Foto: Memphis Tours
Kunsten å være pakkis er en sakprosabok skrevet av Assad Nasir og første gang utgitt i 2017. Forfatteren skriver om det å være norsk-pakistaner med både humor og alvor, og dekker ulike temaer fra familieorganisering, slektskap og ekteskap til hjem, status og det å være norsk-pakistaner i dag. |
Solen står høyt på en skyfri himmel. Det myldrer av folk på Rådhusplassen og Aker brygge i Oslo. Turister trasker i sakte tempo over den hete asfalten, forbi en sjonglør, litt lenger borte en musikant. På en benk sitter et ungt par og spiser is, veksler forelskede blikk. I mylderet beveger vi oss i retning kaiene hvor rutebåtene går fra. Et stort hvitt skilt med rød skrift forteller hvor båten skal. Bygdøy. Det er et av høydepunktene om sommeren. Den årlige turen ut til Bygdøy, med hele familien. Tanter, onkler, barn og besteforeldre. Kanskje til og med en tremenning eller to. Vi bærer med oss haugevis av mat, pakistansk mat, som ris, både med og uten kylling, karbonader av kjøttdeig, kylling og poteter. Chaat, dehi balle og chai. Halvannen liters flasker med brus som holder seg kalde i kjølebagen. Vi drar på piknik til Bygdøy.
Slik husker jeg barndommens sommerferier. Utflukter med familien på godværsdager til blant annet Bygdøy hvor jeg og søskenbarna mine lekte sisten, samlet skjell og minner. Ikke nødvendigvis så annerledes fra hva mange etnisk norske familier også gjør, men forskjellen ligger kanskje i at vi var mange (lett 10-15 personer) og at vi hadde med oss mye mat. Norsk-pakistanere drar ikke i parken med engangsgrill, pølser og brød. Det skal være full pakke. Biryani, raita, dehi balle, chaat, samosa, tikka og ikke minst chai. Etter hvert som norsk-pakistanere har blitt mer integrert i den norske kulturen, har man kanskje også skjønt at når vårsolen blinker, da er det på tide å børste støv av grillen og fyre opp, noe flere og flere norsk-pakistanere jeg kjenner gjør.
Hva man bruker ferier og fritiden til sier en del om kulturen og menneskene. Ikke overraskende drar mange innvandrere på ferie til hjemlandet. Man har familie, slektninger og venner man ønsker å treffe igjen. Den eldre generasjonen norsk-pakistanere forteller at de stort sett drar på ferie til Pakistan. Til det landet de reiste fra for tretti eller førti år siden, på jakt etter et bedre liv. De fleste blant de jeg har snakket med sier også at jakten på et bedre liv har vært vellykket, de har fått et liv med alle bekvemmeligheter man kan ønske seg.
Utenfor det lokale kjøpesenteret i drabantbyen sitter noen eldre herrer i sommersolen. De innvandret fra Pakistan for mange år siden, og nyter nå pensjonisttilværelsen i ro og mak. De treffes nesten daglig, særlig om sommeren når de kan sitte ute i solen og varme de slitne og seige kroppene sine. De kom til Norge på 1970-tallet, jobbet og slet for familien, både de som er i Norge, og de som ble igjen i Pakistan. Fritid var det ikke mye av. Flere av dem hadde to jobber, noen til og med tre i perioder, for å tjene mest mulig som kunne sendes til familien i Pakistan. I begynnelsen, forteller mennene, var det mye jobb og lite fritid. Når de hadde fri, som regel på søndager, kunne de gå rundt i Oslo, eller være med venner, spille kort, slappe av og skravle. I hverdagene gikk mesteparten av tiden til arbeid, særlig når familien fortsatt var i Pakistan. Etter hvert som kone og barn kom, ble det lille man hadde av fritid tilbrakt sammen med familien.
Iqbal, en av mennene utenfor kjøpesenteret, forteller at han og familien ikke reiste på ferie noe sted de første årene. Han og kona tilbrakte så mye tid som mulig med barna. Det var nok av steder å dra til i Oslo, sier han. Vi dro ofte til forskjellige parker, og om sommeren kunne vi ta båten til Bygdøy, det elsket ungene, sier Iqbal og smiler. Ansiktet hans lyser opp når minnene flommer tilbake. Han forteller også at han var i Frognerparken en gang, før kona flyttet til Norge, men legger til at han syntes det var flaut å skulle ta familien med dit, på grunn av alle statuene. De andre mennene humrer når Iqbal forteller om sitt første møte med de nakne statuene. En av dem tar ordet og sier at det var litt av et sjokk. De kom fra et land hvor man aldri så nakne kvinner i offentligheten, hvor det var svært få statuer av mennesker i det hele tatt, og her var det en bråte med statuer av nakne kvinner og menn. Vi kunne rødme av mindre den gang, sier han og ler.
Det var trangt om pengene den første tiden, og Iqbal forteller at de sparte lenge for å kunne reise til Pakistan. Den gangen hadde vi tettere kontakt med slektningene der, forteller han. Foreldrene hans levde fortsatt, og han syntes det var viktig at barna ble kjent med slektningene og kulturen i hjemlandet, selv om de skulle bo i Norge. De er jo pakistanere, selv om de bor i Norge, sier han. De andre i gruppen forteller mye av det samme. Tidligere reiste de ikke ofte på ferie, men sparte heller for å reise til Pakistan. I dag er alle de seks herrene pensjonerte, og flere av dem tilbringer kortere eller lengre perioder hver vinter i gamlelandet. De har jobbet mye og lenge, for familiens skyld, og ferieturene har vært lagt til byen eller landsbyen de vokste opp i som barn og ungdom. Jeg opplever at dette er typisk for den første generasjonen innvandrere fra Pakistan. De kom til Norge for å jobbe og tjene penger, for å få et bedre liv. Det har de fleste klart, og de har sendt penger til familie og slektninger som ble igjen. Noen har også bygget store hus som vi et par ganger har fått lese om i norske aviser.
De yngre generasjonene, de som er født og oppvokst i Norge, har som oftest ikke det samme forholdet til Pakistan som hjemland. Primært fordi mange ikke anser det som sitt hjemland, men som et land foreldrene eller besteforeldrene flyttet fra en gang. De unge, og spesielt de som er født og oppvokst i Norge, forteller at de reiser til Pakistan for å treffe slektninger, og for å ha det moro. Man er der i noen uker, så kommer man hjem igjen, som en jeg har snakket med fortalte. Det interessante her er at hun bruker ordet hjem om Norge. Flere andre unge snakker også om å komme hjem fra ferien i Pakistan eller andre steder. Det kan vitne om at disse unge menneskene, selv om noen av dem kaller seg pakistanere, til tross for at de er født og oppvokst i Norge, kanskje har et noe ambivalent forhold til hvem de er. På den ene siden er de pakistanere, men samtidig er de i stor grad emosjonelt knyttet til Norge, et sted som gir trygghet og tilhørighet, noe nettopp hjem gir. Man kan sammenligne med folk som flytter til Oslo fra forskjellige steder i Norge. Flerfoldige ganger har jeg truffet nordmenn som har flyttet fra hjembygda til Oslo for tyve eller tretti år siden, men som fortsatt omtaler bygda de flyttet fra som hjem. Selv om de kanskje ikke har noen venner igjen der, føler de en tilhørighet til stedet. Kanskje fordi det er knyttet minner til stedet, minner fra barndommen og ungdomstiden. Hjem, eller hva som gir en følelse av tilhørighet, kan være så mangt, og komplekst. I vår globaliserte verden er hjem muligens ikke nødvendigvis ett sted, eller ett land.
Andre populære reisemål har tidligere vært Sverige og Danmark, dels på grunn av grensehandel. Selv kan jeg huske en tur til København da jeg var tolv år gammel, og vi brukte kanskje halvparten av tiden danskebåten lå til kai, til å finne en butikk hvor vi kunne kjøpe billig halalkjøtt. Ellers var turer til Svinesund relativt vanlige, hvor foreldrene våre kjøpte halakjøtt, og vi ungene kjøpte kinaputter. For tyve år siden var det utenkelig for oss å skulle reise til syden, men unge norsk-pakistanere i dag reiser heller til strender i Spania enn kjøttdisken i Sverige. I tillegg har det blitt en trend blant unge norsk-pakistanere å dra på ferie til muslimske land. Blant disse er Tyrkia populært, men det mest populære og attråverdige reisemålet er Dubai. Og man kan spørre seg hvorfor akkurat Dubai. I pakistanske tv-serier, som i våre dager stort sett skildrer livene til rike, velstående familier, er Dubai et naturlig og selvsagt reisemål. For norsk-pakistanere har Dubai samme status som London, Paris og Roma har for europeere. Fascinasjonen for spektakulære bygg, og kanskje litt overdådig luksus, trekker mange. Av de jeg har snakket med, forteller så å si alle at de reiser dit, eller ønsker å reise dit, for å slappe av og shoppe. Jeg sitter igjen med inntrykket av at Dubai er sydenferien til norsk-pakistaneren, helt fri for grisefester.
Det er også stor variasjon i hva norsk-pakistanere bruker fritiden til. En god del bruker tiden på cricket, enten som aktive spillere og trenere, eller som tilhengere på tribunen og i sofaen foran tv-skjermen. På Norges Cricketforbund sine nettsider (i 2015) kan man se at det er fire divisjoner for menn, med 10 lag i hver divisjon, i tillegg er det en femte divisjon med 13 lag. Ungdomslagene kommer i tillegg, og det er hele fire kvinnelag. Det legges ned et enormt dugnadsarbeid fra spillernes og andre involvertes side, og veldig mange bruker mye av sin fritid på idretten. Opp gjennom årene har jeg truffet etniske nordmenn som har uttrykt sin frustrasjon over norsk-pakistaneres manglende deltagelse på dugnad, enten det er i idrettslag eller korps. Ofte sies det at norsk-pakistanere ikke vil, eller ikke ønsker å bidra, men det kan like godt være at man bruker tiden på dugnadsarbeid andre steder av større interesse. Interesse og motivasjon har som kjent et nært og tett forhold.
De mer kulturinteresserte, og her er det i hovedsak den noe eldre generasjonen norsk-pakistanere, arrangerer kulturelle sammenkomster og samlinger, enten det er konserter eller mehfil-e-mushaira, som kan oversettes som poesisymposium, en gammel tradisjon på subkontinentet hvor diktere samles og fremfører sine verk, og hvor de blir bedømt av tilhørerne med utrop som wah wah hvis man bifaller dikterens fremføringer. Poesien ligger som en svøpe rundt hjertet hos pakistaneren og norsk-pakistaneren. I Pakistan er lyrikk den foretrukne og mest aktede skjønnlitterære sjangeren, og mange kan en god del dikt utenat. Unge pakistanere og norsk-pakistanere deler poesi på sosiale medier, mens de litt eldre arrangerer og deltar på tradisjonelle mehfil-e-mushaira. Hvilken stilling lyrikken har kan illustreres med at under ramadan i 2016 hadde en av de største tv-kanalene i Pakistan lyrikk-konkurranse hvor ulike lag skulle fremføre vers fra dikt. Konkurransen gikk ut på at man skulle resitere et vers som begynte på samme stavelse som motstanderens vers sluttet på. Den som ikke klarte å levere et vers mistet poeng. Dette ble sendt på tv i beste sendetid, med millioner av seere i både Pakistan og resten av verden, deriblant Norge. Jeg kan vanskelig se for meg at et slikt konsept ville ha fungert i Norge.
En tredje fritidssyssel for en del norsk-pakistanere er organisasjonsarbeid, særlig i religiøse organisasjoner. I 2004 var det 82 registrerte muslimske menigheter i Norge, og selv om tallet er gammelt, og det ikke er tall på hvilken landbakgrunn medlemmene i de ulike menighetene har, er det likevel rimelig å anta at en del av disse er grunnlagt av norsk-pakistanere. På Furuset, hvor jeg er født og oppvokst, er det to moskeer grunnlagt av norsk-pakistanere. I omkringliggende drabantbyer er det også flere. Den senere tiden har det blitt grunnlagt flere moskeer i drabantbyene i Oslo, og flere av disse er startet av norsk-pakistanere. Det kommer ikke av at det har blitt flere muslimer, men heller at folk føler et behov og går derfor sammen for å danne en menighet i nærheten av hvor man bor. De fleste menighetene holder åpent hver dag, har bønn, om ikke fem så i hvert fall flere ganger om dagen. De holder også ulike typer kurs i koranlesing og islamkunnskap for både voksne og barn. Særlig ved fredagsbønnen er det mange som deltar, og ved religiøse høytider er menighetene godt besøkte, både av kvinner og menn. Men i det daglige er det mange steder heller glissent, og mang en gang har jeg hørt imamer komme med oppfordringer til folk om å komme oftere i moskeen.
Både unge og gamle jobber som frivillige i menighetene, enten det er administrative oppgaver eller å bidra i arbeidet overfor barn og ungdom. For noen blir menighetsarbeidet noe viktig og meningsfylt å fylle fritiden med. I moskeene er det ofte ansatt en imam, religiøs leder. Noen steder kan det også være to imamer. Det er litt ulik praksis i hvordan arbeidsoppgaver og ansvar er fordelt hvis det er flere religiøse ledere, men oftest er det en hovedimam som har hovedansvaret for å lede bønnen, og da særlig på fredager, da det er først en preken og så bønn. Moskeene har også et styre med ansvar for daglig drift og andre administrative oppgaver. Det blir sett på som et særlig ærefullt oppdrag å sitte i moskeens styre, for selv om styret i all hovedsak har administrative oppgaver, jobber man for moskeen, og dermed for islam. Derfor blir de som sitter i styrene sett på som ekstra gode og fromme muslimer med høy moral og respekterte medlemmer av samfunnet, og det kan også derfor noen ganger være litt kniving om å sitte i styret.
Norsk-pakistanere kan oppnå høy status og ære gjennom bestemte utdanninger, men man kan også oppnå høy status og ære gjennom å gi uttrykk for sin religiøsitet. Det kan være en måte for de som ikke er akademisk gode nok til å bli leger og advokater. Jeg betviler ikke deres religiøse overbevisning, og jeg sier heller ikke at de er kyniske, men det norsk-pakistanske miljøet uttrykker stor respekt og høy aktelse, særlig for unge mennesker som er opptatt av islam, som praktiserer islam, og som bruker tid og krefter på å spre det gode budskap til sine brødre og søstre.
Med andre ord fører det med seg goder, noe som betyr at moskeene ikke bare er arenaer for religiøse aktiviteter, men også arena for makt og autoritet. Noen ganger resulterer konflikter i styret i at noen går ut av styret og danner egen menighet, andre ganger blir det mer alvorlig og en eller begge parter i konflikten tyr til vold. Det siste finnes det flere eksempler på fra Oslo. Konfliktene er som regel ikke av religiøs karakter, men ofte politiske, for eksempel hvem som skal sitte i styret i moskeen. I studier av menighetssamfunn er det ofte fokus på den religiøse aktiviteten, naturlig nok, men det hadde også vært interessant å få nærmere studier av de ikke-religiøse aktivitetene i religiøse samfunn.
For øvrig opplever jeg norsk-pakistanere som folk flest. De bruker fritiden på sine interesser, enten det er politikk, kultur, idrett eller å sløve foran tv-en.
Les del I her.
Les del II her.
Les del III her.
Les del V her.
Les del VI her.
Les del VII her.
Les del VIII her.
Les del IX her.
Les del X her.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
