Foto: ILGA Europe
Hva er galt med integreringsdebatten? er en sakprosabok utgitt første gang våren 2021. Forfatteren tar for seg debatten om integrering i Norge og prøver i en essayistisk stil å undersøke hva denne stadig tilbakevendende debatten egentlig omhandler. I boken er det både nærstudier av konkrete tekster og utforskende ideer om hva det vil si å være norsk. |
Ord og begreper kan noen ganger være vanskelige. Vi kan tro at vi snakker om det samme, men så viser det seg at vi snakker om helt forskjellige ting, selv om vi bruker de samme ordene.
Derfor er det viktig å først se nærmere på hva vi snakker om når vi snakker om integrering. Hva mener vi når vi sier at innvandrere må integrere seg? Når vil en innvandrer være integrert? Kan innvandrere bli norske, og eventuelt hvordan? Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger, men som jeg vet at også andre stiller seg. Disse spørsmålene griper på mange måter inn i selve identiteten.
Med ujevne mellomrom blusser det opp debatter om temaer som på ulike måter handler om integrering. Det kan være diskusjoner om bruk av hijab, eller kjønnsdelt svømmeundervisning. Det kan være språkferdigheter eller arbeidsledighet. Eller det kan være noe så enkelt, eller kanskje ikke så enkelt, som å håndhilse.
I løpet av de siste tiårene jeg har vært aktiv i samfunnsdebatten, har jeg deltatt i og observert utallige integreringsdebatter. De første årene var jeg iherdig med og debatterte. Innimellom hendte det at jeg traff mer erfarne samfunnsdebattanter som kunne fortelle meg at dette diskuterte vi for ti år siden også. I dag føler jeg på sett og vis at jeg har blitt den som sier dette diskuterte vi for ti år siden også. Derfor sitter jeg med et stadig sterkere behov for å ta et par steg tilbake, og prøve å forstå hva vi egentlig holder på med.
Jeg opplever nemlig integreringsdebattene som en blindvei. Vi har kommet dit hvor veien slutter, og nå står vi bare der og stamper. Vi posisjonerer oss, vi diskuterer ikke. Retorikken blir krassere, tonen hardere, og påstandene drøyere. Hva er det vi egentlig snakker om når vi snakker om integrering?
Grete Brochmann definerer integrering som «innlemmelsen av innvandrere i majoritetssamfunnet.» (Brochmann, 2017). Selve begrepet kan forstås som både en prosess, men også som en tilstand. Når man sier at noen er integrert eller ikke, er det et eksempel på at ordet forstås som en tilstand for et individ eller gruppe. Enten er man integrert, eller så er man ikke det. Det finnes ingen rom imellom, det finnes ingen nyanser. En årsak til at vi, samfunnet, er så opptatt av integrering kan være at mangelfull integrasjon ikke bare sees som en trussel for individet, men også en trussel for samfunnet som helhet. Dette kan også kalles marginalisering eller eksklusjon. Det sterke fokuset på integrering kan være for å unngå at det dannes parallellsamfunn, men også for å opprettholde samfunnet slik det er, så langt det lar seg gjøre.
Når vi så diskuterer integrering i vår tid, diskuterer vi i all hovedsak nødvendigheten av at «de» integrerer seg i samfunnet «vårt». Jeg vil derfor påstå at begrepet «integrering» i Norge i dag i all hovedsak forstås som noe «innvandrere» eller såkalte «fremmede» må gjøre. Når det brukes i samfunnsdebatten i dag, er det også ofte om en bestemt gruppe innvandrere eller «fremmede». Det er for eksempel nesten aldri, så vidt jeg har klart å finne, oppslag i medier eller krav fra politikere om at polske innvandrere må integrere seg i Norge, til tross for at det er nesten 100 000 polske innvandrere i Norge, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) (Fakta om innvandring, 2019). Derimot er det relativt ofte oppslag i medier om dårlig integrering av innvandrere fra ikke-vestlige land, kanskje især muslimske land, med påfølgende krav fra politikere og andre samfunnsdebattanter om tiltak.
Nå kan det godt hende at det er fordi polske innvandrere er godt integrerte i Norge, det vet jeg ikke så mye om, men dette kan også illustrere for oss hvordan samfunnsdebatten om innvandring og integrering mangler noen viktige nyanser, at debattene låser seg i et fast mønster, i et bestemt spor hvor det viktigste blir å posisjonere seg fremfor å faktisk få noe fornuftig ut av debattene.
Jeg vil derfor påstå at integreringsdebattene i Norge i all hovedsak handler om de som fremstår som mest «fremmede», altså de som tilhører en annen religion enn kristendom, og de som er mørke i huden, eller ikke-hvite. Denne skjevheten i hva som finner veien til medienes søkelys resulterer i at innvandrere fra Asia, Afrika, Sør-Amerika, og ikke minst innvandrere fra muslimske land, er i stor grad overeksponerte i mediene.
I en rapport fra Retriever, på bestilling fra Fritt Ord, kommer det fram at i 2016 er islam og muslimer omtalt eller nevnt i 54 895 medieoppslag i Norge. Halvparten av artiklene i riks- og regionaviser er utenriksstoff. Mer enn 60 prosent av utenriksstoffet handler om muslimsk terror, IS, fremmedkrigere og radikal islam. Retriever skriver også at «islam og muslimer er et svært fremtredende innslag i mediebildet.» (Islam og muslimer i norske medier i 2016, 2016, s. 10). Retriever skriver videre under oppsummerende betraktninger i rapporten at det er en «mer fremtredende tendens at muslimer fremstilles som én gruppe når man omtaler religiøse skikker og praksiser, som for eksempel hijab og ramadan» (Islam og muslimer i norske medier i 2016, 2016, s. 25), og på samme side at 11 prosent av omtalen gir et overveiende negativt bilde av islam.
Selv om mediedekningen i seg selv ikke i hovedsak er negativ, så kan man argumentere for at omfanget av omtalen i både utenriks- og innenriksstoff, gir et etterlatt negativt inntrykk av muslimer. Medieeksponeringen er etter mitt syn med på å skape et bilde av hvem «innvandreren» er, og jeg vil tro at for veldig mange etnisk norske, hvite nordmenn, er innvandreren en konservativ muslim som kanskje vil innføre såkalte sharia-lover i Norge. Det er i hvert fall det inntrykket man kan få av å lese både tradisjonelle aviser og nettsider som kaller seg innvandringskritiske, og ikke minst kommentarfelt i ulike sosiale medier, som igjen henter belegg for sitt bilde av muslimer i den generelle mediedekningen.
Men en undersøkelse blant muslimer utført av TNS Gallup viser det motsatte. På oppdrag for Filter Nyheter kommer det fram i undersøkelsen at «75 prosent svarer («helt enig» eller «litt enig») at de følger Norges lover også når de sier noe annet enn religiøse lover», og at 79 prosent mener det er bra at norske domstoler er ikke-religiøse, og at 73 prosent er uenige i påstanden at religiøse ledere bør få mer makt over norsk politikk (Klungtveit & Nordseth, 2017).
Det er ikke gjennomført mange undersøkelser, men det som finnes av holdningsundersøkelser viser at norske muslimer støtter opp om demokratiet og vil ikke ha religiøse domstoler i Norge. Vi har også forskning blant muslimske ungdommer som viser at foreldrenes religion fortsatt er viktig for ungdommene, for muslimsk ungdom spesielt. Men den samme forskningen viser også at religionen blir mer privat, at religionen får mer karakter av å være indre moralsk kompass i stedet for et ytre sosialt normsett.
Unge norske muslimer er også mer liberale og tolerante enn sine foreldre i synet på kjønnslikestilling og aksept for homofili. Samtidig opplever unge med synlig minoritetsbakgrunn, spesielt unge muslimer, å ikke bli akseptert som norske. Ungdom med majoritetsbakgrunn derimot er mer positivt innstilt til muslimer sammenlignet med sine foreldre, og det kan se ut til at «ungdom som har mer kontakt med folk med innvandrerbakgrunn, også får mer positive holdninger til muslimer.» (Amundsen, 2017).
Hos den hvite nordmannen som primært møter innvandreren gjennom mediene, vil en overeksponering med negativt fortegn selvfølgelig sette spor, uten at hen nødvendigvis er bevisst dette. Jeg kan selv huske min første reaksjon ettermiddagen 22. juli 2011. Da bomben smalt i regjeringskvartalet satt jeg hjemme og jobbet. Først kom sjokket, men min andre tanke var likevel; jeg håper det ikke er en muslim som står bak. Fortellingen om at terrorister, det er muslimer, hadde festet seg også hos meg etter ti år med krig mot terror og Al-Qaida. Derfor må mediene være bevisste på sin rolle.
Men også vi som forbrukere av medienes innhold og samfunnsborgere må være bevisste på hvilken makt mediene har til å forme vår forståelse av verden. På samme vis vil jeg påstå at vårt syn på innvandreren og hva som er integrering påvirkes av hvordan integrering snakkes om og diskuteres i offentligheten gjennom medier, gjennom politikeres uttalelser og meninger.
Kilder:
Amundsen, B. (2017, januar 24). Så religiøse er muslimske ungdommer i Norge. https://forskning.no/a/370446
Brochmann, G. (2017). Integrering. I Store norske leksikon. http://snl.no/integrering
Fakta om innvandring. (2019). ssb.no. https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/faktaside/innvandring
Islam og muslimer i norske medier i 2016. (2016). Retriever.
Klungtveit, H. S., & Nordseth, P. (2017, februar 17). Se tallene: Dette mener norske muslimer om sharia, Norges lover og domstolene. Filter Nyheter. https://filternyheter.no/gud-bestemme-se-norske-muslimer-mener-sharia-bor-gjeldend-lov-norge/
Les del I her.
Les del II her.
Les del III her.
Les del IV her.
Les del V her.
Les del VI her.
Les del VII her.
Les del IX her.
Les del X her.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
