opp frie kvinner og endre på deres frie valg om hvorfor de velger å kle seg med eller uten hijab – og hva de legger til grunn for valget. Merkelig nok klarer Shakeel å se en sammenheng bak bruk av hijab og over tusen æresdrap i Pakistan. Dette er i tillegg til en absurd og bisarr tolkning også et frontalangrep uten like på kvinner med hijab.”
Etter hvert blir det verre. Rehman “fyrer opp under fremmedfiendtlighet og rasisme”, hevder Sohail, som ikke viker tilbake for å sette Rehmans meninger i forbindelse med 22. juli: “Dette er alvorlige beskyldninger som fører til blodig alvorlige hendelser som 22.07.”
Angrep som beste forsvar
Setningen ble senere fjernet. Aftenposten la til en forklaring på dette nederst i teksten: Oppdatert: Endret en setning der Sohail kobler uttalelser som dem fra Rehman til hendelser som 22. juli.
For Sohail gjelder altså prinsippet om (person)angrep som beste forsvar. Er man motstander av et religiøst klesplagg, så skal man slås i hartkorn med den kanskje verste og mest traumatiske hendelsen i Norge siden andre verdenskrig. Det blir som å sette alle Frp-ere i bås med ABB fordi han var FpU-medlem en gang i tiden, eller slenge SV-ere eller Rødt-velgere i samme sekk som Stalin og Pol Pot grunnet prinsipiell ideologisk enighet om ressursutjevning og statlig eierskap av produksjonsressursene. Hersketeknikkpreget og rett og slett historieløst.
Labert og argumentasjonsfattig
“Guilt by association” begynner å bli ganske vanlig på sosiale medier. Det smitter over på den mer seriøse debatten. Siden Rehman kritiserer islam, skal han settes bås med kontrajihadisme-miljøene, som jeg ikke gidder å bruke tid å lenke til. Dette vitner om intellektuell latskap og argumentasjonsfattigdom. Enda verre er det å tenke på at Rehman og andre i samme leir får slike beskyldninger nesten daglig.
22. juli-analogien fikk Aftenposten som sagt fjernet etter en del om og men. Kudos til dem for det, men det var nok å forvente etter den siste tids polemikk om Osloborger-kåringen. Avisen ønsket neppe enda mer kritikk av den typen.
I Norge har vi vært vant til at det stort sett er hvite nordmenn langt ut på høyresiden som får “æren” av å bli brunbeiset. Om en del år kan Shakeel Rehman se seg tilbake og minnes den dagen han fikk oppleve å bli med i denne klubben.
