Foto: Claudio Castello
En av de kanskje største overraskelsene med gårsdagens konferanse Friske Meninger 2017 var at det var fra venstresiden at de mest hardtslående og religionskritiske utspill kom.
Talere som britisk-iraneren og eks-muslimen Maryam Namazie og SVs Bård Vegar Solhjell viser at et elefant som lenge har befunnet seg i rommet nå serveres som elefantbiff, uten brunsaus, og med en velsmakende salat av gode argumenter.
Religionskritikken mot reaksjonær islam, som lenge lå godt gjemt bak en mur av identitetspolitisk-basert selvsensur i store deler av venstresiden, har brutt muren. Går man tilbake bare noen år tilbake, så kunne de samme argumentene bli avfeid som “hatefulle”.
En høy pris
Nå er ting annerledes. For det gikk et aldri så lite begeistringsgisp over salen på Håndverkeren da Bård Vegar Solhjell snakket om sine strategier for å bekjempe religiøs intoleranse og ekstremisme, uansett hvor den kom fra. Han snakket om samhold og felles løsninger. Og så sa han følgende: “Norsk først. Religiøs etterpå”.
Der jeg satt bak PC-en holdt jeg maska, mens på innsiden jublet jeg like høyt som da Jesse Lingard scoret 2-1 under fjorårets engelske cupfinale mellom Crystal Palace og Manchester United. Så kom den gode seiersfølelsen.
Solhjell var en av dem som kom best ut av alle debattene i går. Han snakket nesten som om han var statsministermateriale. Han parerte ordstyrer Kjetil Rolness sin oppfølgingsspørsmål om “regressive venstre” med å si at “vi har kanskje flere regressive på høyresiden”.
For de progressive, som har vært like kritiske til maktmisbruket og reaksjonen fra mørkemannskristendommen som fra salafismen, har en følelse av politisk hjemløshet vært prisen å betale. Identitetspolitikken har fått herje fritt, og ført mange av de hjemløse rett inn i høyrepopulismen. Eller verre.
“Norsk først” som positiv størrelse
For ti år siden hadde vi en karikaturdebatt, som førte til en gjensidig polarisering, og en fastlåst status quo, hvor det på venstresiden ble vedtatt å stille seg på kulturforsvarernes side for enhver pris. Selve prosessen går lenger tilbake. For selv Norge, som kanskje er det landet i Vesten med den mest siviliserte innvandringsdebatten, og minst polariserte fronter, finnes det fortsatt rasisme, diskriminering og hatkriminalitet.
Solhjells “Norsk først” skiller seg fra Donald Trumps “America First” som vann fra olje. Hvor “America First” bygger grensemurer, utestenger innvandrere og trosser internasjonale konvensjoner, er “Norsk først” med på brobygging. Man kan være både norsk og religiøs, eller mye annet mellom himmel og jord, og det ene trenger ikke å utelukke det andre.
En av venstresidens fineste tradisjoner, siden den formelt oppsto gjennom den franske revolusjon, var innføringen av nasjonstroskapen og nasjonstilhørigheten som del av et fellesskap. Siden 1945 har dette prosjektet i Norge vært gjennomført i sosialdemokratisk regi, og hvor høy tillit mellom grupper har vært en medfølgende konsekvens.
I dagens globaliserte og til dels kaotiske verden er tilliten under sterkt press. Heller ikke den norske velstandsøya, denne virkelighetens lovede land, er upåvirket.
Vi trenger nye og kanskje uortodokse to-punkt-null løsninger. Men så lever vi i en svært uvanlig tid. Høyrepopulismen og høyreradikalisme har gjenkjent dette og brukt for all det er verdt. Trump vant valget i USA, Brexit vant frem i Storbritannia, Marine Le Pen vil kaste både euroen og fredsprosjektet EU i historiens søppelkasse hvis hun vinner det franske presidentvalget. Folk som Solhjell har oppfattet signalene og agert i beste “common sense”.
