Foto: Umar Abdi Mohamed
- Setter ord på kvinners lidelse - 10.10.2016
- Magafe: Menneskesmuglerne i Sahara - 03.10.2016
- Politidirektoratet: – Vil se på reglene på nytt - 09.06.2016
Nuruddin Farah er en fremtredende somalisk forfatter. Han har mottatt flere priser, bl.a. Neustadt International Prize for Literature, som av mange regnes som den viktigste prisen etter Nobelprisen. Farah er en av Afrikas viktigste forfattere. Han har skrevet en rekke romaner som er oversatt til flere språk.
I begynnelsen av forfatterkarrieren skrev han noveller på somalisk. Etter hvert skiftet han til å skrive på engelsk. I 1976, etter utgivelsen av A Naked Needle (1976), ble Farah advart om at den somaliske regjeringen planla å arrestere ham på grunn av innholdet i romanen. For å unngå å havne i fengsel tok han fatt på et selvpålagt eksil som skulle vare i 22 år. På denne tiden underviste han i flere land, blant annet USA, Tyskland, Italia, Sverige, Sudan, India og Nigeria.
Nå bor Farah i Cape Town, Sør-Afrika. Han er også professor i litteratur ved Bard College, New York.
Lytting er en evne som mangler hos mange mennesker, mer spesifikt blant menn og blant diktatorer.
Begynte å lese tidlig
Farahs hjemland, Somalia, er i dag mest kjent for en borgerkrig som har pågått siden 1988, og for terrorvirksomhet knyttet til den Al Qaida-støttede gruppen Al Shabaab. Likevel har Farah gjennom 12 bøker og utallige essays fokusert på Somalia, tilbakevist de negative bildene av sitt hjemland og befestet sin plass som en av Afrikas fremste litterære stemmer. Utrop møtte ham på Wayne’s Coffee i Grensen i Oslo. Med en kopp kaffe i hånda forteller han om hvordan interessen for litteratur begynte.
– Jeg var mellom ni og elleve år gammel da jeg først begynte å lese bøker. På den tiden var bøker for barn spesielt, og bøker generelt, ikke tilgjengelig. Så jeg måtte lese de bøkene min eldre bror klarte å få tak i. Mange av ordene hadde jeg problemer med å forstå. Det var min brors idé å gi meg tykke bøker for å begrense mengde ugagn jeg kunne finne på.
– Hvordan ble du påvirket av denne tidlige eksponeringen for forfattere og historier fra hele verden?
– Jeg oppdaget at russerne skriver om Russland og russere og at franskmenn skriver om Frankrike og franskmenn. Så tidlig i livet mitt tenkte jeg at jeg burde skrive historier der jeg tar i bruk somaliske navn.
En muntlig skatt
– Somaliere har overført sine kulturelle og historiske tradisjoner muntlig fra generasjon til generasjon. Derfor må det ha vært vanskelig for deg å fortelle dine historier skriftlig på somalisk. Hvordan lyktes du med å bevege deg bort fra den muntlige tradisjonen?
– Tragisk nok kunne jeg ikke skrive på somali, mitt morsmål, for Somalia hadde ikke noe standardisert skriftspråk. Ønsket mitt var å bli den første til å overkomme den somaliske muntlige tradisjonen, men jeg ville ikke fjerne meg helt fra den. Jeg går til den muntlige tradisjonen ganske ofte; det er en skatt jeg låner fra og som informerer mye av mitt forfatterskap. Jeg elsker den muntlige tradisjonen, men jeg tror man må overskride den. I den muntlige tradisjonen er den eneste personen som kan høre deg, personen foran deg.
– Du har du vært en kosmopolitisk stemme i engelskspråklig skjønnlitteratur i over 45 år. Hvordan var det kosmopolitiske Somalia du vokste opp i sammenlignet med dagens Somalia?
– Mogadishu er ikke lenger en multikulturell by; den var en multikulturell by for mange år siden – en av de mest berømte kosmopolitiske byer. Jeg kan forestille meg hvordan det var da jeg bodde i Somalia, men nå må Somalia endre seg. Jeg har endret meg, og derfor må Somalia endres. Og det ville være tilfelle dersom: Én, det det fred, to, hvis jeg kunne leve anonymt – som ikke er mulig hele tiden, men det kan være. Og så, tre: Hvis det er bokhandlere og kulturelle aktiviteter og begivenheter som man kan ta del i. Det er ikke noe slikt nå. Borgerkrigen dominerer alt i folks hverdag i Somalia, en hverdag som er ganske tragisk. Livet er forferdelig, preget av et fortsatt fravær av grunnleggende nødvendigheter som utdanning, fred, økonomisk trygghet, helse, kort sagt alt.
Tragedien i Somalia er de har fått et liv i diskontinuitet for de siste to tiårene, og som har påvirket dem mentalt, psykologisk, pedagogisk og sosialt, mener forfatteren.
– Du levde i eksil i 22 år under diktatoren Mohamed Siad Barres regime. Men til tross for å være tvunget ut landet og ha bodd mange steder – India, Sør-Afrika, USA – handler dine historier først og fremst om somaliere. Hva er hemmeligheten som gjør at du fokuserer på og skriver mest om somaliere?
– Når jeg skriver en artikkel om andre land, minner folk meg at jeg er en somalier. På den annen side liker ikke somaliere at jeg skriver om mine meninger. De liker ikke kritikk og folk som “roter opp situasjonen”, og sier til dem at “dere kan gjøre det bedre enn dette.”
Sterke kvinner
Den første romanen, From a Crooked Rib, skapte vanskeligheter for ham.
– Folk sa: “Hvorfor forteller du verden at vi behandler våre kvinner dårlig?” Jeg var bare en ung mann, og det eneste jeg så, var at kvinner i Somalia ble behandlet ganske dårlig. Derfor skrev jeg om samfunnets diktatur, et samfunn av patriarker og matriarker. Et land som gjør det mulig for et diktatur å komme til makten og styre landet. Mitt argument er at hvis vi hadde bygd opp igjen samfunnet på en ny måte, der vi var tolerante overfor hverandre, villige til å lytte, mer liberale i vårt syn, ville vi ikke ha fått en diktator som styrte landet i 22 år.
– I dine romaner forteller du mest om kvinner, både eldre og yngre, som er veldig sterke individer. Hvorfor?
– Mange ville ikke overlevd på et sted som Somalia – og jeg elsker Somalia, men jeg er den første til å innrømme hvilket forferdelig sted det kan være – du kan ikke virkelig bo der med mindre du er sterk. Jeg tviler på det lar seg gjøre å skape en interessant kvinnelig karakter i en roman satt til Somalia med mindre hun er sterk i hodet. La meg generalisere: En kvinne som er tråkket på, som ikke er i stand til å si rett ut hva hun mener, er ikke verdig til å bli en karakter i en roman skrevet av en ambisiøs forfatter som tror han eller hun vet hva han eller hun gjør. Alle samfunn er vemmelige for kvinner, bare forferdelige. Jeg har modellert mine karakterer etter kvinner som min mor, som var sterk. Jeg er lykkelig gift med en sterk kvinne. Jeg elsker det når min kone setter ned foten og sier: “Nå går du over streken.” Man må være i stand til å si det til sine foreldre, sin ektefelle, ja til presidenten i landet. For meg er det dette som er demokrati.
– Når du sier det slik, virker det som du snakker om en slags demokratisering av hele samfunnslivet. Hvor kommer ditt sterke engasjement fra?
– Den kommer fra min mor, som var klokere og mer artikulert enn min far. I motsetning til ham kunne han ikke tåle alle som var uenige med ham, min mor hadde evnen til å lytte. Lytting er en evne som mangler hos mange mennesker, mer spesifikt blant menn og blant diktatorer. Når du lytter, er du åpen selv mot fienden. Du må lytte til den andre parten har snakket ferdig, så er det mye lettere å stikke hull i sine argumenter. Det er hvordan min mor pleide å gjøre det. Folk trenger ikke lytte eller har tålmodighet eller gjøre tiden. Det er å tro du vet nok. Jeg snakker langsomt, og vanligvis før jeg er ferdig med hva jeg skal si, mange av mine samtalepartnere miste interessen for det jeg sier, og deretter
– En barbarisk skikk
– Du tar ofte opp temaet kjønnslemlestelse. Hva får deg til å snakke ut om det?
– Da jeg skrev min første roman, beskrev jeg kjønnslemlestelse som barbarisk og jeg nøler aldri med å bruke det ordet. Det beskriver en situasjon der kvinnen er i stadig fare, og svært nær livsfare hver gang hun føder et barn. Det første spørsmålet du stiller i Somalia når en kvinner føder, er: “Overlevde hun?”
Nå er dette noe som har mindre å gjøre med islamsk religion og mer å gjøre med økonomi, mener han.
– Det økonomiske er at kvinnen er verdiløs hvis hun ikke er jomfru, for da kan hun ikke finne en ektemann. Derfor vil hun fortsatt være en belastning for familien.
– Kvinnene går gjennom smerte og lidelse for det første når dette forferdelige blir gjort mot dem, og for det andre når de føder, og til og med når de har menstruasjon.
Folk angrep ham for å krysse tradisjonelle grenser da han først tok opp kjønnslemlestelse.
– De sa: “Det er ikke din sak, du er mann.” Men å være mann betyr at jeg vil gifte meg med en kvinne. En av dem vil være min søster. Min fremtidige kone kan gå gjennom dette. Derfor skal jeg snakke om denne barbariske tingen.
Drept av ekstremister
Din siste roman, Hiding in Plain Sight, forteller om Bella, som deler dine erfaringer. Både søsteren din Basra Farah og Belles bror Aar, som jobbet for FN, ble myrdet av ekstremister, den ene i Afrika, den andre i Asia. Ser du noen paralleller mellom den siste romanen og ditt eget liv?
– Det som skjedde i dette tilfellet, var at jeg var ferdig med første utkast til en roman og sendte det til mine utgivere, når noe svært likt det som skjedde med karakteren Aar skjedde med min søster. Hun ble myrdet i en restaurant i Kabul i Afghanistan 19. januar 2014. Det føles som at nesten alt som skjer i Somalia er en del av livet mitt, enten direkte eller indirekte.
