Foto: Mall of Norway
Hva er galt med integreringsdebatten? er en sakprosabok utgitt første gang våren 2021. Forfatteren tar for seg debatten om integrering i Norge og prøver i en essayistisk stil å undersøke hva denne stadig tilbakevendende debatten egentlig omhandler. I boken er det både nærstudier av konkrete tekster og utforskende ideer om hva det vil si å være norsk. |
Selv om begrepet «integrering» er hyppig brukt i samfunnsdebatten, er det ikke nødvendigvis slik at folk flest er enige om hva integreringsprosessen innebærer helt konkret. Det kan være ulike oppfatninger av hva det vil si å være integrert, og derfor kan det også være vanskelig å bli enige om når en person er integrert i for eksempel det norske samfunnet.
Den sosiologiske definisjonen hjelper oss heller ikke stort fordi den er altfor generell, noe den for så vidt skal være. Men mye av den offentlige debatten handler som nevnt om at «de andre» må tilpasse seg «oss» eller «vårt samfunn». Slike ytringer gir uttrykk for et syn på integrering som en enveisprosess hvor den utenforstående eller «fremmede» har ansvaret og plikten til å endre seg slik at hen blir en del av helheten, eller samfunnet. En slik oppfatning av integrering minner mer om det vi kaller assimilering.
Jeg vil påstå at assimilering er det motsatte av integrering fordi disse to bygger på helt forskjellige idegrunnlag for kulturforståelse og mellommenneskelig samhandling. Jeg vil definere integrering som en prosess hvor to deler går sammen i en større enhet, hvor det etableres felles normer og verdier samtidig som visse sosiale, kulturelle og religiøse særtrekk blir ivaretatt.
Assimilering derimot innebærer å bli lik, det vil si at den ene parten, som oftest minoriteten, må oppgi sin kultur og bli lik majoriteten. Å kalle assimilering en form for integrering blir å underkommunisere en kulturimperialistisk grunnholdning. Derfor mener jeg at integreringsdebatten i Norge ofte egentlig er en assimileringsdebatt.
I oktober 2020 sier Carl I. Hagen, tidligere leder i Fremskrittspartiet, at han vil «ha en assimilering av innvandring i stedet for integrering» i et intervju med NRK (Heiervang & Stoltz, 2020). Så den gamle Frp-lederen er i alle fall klar på hva han ønsker, men møter samtidig motstand fra sentralt hold i sitt eget parti hvor Terje Søviknes, nestleder i Frp, sier at «Frp har aldri brukt ord som assimilering» (Lilleås, 2020). Det er ikke lett, selv ikke i Fremskrittspartiet, men ofte kan man snakke om assimilering uten å bruke selve ordet. Frp har ofte snakket om integrering som om det er assimilering, da synes jeg det er bedre å kalle det hva det egentlig er, slik Carl I. Hagen gjør her.
I Halvor Fosli sin bok Fremmed i eget land (2015), hvor han har intervjuet en rekke etnisk norske menn og kvinner som bor eller har bodd i Groruddalen i Oslo, kommer nettopp assimileringstanken til uttrykk. Mange av intervjuobjektene gir på ulike måter uttrykk for at «de andre» må tilpasse seg «oss» og kulturen i Norge. Grunntonen i boken ellers er også at det har blitt for mange innvandrere, at de ikke er som oss og at boområdene ikke er slik de var tidligere.
Foslis intervjuobjekter går ikke noe særlig i dybden på hva som kan være årsakene til problemene som trekkes fram, og det synes ikke som forfatteren oppfordrer til noen utdypende svar heller. Men samtidig tillegges problemene av de fleste intervjuobjektene til innvandrernes og deres barns kultur og religion, og at «de» ikke er noe særlig interesserte i å bli integrerte, eller bli som «oss».
Flere av intervjuobjektene til Fosli sier at islam er problemet, og at de ikke ønsker innvandring fra muslimske land. Gjennom hele boken er skillet mellom «de» og «oss» tydelig, og begrepet «utlending» brukes om både de som er innvandrere og barna deres som er født i Norge. Etniske nordmenn kalles i boken for innfødte eller norske. Ordbruken til Fosli markerer avstand i enda større grad enn det som er vanlig i den generelle integreringsdebatten. Og man kan jo spørre seg hvorfor han ikke kaller barn av innvandrere født i Norge for innfødte, når de faktisk er nettopp innfødte.
En god del ytringer i det offentlige ordskiftet i Norge i dag, ytringer som fremsettes under integreringens fane, er i bunn og grunn et uttrykk for et ønske om assimilering. Man kaller det integrering, sannsynligvis fordi assimilering i en norsk historisk kontekst er forbundet med tvang og undertrykking og derfor har negative konnotasjoner. Men de som ellers er opptatt av å kalle en spade for en spade, bør kunne være ærlige, redelige og modige nok til å kalle sitt assimileringsstandpunkt for nettopp det.
Jeg har, siden jeg ble voksen en gang på midten av 2000-tallet, trodd at integrering er å kunne forsørge seg selv og delta i samfunnet lokalt og/eller nasjonalt. Altså at man har en jobb og behersker språket. Det er åpenbare grunner til at jeg har trodd dette. Politikere på alle nivåer, fra kommunestyrer til storting og regjering har både tidligere og nå vektlagt arbeid og språk som mål for å lykkes med integrering. Stort sett alle integreringstiltak som legges fram og settes i gang har som oftest nettopp disse to målsetningene. Å få flere innvandrere i arbeid, og øke språkferdighetene til innvandrerne. Og siden vi er så opptatt av likestilling, har norske myndigheter vært særlig opptatt av å få innvandrerkvinner ut i arbeid
Regjeringen Solberg, med FrP, Venstre og KrF på laget, var tydelige på at arbeid, godt språk og kjennskap til det norske samfunnet er viktige faktorer for å få til en god integrering. Akkurat hva som menes med «kjennskap til det norske samfunnet» er litt uklart. Men det har relativt nylig blitt innført krav om å bestå en prøve i norsk, en kunnskapsprøve i samfunnsfag og en egen statsborgerskapstest for å kunne få norsk statsborgerskap, og dermed bli en del av «norskheten», juridisk sett i hvert fall. De nye kravene ble iverksatt fra og med 1. januar 2017 (Språkkrav og krav til kunnskaper om samfunnet for å bli norsk statsborger – Kompetanse Norge, 2016).
I tillegg til å bestå prøvene må den som vil bli norsk statsborger ha bodd minst syv år i landet og oppfylle et vandelskrav. Man kan for eksempel ikke være straffedømt, da får man karenstid. Lengden på karenstiden avhenger av lengden på straffen man har fått.
Det er absolutt ikke en dans på roser å bli juridisk integrert i Norge, men likevel sitter innvandringspolitisk talsperson i Fremskrittspartiet, Jon Helgheim, i Politisk kvarter på NRK P2 25. mai 2018 og sier at vi, Norge, deler ut statsborgerskap som sukkertøy. Helgheims kommentar kommer som en reaksjon på nyheten om at rekordmange fikk statsborgerskap i Norge i 2017. NRK meldte at vi fikk 21 600 nye statsborgere i 2017, og at 80 prosent av de nye statsborgerne opprinnelig kom fra land utenfor Europa (NTB, 2018a).
Helgheims sammenligning av det å få tildelt statsborgerskap med å dele ut sukkertøy gir inntrykk av at hvem som helst uten videre får norsk statsborgerskap. Som om det er halloween og vi står klare med godteri ventende på alle som vil ringe på døra.
Virkeligheten er langt derifra. Det er strenge krav for å bli norsk statsborger. Man må vise at man behersker norsk språk, man må bestå en test i samfunnskunnskap og ikke minst må man ta en egen statsborgerskapsprøve. Kravet om å ha bodd i Norge i syv år kommer i tillegg. Altså må man ha vært en del av det norske samfunnet i relativt mange år før man i det hele tatt kan søke om å bli norsk statsborger.
Selv det å levere inn en søknad er ikke gratis. Den som søker om statsborgerskap må betale 3 700 kroner i gebyr, bare for å søke. Likevel sitter en stortingsrepresentant for et regjeringsparti (Frp satt på det tidspunktet i regjering) og gir inntrykk av at man gir ved dørene uten å kreve noe som helst.
Helgheim bør i stedet glede seg over at såpass mange integrerer seg i Norge. Det er jo tross alt det partiet hans ønsker. Han bør glede seg over at så mange vil bli norske. Men den gang ei. Heldigvis går Sandra Bruflot fra Unge Høyre i rette med Helgheim, og stiger opp som en røst for anstendige Høyre, en røst som har vært savnet siden Høyre dannet regjering sammen med Fremskrittspartiet etter valget i 2013.
Men Jon Helgheims uttalelse er ikke et unntak i innvandrings- og integreringsdebatten. Det er kanskje heller regelen, særlig fra Fremskrittspartiet som ofte snakker om integrering, men i bunn og grunn muligens bare vil begrense og stoppe innvandringen til Norge. Det er i hvert fall inntrykket jeg sitter igjen med.
I det allerede nevnte Politisk kvarter er Helgheim også særlig opptatt av at 80 prosent av de nye statsborgerne opprinnelig er fra land utenfor Europa, og det trekkes også fram som et problem. Selv når innvandrerne lærer seg språket og beviser det gjennom å bestå kunnskapstestene den norske staten har satt som krav for å få statsborgerskap, er Jon Helgheim og Fremskrittspartiet av den oppfatning at altfor mange får norsk statsborgerskap, og at altfor mange av dem har innvandret fra land utenfor Europa.
En får litt lyst til å vise Helgheim et verdenskart og fortelle ham at folk flest i verden faktisk bor utenfor Europa. Det hele fremstår litt komisk, innvandrerne er åpenbart for flinke til å integrere seg. Logikken slår muligens noen brister her, eller så har det seg slik at Fremskrittspartiet helst vil begrense innvandringen til Norge og bruker integrering, eller manglende integrering, som et vikarierende argument for å formidle budskapet. Dette mener jeg er et godt eksempel på at Frp bruker integreringsargumenter når de kanskje egentlig ønsker å begrense innvandring. Hvorfor ikke bare si det som det er, tenker jeg.
Hvis man tar utgangspunkt i definisjonen på integrering som er gitt tidligere her, kan tildeling av statsborgerskap forstås som en anerkjennelse av at personen har blitt integrert. Det er statens måte si at du har blitt en del av den store helheten. Med statsborgerskapet følger også noen plikter, som du må oppfylle overfor staten, og noen rettigheter, som du kan kreve fra staten.
Jeg tror at det derfor også er en noe utbredt oppfatning at statsborgerskap alene ikke er en bekreftelse på at et individ er integrert i Norge. Riktignok kan man være en del av fellesskapet som borger av Norge, men for å være norsk, sånn virkelig norsk i Norge, kan det være helt andre kriterier som må oppfylles. Dette kan vi kalle «norskheten», og hva denne «norskheten» er, skal jeg komme tilbake til senere.
Da sitter jeg med igjen med spørsmålet; hva er integrering? Og hva blir så, hvis vi prøver å forstå i lys av de eksemplene vi har sett, forskjellen på integrering og assimilering? Vel, det kommer helt an på hvem du spør. Jeg har snakket med folk som mener at har man norsk statsborgerskap, ja da er man norsk. Men jeg har også snakket med folk som mener at jeg, med foreldre som er født i Pakistan, aldri vil bli norsk.
Noen skiller mellom det å være nordmann og det å være norsk, og sier at jeg kan bli norsk, men aldri nordmann. Distinksjonen, eller skillet, mellom disse to kategoriene forklares som kultur og natur. Å være norsk forstås som en kulturell tilstand, mens det å være nordmann forstås som noe genetisk.
Dette er også noe av problemet med begrepet etnisitet, i alle fall slik det brukes i dagligtalen, i mediene, av politikere og andre. For eksempel når vi kategoriserer en person som etnisk norsk. Jeg vil tro at de aller fleste da ser for seg en hvit person.
I en avisartikkel fra 2013 illustreres utfordringen med begrepene på en relativt klar måte. Ingressen lyder som følger: «Robert Wright, som sommeren 2010 foreslo at etnisk norske elever i Groruddalen skulle bli samlet i egne klasser, frykter likevel ikke at nordmenn skal bli minoritet i eget land.» (Hammerstad, 2013). Her får vi først lese om «etnisk norske elever» og i samme setning litt senere «nordmenn». Det første er en konkret gruppe, i dette tilfeller elever, mens «nordmenn» brukes om en mer generell gruppe. Men begrepene er her likestilt og ser ut til å bli brukt som synonymer. Senere i artikkelen kan vi lese at «i noen områder i Oslo, blant annet i deler av Groruddalen, er etniske nordmenn i mindretall allerede i dag.» (Hammerstad, 2013). Begrepene «nordmenn» og «etnisk norsk» blir brukt litt om hverandre i avisartikkelen til å angi en gruppe mennesker.
Jeg vil tro at de fleste som leser denne artikkelen ser for seg en hvit person, fordi de fleste nordmenn jo faktisk er hvite. For noen vil det nå virke som om jeg er ekstremt opptatt av hudfarge, og det er jeg for så vidt, men mest av alt fordi rasisme finnes i Norge, fordi folk blir diskriminert på bakgrunn av sin hudfarge, også i Norge. Men jeg er også opptatt av dette fordi jeg vil at vi skal bryte opp ideen om at det å være norsk er å være hvit, eller at det å være norsk er å være kristen, eller at det å være norsk er å spise svin og drikke alkohol.
Men den norske integreringsdebatten er full av eksempler på hva det vil si å være norsk. Noen kulturelle særtrekk har vi, det kan man ikke nekte for, men hva norskheten er kan ofte være vanskelig å peke ut. Vi er fortsatt en nasjon som prøver å finne seg selv, eller gjenfinne seg selv, i den store verden. Det er lettere sagt enn gjort. Fra forelesningene i sosialantropologi på Blindern husker jeg veldig godt følgende påstand: En gruppe er aldri så opptatt av å finne særtrekk ved sitt eget samfunn som når det møter en annen gruppe. Og det kan vi finne mange eksempler på i integreringsdebatten.
Les del I her.
Les del II her.
Les del III her.
Les del IV her.
Les del V her.
Les del VI her.
Les del VII her.
Les del VIII her.
Les del X her.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
