Foto: Ben White/CAFOD
Det kan ikke Leger uten grenser, Flyktninghjelpen, Redd Barna eller UNHCR gi sin støtte til; de trekker seg ut der de tidligere har bidratt med viktig humanitær hjelp. De kan ikke bidra til at mennesker på flukt, akkurat nå flest kvinner og barn, sperres inne på ubestemt tid i overfylte leire. Asylsøkerne får ikke forlate leirene. Samtidig som leirene fylles, bygges ikke kapasiteten ut i tilstrekkelig tempo. Barna på bildet, fra VGs sak om avtalen, er sannsynligvis redde, kalde, på nytt og ukjent sted, med grusomme opplevelser i bagasjen. Hvor langt er Europa villig til å gå?
Dette er en avtale vår statsminister støtter helhjertet. Norge samtykker til det største svik vi kan forestille oss. Det er ikke vanskelig å se for seg at kvinner og barn i disse leirene lett kan bli utsatt for overgrep.
Det er ikke vanskelig å se for seg at barn vil bli retraumatisert av å holdes fengslet slik, under utrygge forhold i overfylte gjørmehull uten å få vite når de skal få slippe ut. Som Kirsty McNeill i Redd Barna uttaler, det kan ta måneder.
Dette er en katastrofe. Det er en katastrofe for vår verdighet, for Norges og Europas integritet. En gang var det oss. Det kan bli oss igjen. Som Flyktninghjelpen uttaler, vi har glemt vår historie.
Menneskerettighetene er ment å skulle beskytte oss alle. Ved å kaste dem til sjøs, er vi med på å la menneskerettighetenes kraft forvitre. Det er som om vi tok et eksemplar av alle internasjonale avtaler som skal beskytte mennesker på flukt, rev dem opp i strimler og kastet dem på havet så de fløt rundt de utrygge båtene de samme menneskene ankommer i. “Enhver har rett til i andre land å søke asyl og ta imot beskyttelse”. Blekket på papiret blir borte mens det treffer bølgene. “Ingen må utsettes for vilkårlig arrest”. Resten av setningen er borte allerede.
Kvinner og barn, livredde på havet, hva tilbyr vi dem, de som klarer å komme seg i land med livet i behold?
Nedverdigelse. Fengsling. Retraumatisering. Frykt. Fare for nye overgrep. Eller som Eva Cossé i HRW uttaler “EU forårsaker lidelse. Suffering”.
#EuTurkeyDeal omfatter dessuten kun syrere. Syrere som ankommer Hellas skal behandles som vekslepenger. De skal sendes tilbake til Tyrkia, mens EU tar imot tilsvarende antall syrere. Retten for enhver til å søke asyl har Europa kastet på havet. En kvinne med barn som har klart å flykte fra krigen i Jemen omfattes ikke av avtalen. Blir de sendt tilbake til Jemen, på samme måte som dusinvis av afghanere i følge Amnesty nylig ble sendt tilbake til Afghanistan? Eller blir de forvist til en tyrkisk flyktningleir, uten håp om et liv?
Vi kan bruke hashtaggen #EuTurkeyDeal på twitter og protestere så Europa ser det. Vi burde skape twitterstorm. Barn lider. Våre egne politikere støtter en avtale som gjør at de mest sårbare, mennesker som allerede har lidd langt forbi vår forestillingsevne, møtes med mer lidelse. Når det er så ille at forkjemperne for deres rettigheter trekker seg ut, blir vi også mer uvitende om hva som faktisk skjer.
Akkurat nå er det som om hele Europa peker nese til menneskerettighetene. Det er et trist, sjokkerende, skremmende syn. Det som gjøres, er rett og slett ulovlig, ifølge den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), 4. tilleggsprotokoll, artikkel 4: Collective expulsion of aliens is prohibited. Europarådets Nils Muiznieks skriver om dette i New York Times.
Erna Solberg, du er vår statsminister. Du burde være den første til å våkne. Åpne øynene. Se deg rundt. Innse at du har tatt feil. At dette ikke er en avtale Norge kan støtte. Dette handler om ekte mennesker. Barn og kvinner som lider fordi Norge og andre land i Europa fornekter menneskerettighetene. I påsken får ordet fornekter en spesiell klang. Disippelen Peter angret seg, gjør du, Erna?
Vi kan ikke sove. Det kunne vært ditt barn, mitt barn, som satt der innpakket i folie for å gjenvinne varmen, sulten og tørst, redd og usikker. Hvordan reagerer vi vanligvis når vi ser et barn som har lidd, som fryser, som mest av alt trenger trygghet?
Lenke til pressebildet.
Opprinnelig publisert på tekstforfatterens blogg. Gjengitt i sin helhet på utrop.no med hennes tillatelse.
