Foto: Bilge Öner
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
Kongolesiskfødte Muhanzi holder familietradisjonen i hevd, ettersom hun nå fronter Velferdsalliansen som dens daglige leder. En stilling som hun nå har hatt i ett år.
– Jeg har jobbet her siden 2012, og gått gradene, fra konsulent til daglig leder. Jeg trives godt, og står på for dem som ikke kan stå opp for seg selv, eller som sliter i systemet. For jeg har selv vært i samme situasjon.
For Honoratte innebar årtusenskiftet en opprivende endring i livet. Sammen med daværende ektemann og to barn steg hun ut av et fly på Gardermoen i flere minusgrader. Livet i Norge hadde begynt.
Uten troen min hadde det vært vanskelig å komme seg gjennom prøvelsene det innebærer å være flyktning.
– Kulda og mørket var det første som slo meg. Jeg hadde reist i Europa og Nord-Amerika tidligere, og kjente til klimaforskjellen, men dette var helt annerledes.
Livet som endret seg
Egentlig skulle Muhanzi og familien aldri ha flyktet. Alle levde et godt liv i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire), et av de største og mest ressursrike landene på det afrikanske kontinentet.
– Vi kommer fra Bukavu, helt øst i landet, ved grensen mot Rwanda. En flytur til hovedstaden Kinshasa kan ta to timer, for Kongo er sju ganger større enn Norge.
Hun tenker tilbake.
– Ektemannen min hadde en offentlig jobb, jeg selv ble utdannet statsviter, og jobbet i sosialvesenet. Vi var velstående og hadde et godt liv. Så kom slutten på Zaire, og den påfølgende krigen i 1996-97, og alt endret seg. Opprørssoldater, med støtte fra rwandiske styrker, entret Bukavu, og tok makten. Hverdagen ble preget av restriksjoner og til dels store utfordringer i hverdagen, litt avhengig av hvor displinert eller udisiplinert soldatene oppførte seg.
Utpekt som “fiende”
I 1998 reiste hun sammen med en delegasjon til Canada for å snakke om den pågående konflikten i landet, og om menneskerettighetsbruddene som hadde skjedd under konflikten. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert. Krigen hadde på det tidspunktet foregått i to år, og grove menneskerettighetsbrudd var begått, både av den nyopprettede Kabila-regjeringens styrker, som kom fra forskjellige nasjoner, og av opprørsgrupper.
– Soldater kom ofte hjem på besøk, noen passet på min daværende mann. En dag oppførte de seg nokså truende, men lot være å ransake huset. Noen dager senere, sent på natten kom ektemannen min hjem. Han virket svært nervøs og oppbrakt, og snakket om at barna og jeg snarest måtte komme oss i sikkerhet. Han skulle bli med oss et par dager senere. Vi forlot hjemmet vårt med bare en liten koffert med nok mat og klær til noen dagers reise, i den tro at vi skulle kunne vende tilbake.
Men det skjedde aldri. En flere dagers flukt langs landeveien til Kenya ble starten på deres ufrivillige eksil.
– Vi endte med å bo to år i en bitteliten leilighet i Nairobi, før vi fikk beskjed at vi hadde fått humanitært opphold i Norge.
Trygghet og utrygghet
– Var det noe du sa i Canada som gjorde deg til et mål for forfølgelse?
– Bare det å snakke om situasjonen i Kongo og spesielt i øst var i seg selv problematisk. Dette fordi mange kun snakket om opprørerne som angrep Kongo og ikke ville nevne de militære styrkene fra nabolandene som invaderte landet. Jeg fokuserte på at det var leiesoldater fra nabolandene som var også involvert og at krigen var økonomisk motivert.
– Er det trygt for deg og familien å reise tilbake?
– Både og. I Bukavu er situasjonen skiftende. Husk at konflikten i Kongo fortsatt pågår, til tross for signerte fredsavtaler. Ingen har blitt tiltalt eller dømt for de grove menneskerettighetsbruddene som skjedde under krigen på slutten av 90-tallet. Soldater får ikke betalt lønn, siden hele den statlige forvaltningen er gjennomkorrupt. Fortsatt er det mye våpen i omløp. Hele situasjonen gjør at det er vanlig “å krige litt en gang i blant”.
Fra depresjon til motivasjon
I Norge ble livet svært tungt for Honoratte, tryggheten til tross.
– Grunnet flere traumatiske situasjoner under flukten, endte jeg mest opp med å utvikle det som sannsynligvis var post-traumatisk stress som ga seg utslag i depresjon.
Barna hennes var tre og åtte år gamle da de startet flukten fra Kongo til Kenya.
– Norge ble paradoksalt nok en nedtur. Jeg kunne ikke språket, slet med å tilpasse meg været og å skape relasjoner. For meg var dette fortvilende siden jeg alltid hadde vært en selvstendig kvinne, og brødfø familien.
Selvintegrering
Takket være norskkurset kom likevel etter hvert språkkunnskapene, og evnen til å skape relasjoner, noe som til slutt reddet henne.
– Jeg begynte, selv om norsken min ikke var så god, å ta kontakt med ulike foreninger og organisasjoner. Rett og slett se om det var noe jeg kunne gjøre og kunne bidra med i nærmiljøet, slik at jeg kunne bli kjent med naboer og andre.
– Vil du anbefale denne formen for “selvintegrering” til andre nyankomne til Norge?
– Jeg tror det avhenger mye av personlighet. Selv er jeg en person som liker å jobbe med folk, mens andre har sine styrker på andre felter. Jobben jeg gjør er ikke vesensforskjellig fra det jeg gjorde i Kongo, selv om forholdene var ganske så annerledes.
Organisasjonsmenneske
Å hjelpe andre engasjerer Honoratte sterkt. Hun minnes alltid de store grytemiddagene som moren laget til slekt og andre folk som kom på besøk.
– Jeg så ofte mor og far hjelpe til der det var behov. Jeg lærte viktige ting av dem, som å hjelpe til, og hjelpe til selvhjelp. En vet jo ikke selv når man vil trenge den avgjørende dytten for å komme seg ut av håpløshet.
Honoratte har bodd flere steder i Norge, og ser på dette som del av sin integrering. Hun har hatt egne organisasjoner, og blant annet hatt hjelpeaksjoner med innsamling av klær og penger til internflyktninger i Kongo. I 2003 tok hun også initiativ til sin egen forening, Bibi Amka.
– Jeg har skapt meg nettverk, fått fem barn til og en ny familie i dette landet. I tillegg har jeg reist land og strand rundt. Gjennom Bibi Amka lærte jeg bort andre kvinner som kom i samme situasjon som meg hvordan de skal mestre livet i et nytt land. For mange er det vanskelig, og jeg kjenner meg igjen i hva de gjennomgår. Usikkerheten, ensomheten og mangelen på et skikkelig nettverk som kan integrere dem i det norske samfunnet.
Gode medmennesker rundt seg ser hun på som en viktig forutsetning for at man skal lykkes med å bli en del av ev nytt samfunn.
– Særlig gjelder dette folk i min situasjon, som er voksne og godt voksne. Jeg så forskjellen på mine barn og meg. Kommer man til et nytt land som barn, glir man mye lettere inn fordi man ikke har skapt sine egne “voksenbarrierer”. Man er mye lettere å forme, og dermed også langt mer mottakelig for nye ting og nye impulser.
Sterk kristentro
Troen på godheten i mennesket er sentral hos Honoratte, som regner seg som personlig kristen.
Flere ganger hadde hun, daværende ektemann, og hennes to førstefødte barn vært i livstruende situasjoner før de ankom Norge.
– Uten troen min hadde det vært vanskelig å komme seg gjennom prøvelsene det innebærer å være flyktning. Å miste et helt liv som man har skapt, det er et stort traume. Og det har jo ikke skjedd bare meg, men millioner andre mennesker over hele verden, som har blitt tvunget til å forlate sine hjem.
– Ser du på deg selv som heldig, selv om du måtte gi slipp på et helt liv?
– Faktisk ja. Norge har gjort meg enda sterkere og mer selvstendig. Og jeg vil bruker mine livserfaringer for at andre skal oppleve den samme mestringen og makten over sitt eget liv.
Fakta
Navn: Honoratte Muhanzi Basemake Nabintu Nabuchi Kashale
Opprinnelse: Demokratisk Kongo
Sivilstatus: Skilt
Stilling: Daglig leder i Velferdsalliansen
Nevn tre positive sider ved deg selv: Er pågående, forståelsesfull og hjelpsom
Nevn tre negative siden ved deg selv: Utålmodig, samtidig som jeg noen lett kan utsette ting og være litt treg til tider
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy: Bibelen
Hvilke tre personer ville du tatt med til en middag: Tre vil bli for få, for da måtte jeg allerede ha valgt vekk noen av de sju barna mine. Jeg ville tatt med mange flere
Velferdsalliansen
Et samarbeidsnettverk av organisasjoner, foreninger og aksjonsgrupper for økonomisk-, sosialt-, og rettslig vanskeligstilte grupper i Norge.
Hovedmålene for Velferdsalliansen er å:
– avskaffe fattigdom
– sikre økt brukermedvirkning
– bedre levekår og livsituasjonen for våre medlemsgrupper
– bedre økonomi og arbeidsvilkår for våre medlemsorganisasjoner
Velferdsalliansen har elleve medlemsorganisasjoner, blant dem Aleneforeldreforeningen, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Velferdsalliansen er medlem European Anti Poverty Network i (EAPN).
