Foto: Bilge Öner
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
I 2012 kom hun sammen med sine døtre som krigsflyktning i Afghanistan. Hennes ektemann kom til Norge i september i 2013. År med dobbel, ja flerdobbelt undertrykking, hadde gjort Sakine Rahimi til det hun kaller en “slags ingenting”. I dag er hun av leder av Afghansk kvinneforening i Lindesnes.
En høstdag i 1993 ble hun født i Hazarajad. Hun kan knapt huske flukten til Pakistan. Men livet i millionbyen Quetta har hun klare minner fra.
– Jeg følte meg som et menneske som ble fratatt stemme, øyne og tanker, ja alle sanser. Å være kvinne i dagens Afghanistan er ofte ensbetydende med å være null verdt. Å være fattig, kvinne og hazara gjør det heller ikke lettere.
Å endre tankemønstre etter så lang tid med oppdragelse i en kultur som er restriktiv for kvinner, er vanskelig.
Når minoritet blir mareritt
Hun tilhører Afghanistans kanskje mest undertrykte etniske minoritet. Og mest synlige. Hazaraene er lett gjenkjennelige med mer markerte asiatiske trekk, i tillegg til at de som shiaer er en religiøs minoritet i et land med sunni-majoritet.
– Selv skjønner jeg altfor godt hvorfor unge enslige hazara-gutter som sitter på mottak i Norge prøver å begå selvmord når de får vite at de skal sendes tilbake til Afghanistan. Vi blir forfulgt og diskriminert grovt. Ingen hazaraer har vært ministre, hærsjefer eller presidenter i Afghanistan. Staten kanaliserer pengehjelpen alltid først til områdene hvor pashtunerne, majoritetsbefolkningen, holder til. Folk i Hazarajad foretrekker å dø av sykdom hjemme heller å bli kapret av Taliban eller andre ekstremistgrupper på vei med bussen til sykehusbehandling i Kabul.
– Jeg har fortsatt mareritt om de vonde opplevelsene jeg har hatt som afghansk hazarakvinne, legger hun til.
Skulle aldri integrere seg
I 2012 kom Sakine med ektemann og døtre først til Oslo, og så endte familien opp i Lindesnes. Tiden i Norge ble etterhvert helt annerledes enn det hun forestilte seg.
– Siden jeg fortsatt bar på mentaliteten fra Afghanistan og Pakistan, var planen å gjøre som alltid: være hjemme og passe på barna. Å gå på skole, få en jobb eller bli kjent med nordmenn var totalt uaktuelt.
– Hva var det som endret situasjonen for deg?
– Etter hvert innså jeg at Norge er et trygt land, og fikk øynene opp for mulighetene som finnes her. Jeg måtte bli venn med denne plutselige enorme friheten som føltes så uvant og truende. Men det var ikke lett. Å endre tankemønstre etter så lang tid med oppdragelse i en kultur som er restriktiv for kvinner, er vanskelig. For enkelte kvinner går det så langt at de aksepterer og liker denne undertrykkelsen, som en form for overlevelsesstrategi. Man kjenner ikke til noe annet.
Kontaktet ordfører på Facebook
I et tidligere intervju med NRK forklarte hun at hun gikk rundt med notatblokk for å skrive ned og forstå norske og og uttrykk. Og hun sendte folk, deriblant ordføreren, privatmeldinger på Facebook for å få hjelp til å forstå et ord eller setninger. Hun skjønner godt at folk kaller henne for “selvintegrert”.
– Jeg lærte norsk på egen hånd, og begynte rett på grunnskolen i Mandal. Nå tar jeg også studiekompetanse på Mandal videregående skole, sier Rahimi med enn viss antydning til bløde sørlandskonsonanter.
Hun forteller at hun har fått god oppfølging av de lokale på sin vei mot å bli en del av livet i kommunen.
– Lindesnes er jo nylig blitt kåret til beste integreringskommune. Jeg tenker dette har å gjøre med at folk er opptatt av å vise medmenneskelighet. Vi som er nye, får et innblikk i pliktene og mulighetene som finnes i Norge. Lokalbefolkningen er også genuint interessert i oss som mennesker.
– Er dette noe å anbefale til andre nyankomne i andre kommuner?
– Jeg anbefaler helt klart denne typen tilnærming for flyktningtjenester, særlig i mindre steder, hvor man kan i større grad involvere dem som bor der. Jeg har jo selv aldri gått på skole, men lært norsk gjennom kontakt med lokalbefolkningen.
Sjokkert over nye tanker
Friheten er fortsatt noe som Rahimi ikke helt har vent seg til 100 prosent.
– Jeg gikk fra en tilværelse hvor jeg ikke kunne bestemme over egen bevegelsesfrihet til at jeg nå ønsker å kjempe for kvinners rettigheter. Et stort sprang. Ennå blir jeg sjokkert over de nye tankene som kommer til meg.
– Er likestilling og islam kompatible?
– Først og fremst er det kulturen og patriarkatet som har vokst frem i landene Sørøst-Asia, Nord-Afrika og Midtøsten som er problemet. Det er ikke selve religionen, men undertrykkelsen som gjennomføres i dens navn jeg vil kjempe mot. At noen skal stå over deg fordi du er kvinne. Som troende og praktiserende muslim vet jeg godt at det ikke er noe krav i religionen med tildekning. Det er kulturen og mennene som påtvinger dette.
Kampen må fortsette
I juni i år stiftet Rahimi en afghansk kvinneforening på hjemstedet. Hun skal fremover ta opp kampen til de “stemmeløse”, siden hun selv var en stemmeløs en gang – som hazarakvinne og krigsflyktning.
– Likestilling er en kamp som må tas kontinuerlig, i Norge, i Afghanistan og i resten av verden. Heller ikke i de vestlige landene har kvinner fått rettighetene sine servert på sølvfat. Og hvis man slapper av bare litt, kan det fort komme tilbakeslag.
Rahimis opprinnelsesland er et godt eksempel på dette, mener hun.
– På 60- og 70-tallet begynte Afghanistan å ta små, men viktige skritt. Så kom krigene og fundamentalismen, som i virkeligheten ikke har noe med islam å gjøre, og hvor krigsherrer og andre har fått lov å drepe og voldta etter eget forgodtbefinnende. Islam, slik religionen nå praktiseres i landet, er noe av det grusomste som finnes. Hadde kvinner fortsatt fått sjansen til å bidra, tror jeg Afghanistan ville vært på et helt annet stadium enn det er nå.
Kvinneforeningen i Lindesnes har egen hjemmeside, men også et lukket nettsamfunn, hvor kvinnene åpent kan diskutere dagliglivets utfordringer.
– Vi tar opp ting som utdanning, fordeling av husarbeid og hvordan man kan pushe hverandre når det gjelder utdanning og jobb.
Camilla Collett som forbilde
Det er særlig én norsk historisk figur som inspirerer feministen Rahimi.
– Jeg tenker ofte på likhetene mellom Norge på Camilla Colletts tid tidlig på 1800-tallet, og Afghanistan slik det er nå. Om kvinner som begynte å ta utdanning og komme seg ut av huset. Afghanske kvinner er sterke, men trenger bare å få mer selvtillit og empowerment.
Hun er klar på at hennes tre døtre skal få lov å velge og til å leve et liv i frihet.
– Om de vil gå med lange eller korte kjoler, om de vil ha kjærester, det skal de få lov til å velge selv. Om de gifter seg, eller blir samboere med en ikke-muslim, er heller ikke noe som vil ta nattesøvnen min. For meg som mor er deres lykke viktigst.
Navn: Sakine Rahimi.
Kjent som: Leder i Afghansk kvinneforening i Lindesnes. Tolk og ansatt i Mandal statlige mottak.
Alder: 23.
Positive sider: Omsorgsfull, kampvillig, integrert.
Negative sider: Maktesløsheten man føler noen ganger ved å være kvinne, føler at hun fortsatt ikke er helt godt nok utdannet, kan enkelte ganger føle redsel for fremtiden.
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy? En eller annen barnebok, sannsynligvis Pippi Langstrømpe.
Hvilke tre personer ville du invitert til middag? Hanne Tyholt, May Linda Magnussen og bestevenninnen min, Sofia Amiri.
Fakta om Lindesnes kommune
Lindesnes er kjent for å være en relativt fattig kommune, men er samtidig en av kommunene i Norge som har lyktes best med integrering av innvandrere og flyktninger.
Innbyggere: ca 5000
Areal: 316 km² (kystkommune, 18 km² er vann)
Beliggenhet: Vest-Agder (Norges sørligste)
Kjente personer: Gustav Vigeland (skulptør), Ansgar Garbielsen (politiker og tidligere minister)
Agderforskning vært forsket på Lindesnes’ integreringsmodell. Kommunen har klart å få mange innvandrerkvinner ut i arbeids- og samfunnsliv. Lindesnes har satset på å spesialisere seg på å bosette flyktninger, særlig kvinner, fra Afghanistan. Så å si alle kvinner fra Afghanistan som bor i Lindesnes kommune, har en jobb, et kurs eller en praksisplass å gå til.I Lindesnes kommune starter integreringsarbeidet allerede når flyktningene sitter på mottaket.
Alle nyankomne får et brev fra kommunen hvor de blir ønsket velkommen. Deretter blir det gjort en avtale om at de blir hentet på mottaket. Når flyktningene kommer til Lindesnes, trekkes ofte eventuelle andre landsmenn og -kvinner inn som kontaktpersoner. I tillegg får hver enkelt flyktning en egen norsk, frivillig kontaktperson i lokalsamfunnet. Flyktningtjenesten i Lindesnes kommune er ute i samfunnet og skaper relasjoner.
(Kilde: Wikipedia, forskning.no)
