Foto: Scott Penner
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
Ofte beskrives disse tre som “kongen”, “dronningen” og “prinsen”. Et slags triumvirat som særlig fra og med 80-tallet brakte den moderne svarte popmusikken ut til massene, til det hvite “mainstream America”, og så senere ut til alle verdenshjørner.
For Prince Roger Nelson, en mann av mange ulike konstellasjoner, navn og et allsidig talent, ble hans herredømme det lengst-varende av alle afro-amerikanske musikalske dynastier. I sine mange ulike former var han kjent som The Artist Formerly Known As Prince, TAFKAP eller The Artist. Eller bare et symbol som like godt kunne brukes som tatovering.
Som sønn av en pianist-far og en jazz-syngende mor fikk han navnet han bar både på identitetskort og i store deler av sin artistkarriere av en enkel grunn:
“Jeg ha ham navnet Prince fordi jeg ville at han skulle gjøre alt det jeg også fikk lov til å gjøre” (Hahn, Alex (2004). Possessed: The Rise And Fall Of Prince. )
Svart kultur blomstrer
Som ung opplevde Prince den første virkelige eksplosjon av svart kultur over det ellers hvite USA. Blaxploitation herjet på filmscenen på 70-tallet, mens plateselskapet Motown gjorde at svart musikk for første gang preget hitlistene allerede fra 60-tallet.
En må kunne se dette som en kommersialisering på egne kulturelle premisser. I “blaxsplotation” var det oftest de svarte som var heltene. Svart musikk ble til popmusikk. Sammen med en nesten endeløs rekke andre afro-amerikanske artister fulgte Prince opp trenden utover på 70- og 80-tallet.
En annen ting som også bør nevnes var Princes evne unngå de vanlige kjendisfellene. I motsetning til flere av sine samtidsartister sørget Prince, med noen få unntak, for å ikke havne på sladrepressens skandalesider. I stedet ble musikken hans forte, og det samme hjemmet hvor han ble funnet livløst i Minneapolis, hans festning. Rundt 40 utgivelser (CD-er, plater og EP-er), seks filmer og 28 turneer verden over fikk han gjort i løpet av en førtiårig karriére. I en tid hvor presset om å havne på forsidene gjør at artister nå til dags finner på det utroligste, er dette et eksempel å følge.
Sjokket
Kanskje er dette det som gjorde at mange ble så sjokkert da hans død ble kjent over hele verden den 21. april. I likhet med Jacksons og (til dels) Houstons bortgang har dette gitt rom for nostalgiske listeplasseringer og høye salgstall på iTunes. Selv vår egen statsminister tok seg tid til en pressekonferanse, hvor hun ga sin reaksjon på artistens bortgang, midt i hele det allerede fullpakkede hjemlige og utenlandske nyhetsbildet.
Lite vet man om hovedårsaken, bare at superstjernen lenge slet med søvn og tok mye smertestillende. I sine eldre voksne dager ble Prince med i Jehovas vitner, en livsstil som forutsetter sterk selvkontroll og selvdisiplin når det gjelder rusmidler. Tiden får vise om han levde opp til dette.
Først og fremst vil Prince uansett huskes som en artist som berørte på tvers av sosiale og rasemessige grenser. En figur som samlet stiler (soul, rock, funk og pop) og mennesker. Han eksperimenterte musikalsk og respektløst med blant annet kjønnsroller og etniske stereotypier
Som LA Times skrev i sin nekrolog over artisten: “Our first post-everything pop star, defying easy categories of race, genre and commercial appeal.”
Jackson, Houston, Nelson. Lenge fikk de herske over hitlistene. Nå er det over og ut. Sceneteppet har senket seg. Prinsen er død. Lenge leve prinsen.
