Barna som koster ris

Det er tidlig om morgenen i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh, og det er fremdeles stille og mørkt ute. Stillheten blir avbrutt av lyden fra moskeenes minareter som kaller til bønn. Noen menn kledd i hvite side kjortler er på vei for å be morgenbønn. Det er også noen hjemløse som har stått opp, pakker sammen sine få eiendeler og gjør seg klare til en ny økt med tigging. Det er ellers ingen folk å se i gaten utenom vaktene som sitter foran husene og halvsover etter en våkenatt.

En av disse vaktene er Chacha som jobber hos oss. I det jeg kommer ned, ser han overrasket ut, og jeg forteller hvorfor jeg er her så tidlig om morgenen. På denne tiden av døgnet hørte jeg for noen dager siden lyden av barn som skravlet og lo et sted ute i mørket. Da jeg stakk hodet ut av vinduet, kunne jeg så vidt skimte dem langs veien.

Spann med sopelime
Det var et uvant syn på denne tiden av døgnet. Selv om de tilsynelatende var alene uten følge 

med voksne, var de antagelig ikke gatebarn. Gatebarna er ofte gjenkjennbare ved at går i sakte tempo, bærer på store striesekker som i løpet av dagen fylles med det som kan selges eller brukes fra gaten og søppeldynger. Barna vi nå venter på, hadde gått målrettet med raske skritt, og de bar på et spann med en sopelime oppi.

Det er ikke så sjelden at barn av fattige familier forsvinner i Bangladesh.

– Aldri i verden om jeg hadde latt mine barn gå ute uten følge av en voksen på denne tiden av døgnet. Det er jo folketomt, hvem vil høre dem om det tilstøter dem noe og de roper på hjelp! sier Chacha bestemt.

Det er ikke så sjelden at barn av fattige familier forsvinner i Bangladesh. Klarer familiene å skrape sammen penger, kan de leie en person som etterlyser barnet over høyttaler i håp om at noen skal gjenkjenne barnet. Politiet prioriterer ikke leting av fattige barn, slike tjenester koster. Noen barn står i fare for å bli smuglet over grensene til India og Pakistan, hvor de ofte må jobbe under slavelignende forhold. Sjansen for at de skal komme til rette noen gang, er heller liten.

Sand og rusk
Nå hører vi lyden av barna og skimter noen små skikkelser i mørket. De tar seg så vidt tid til å stoppe opp da vi roper på dem. De er på vei til Krishi market, et område hvor det er store matlagre med sekker av ris. Det ligger noen minutter unna. Vi kan få ta bilder og snakke med dem, men ikke før om et par timers tid.

Da vi kommer dit, ser vi enda flere barn i full gang med å koste opp ris. I løpet av kvelden og natten har sekker med ris blitt båret fra lastebiler til lagrene. Sekkene, som ofte er laget av jute, er ikke helt tette, og det drysser ofte ris på bakken. Det er den barna samler opp ved å koste den sammen med raske bevegelser og fylle den i bøttene sine. 

De prøver å skille risen fra sand og rusk, men finsorteringen foregår hjemme. Det kan bli nok ris til et måltid hvis de er heldige, men av og til må det kokes litt ekstra.

De tar seg tid til å prate med oss da de er ferdige for dagen og frokosten skal inntas. Den består av et stort rundt tørt brød, som de har fått fra en restaurant som ikke har fått solgt det kvelden før, og vann fra en flaske som de har med seg.

– Farlig for store jenter
Tanja er den som snakker mest, hun svarer kjapt på spørsmålene vi stiller.

– Nei, om morgenen er det aldri noen voksne som kommer sammen oss, vi drar alltid alene. Men om ettermiddagen er det av og til noen større søstre som blir med.

Ifølge Tanja er storesøstrene mye flinkere til å koste sammen ris, og får fylt bøttene raskere enn barna. Da vi lurer på om det ikke ville ha vært tryggere for barna om storesøstrene hadde blitt med om morgenen, ser Tanja uforstående på oss. De andre barna fniser forsiktig og rister energisk på hodet.

– Nei, det er farlig for store jenter å gå ut i mørket, vet du ikke det? svarer Tanja.

Går på skole
De fleste barna bor i et slumområde en halvtimes gangavstand unna. Far, mor og eldre søsken jobber for å forsørge familien. Et par av barna sier overbevisende at de koster ris fordi de liker det, ikke fordi de må. Flere av dem forteller at de går på skole, og noen går på et privat senter for fattige barn i nærheten. Der får de som går på skole leksehjelp, men det blir alltid tid til lek og spill, og de får et varmt måltid mat. De vil gjerne at vi blir med dit en tur dagen etter.

Støyen av glade barn høres fra lang avstand i det vi nærmer oss senteret. Utenfor står flere bøtter halvfulle med ris og noen koster pent på rad. I dag er det jubelrop fordi barna har fått skolesekker i gave, og slipper å bære skolebøkene i plastposer eller med hendene.

Rus og fyll i slummen
Vi treffer lederen, som er villig til å ta en prat. Selv om barna har opplyst at de liker å koste ris, undrer vi oss over at barn fra familier hvor de voksne jobber, bidrar til husholdningen på denne risikable måten.

– Disse familiene er spesielt utsatte, og det er ikke alltid mat på bordet. Det har også hendt at

barna gråtende har fortalt at de har måttet sove ute da huseieren har satt lås på døra fordi husleien ikke er betalt. Lederen forteller at barna har selv fortalt at fedrene bruker mye av pengene som skulle ha gått til mat og husleie, på kortspill og vedding.

– Det er mange som drikker alkohol og ruser seg på narkotika i slummen der de bor, ikke minst fedrene til barna. Mor, søsken og barna må ta hovedansvaret for familien, også når det gjelder å skaffe mat, sier han oppgitt.

Han fortsetter:

– Jeg tror de synes det er greit og komme seg hjemmefra, der de ofte opplever bråk, fyll og krangling. Han forklarer at barna føler stort ansvar for familien, og er stolte over å kunne bidra med ris som de selv har sanket til måltidene.

Han er enig i at det er risikofylt for barn å være alene uten følge av voksne så tidlig om morgenen, og sier at nettopp derfor har han selv tilbudt dem ris de kan ta med hjem slik at de slipper å koste fra gata, men de har takket nei. Han tilføyer at det å bo i slumområder i seg selv også er risikofylt, det er mye kriminalitet der. Han har snakket med foreldrene i håp om at de skal kunne overtale barna til å bli hjemme, men de har gitt utrykk for at de synes det er bedre at de gjør noe nyttig, slik som å bidra med ris, enn at de bare reker rundt i slummen.

Barn må jobbe
Etter at barna har fått se bildene vi har tatt av dem denne morgenen, med lovnad om at de skal få en kopi hver, tar vi farvel. På veien hjem tar vi en rickshaw (sykkeldrosje), og oppdager at den unge gutten som sykler, er for kort til å klare å sitte på sykkelsetet mens han tråkker på pedalene, noe som gjør det ekstra slitsomt. Han rister på hodet da vi spør han om han går på skole.

Det er bare å konstatere at i Bangladesh må de fleste barn av fattige familier jobbe, noen må jobbe både dag og kveld. Barna vi nettopp har møtt, utsetter seg for risiko hver dag, men de får gå på skole og bidra til familiens overlevelse. Slik sett kunne de ha hatt det enda verre.