Foto: Dikhawa
 Kunsten å være pakkis er en sakprosabok skrevet av Assad Nasir og første gang utgitt i 2017. Forfatteren skriver om det å være norsk-pakistaner med både humor og alvor, og dekker ulike temaer fra familieorganisering, slektskap og ekteskap til hjem, status og det å være norsk-pakistaner i dag. |
Jeg har lenge lurt på hvordan unge norsk-pakistanere sjekker opp hverandre. Litt fordi jeg aldri har behersket kunsten selv, men også fordi det er viden kjent at norsk-pakistanere ikke bare kan dra ut på byen, drikke seg dritings, ta med seg eller bli med noen hjem på stigende rus, for så å gå den berømmelige ‘walk of shame’ morgenen etter. Det kan egentlig ikke kalles vellykket sjekking for noen, men for norsk-pakistaneren er slikt uhørt.
Spørsmålene er mange. For eksempel, hvordan omgås unge norsk-pakistanere? Har de vennskap på tvers av kjønn, og er det eventuelt forskjell på en venn av samme kjønn, og en venn av det motsatte kjønn? Hvordan inngår og etablerer unge norsk-pakistanere kjæresteforhold? Hvordan treffes norsk-pakistanske kjærestepar? På hvilke måter er de intime, og er de intime i det hele tatt?
Det er betente spørsmål, og noe mange ikke nødvendigvis snakker høyt om. Derfor har det vært litt vanskelig for meg å finne noen norsk-pakistanske jenter som vil snakke om nettopp kjønn og seksualitet. Vanskelig betyr ikke umulig, men jeg har måttet bruke mye tid på å finne folk, både i og utenfor Oslo. Jeg har snakket med tre unge norsk-pakistanske kvinner. Færre enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt. For å bøte på dette har jeg hatt lange samtaler i flere omganger og over tid. Jeg kan ikke si noe generelt om hvordan det er å være ung norsk-pakistansk kvinne, men jeg prøver her å si noe om hvordan de tre kvinnene jeg har snakket med opplever det.
*
Jeg kjører gjennom byens hektiske gater. Tenker på spørsmålene jeg har forberedt. Det er snart ettermiddagstid og trafikken kommer til å stå bom stille. Over telefonen hadde Miriam sagt at jeg måtte komme en halvtime etter at skolen var slutt. Hun ville unngå at noen så meg sammen med henne. Jeg kjører inn på parkeringsplassen utenfor skolen og skrur av tenningen. Tar opp mobiltelefonen og sender Miriam en melding om at jeg venter. En bekjent av meg introduserte oss for snart et halvt år siden. Til å begynne med var hun skeptisk til å bidra til boken, men etter hvert som vi ble bedre kjent, har hun åpnet seg for å snakke, også om mer intime og personlige ting.
Etter en kort stund kommer hun hastende mot bilen. Hun er 19 år gammel og går siste året på videregående skole. Det er september og det sorte håret hennes flagrer fritt i vinden. Hun åpner døren til passasjersetet, setter seg og hilser. Jeg kjører rolig ut fra parkeringsplassen. I en tidligere samtale fortalte Miriam at hun har vært sammen med en gutt før, så jeg starter samtalen med å spørre hvordan de først ble kjent, og etter hvert kjærester.
Miriam begynner med å fortelle at han går på skolen hennes. De hadde sett hverandre i gangene, men aldri snakket sammen. Så en dag la han henne til som venn på Facebook. De begynte å snakke sammen på nettet, og i begynnelsen var det bare tidsfordriv, ikke noe alvorlig. Etter hvert traff de hverandre i virkeligheten, først og fremst på skolen. Men Miriam forteller også at hun ikke var for åpenlyst sammen med ham fordi de andre norsk-pakistanske jentene på skolen snakket.
Miriam er selv klar over at hun bryter en norm, og at hun kommer til å bli møtt med sanksjoner i form av sladder og baksnakking fra de andre norsk-pakistanske jentene. Jeg tror derfor at hun tar noen forholdsregler for å begrense reaksjonene. Hun forteller videre at lillebroren en gang oppdaget henne og kjæresten på trikken. Miriam og kjæresten gjorde ingenting fysisk, men broren spurte henne senere hvem hun var med og hva hun gjorde med ham. Da hadde hun sagt at det var en medelev, forteller hun. Jeg spør om broren var sint eller truende. Hun ler og svarer at han ikke kan gjøre noe. Han har kjæreste selv. Men fortalte han ingenting til foreldrene dine, spør jeg. Nei, sier Miriam og ler en smule nervøs latter. Men hadde han sagt noe så hadde jeg bare sagt at det var en gutt fra skolen, forteller hun.
Jeg kjører inn i et boligområde, en av de tidlige forstedene til Oslo, spør om hun kjenner noen som bor her. Hun rister på hodet. Jeg finner et sted å parkere. I utgangspunktet hadde jeg foreslått å være på skolen hennes, men hun ville helst være et sted det ikke var så mange folk. Nå fikler hun med mobilen mens hun forteller at hun ikke gjør noe galt. Jeg er ikke som andre jenter, som gjør alt med kjæresten, sier hun. Hva mener du med alt, spør jeg. Man kan holde hender, svarer hun, og jeg har aldri gjort mer enn å kysse en gutt, legger hun til. Kjæresten spurte en gang om de skulle ha sex, men da hadde hun svart kontant nei. Jeg tenker på foreldrene mine vet du, sier Miriam til meg. Du har aldri hatt sex? spør jeg. Nei, svarer hun kort. Hva sa kjæresten din til det? spør jeg. Han sa ingenting, han skjønte det, han er jo pakistaner han også, sier hun.
Telefonen hennes ringer. Det er moren. Miriam lar telefonen ringe. Jeg starter bilen igjen, og spør om jeg skal kjøre henne hjem. Hun sier ja. Nå tenker du sikkert at jeg er en sånn jente, sier hun og ler spøkefullt. En sånn jente? spør jeg undrende. Ja, som er med gutter og sånn, forklarer hun. Men jeg er ikke det, sier hun med vekt på ikke.
Det er tydelig at Miriam er opptatt av hva jeg og andre tenker om henne. Hun er opptatt av å fremstå som ærefull etter pakistanske normer. Blant pakistanere og norsk-pakistanere brukes ofte uttrykket en sånn jente om jenter som bryter med kjønnsrolleforventningene, om jenter som for eksempel er intime og fysiske med gutter. Siden kjønn og seksualitet er temaer det ikke snakkes åpent om, brukes omformuleringer som at hun er en sånn jente for å få fram budskapet uten å si det rett ut. Siden jeg selv er norsk-pakistaner og kjenner til dette, så forstår jeg hva Miriam mener når hun sier at hun ikke er en sånn jente. Hun begynner videre å fortelle om andre jenter som gjør mye mer, og hun forteller om Ayla, en venninne som ifølge Miriam går i norske klær og er veldig norsk.
Men går ikke du også i norske klær? spør jeg. Hun ler. Men jeg er ikke som henne. Hun går i trange bukser, skjørt, singlet med utringing og sånt. Det bruker ikke jeg. Hun hadde også en kjæreste før, og hun gjorde alt med ham, forteller Miriam. Hvordan vet du det, spør jeg. Fordi hun fortalte meg det, sier hun. Noen ganger leide de rom på hotell og var sammen der, sier hun.
Miriam fremstiller venninnen som en kontrast til seg selv, og bruker henne som et bevis for sin egen ærbarhet fordi hun selv ikke gjør alt med kjæresten, noe Ayla, venninnen, gjør. Hun gjentar det igjen og igjen, som for å forsikre seg at jeg får det med meg.
Vi kjører av hovedveien på vei inn i et boligområde mellom Grorud og Stovner da Miriam plutselig skvetter til. Et øyeblikk tror hun at vi nettopp kjørte forbi bilen til faren hennes, men det viser seg snart at det var noen andre. Hun slipper et lettelsens sukk og ber meg kjøre inn på parkeringsplassen til en dagligvarehandel. Hun sier det er tryggest om hun går herfra, for hvis noen ser oss sammen blir det så mange spørsmål. Jeg slipper henne av ved butikken, sier takk for samtalen og ser henne forsvinne rundt hjørnet før jeg kjører ut på veien igjen.
Både Miriam og de to andre unge kvinnene jeg har intervjuet forteller at de lever med en forventning om at de er ærefulle og jomfruelige, både i kroppslig og åndelig forstand. Samtidig opplever de en forventning fra det norske storsamfunnet om at de skal være frigjorte og individualistiske. Miriam ser ut til å gjøre et forsøk på å leve opp til både familien og den pakistanske kulturens forventninger, men også det norske storsamfunnets (og kanskje også sine egne) forventninger. Likevel er kanskje normene fra den pakistanske kulturen viktigst for Miriam, fordi hun flere ganger understreker overfor meg at hun ikke gjør noe galt, at hun er en ordentlig jente (en som følger normene) og at det er andre som er mer såkalt norske, som gjør alt med kjæresten. Med det antyder hun at andre bryter normene i større grad enn henne selv, og som derfor er mer utenfor grensen av det tillatte. Jeg tolker dette som en strategi for å rettferdiggjøre sine egne handlinger og tanker som utfordrer de etablerte normene. Samtidig er det et forsøk på å plassere seg selv innenfor kulturens etablerte vi når Miriam påpeker at det er andre som er mer norske, altså mer utenfor det etablerte norsk-pakistanske vi, i sine valg og handlinger.
Les del I her.
Les del II her.
Les del III her.
Les del IV her.
Les del VI her.
Les del VII her.
Les del VIII her.
Les del IX her.
Les del X her.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
