Foto: Kristian Fabrizio
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
– Å være en som kjemper mot ekskludering, mot parallellsamfunn og for kvinners rettigheter er ikke en dans på roser, sier den norsk-iranske samfunnsdebattanten og eks-politikeren om stygge og til tider hetsende kommentarer hun får på sosiale medier.
For det meste handler det om hennes utseende og meninger.
– Jeg får ofte høre at jeg er en hijabhater, blitt kalt for “pornofjes” og at jeg er uegnet å representere innvandrerkvinner, eller kvinner overhodet, i den offentlige debatten.
Jeg får ofte høre at jeg er en hijabhater, og har blitt kalt for “pornofjes”.
Uønsket familie
Æsæl hadde knapt fylt ett år da hun og familien landet som asylsøkere på norsk jord. Faren hadde vært aktiv i militæret under sjahen før revolusjonen, og selv om familien klarte seg i Iran i mange år fremover, ble situasjonen etter hvert for farlig.
– Ingen av oss i søskenflokken kan vende tilbake til Iran, i hvert fall ikke så lenge prestestyret har makten. Vi er en såkalt “politisk uønsket familie”.
– Kunne du noen gang tenke deg å reise?
– Helt klart. Iransk kultur, språk, vaner er fortsatt en viktig del av meg. Landet har en spennende og rik kulturhistorie som jeg er stolt av. Selv om jeg kan si at jeg hadde en helnorsk oppvekst.
Ung identitetskrise
Sent i tenårene var Æsæl ikke helt enig med seg selv om egen identitet.
– En kommer i den alderen hvor man faller mellom to stoler og kommer i en aldri så liten “identitetskrise”. Man lurer på hvem og hva man egentlig er, og hvor man egentlig hører hjemme. Til slutt kom jeg til erkjennelsen om at det går an å være både og. Å være etnisk iransk og oppvokst norsk.
Hun ser dette som viktig, særlig i disse tider da norskhet debatteres mye.
– Jeg tenker at man må ta det beste fra to eller flere kulturer. For meg betyr norskhet tilhørighet, likeverdighet og ansvarsfølelse overfor det samfunnet man har kommet til og skal leve i.
Engasjement
Hennes familie tok et klart standpunkt mot dem som nå styrer Iran, noe som ser ut til å ha hatt innvirkning på Manoucheri. Som ungjente ble hun interessert i samfunnspolitiske spørsmål, og havnet politisk i Kristiansand Unge Høyre.
– For meg var det verdisynet, synet på individet og sysselsetting som var avgjørende.
Hun tilbrakte tiden sin mellom Kristiansand og Lillesand, og ble kommunepolitiker i sistnevnte, hvor integrering av nyankomne flyktninger ble hennes hjertesak.
– Særlig ble det å få kvinner med minoritetsbakgrunn ut i samfunnet og ut i jobb min politiske hovedmålsetning. Egentlig er vi i Lillesand blitt ganske flinke til det, til å integrere de få titall personer vi får inn på årlig basis.
Kontant motstand
Som Høyre-politiker har hun vært sterkt profilert mot kontantstøtten – av rene integreringspolitiske hensyn.
– Jeg ser på kontantstøtten som en sovepute for kvinner, særlig for kvinner fra minoritetskulturer hvor kjønnsrollemønstrene er fastlåste, og hvor tradisjonell tankegang ikke fremmer kvinners arbeidsdeltakelse. Barn har godt av å være sosiale, og min oppfatning basert fra på integreringsarbeid viser jo at innvandrer- og flyktningkvinner som sitter hjemme istedenfor å være ute på kurs eller i jobbtiltak, opplever at integreringen trekker ut.
– Er det i det hele tatt noe positivt med kontantstøtte?
– Kontantstøtte i seg selv har positive kjerneverdier, som fokus på familiers valgfrihet. Her tenker jeg at det er de integreringspolitiske hensyn som veier tyngst. Konsekvensen for veldig mange innvandrer- og flyktningkvinner er at kontantstøtten støtter opp under tradisjonelle kjønnsroller og ikke fremmer integrering.
Integreringens “hete potet”
Så gode er Lillesand på integrering at Æsæl like godt pakket sakene, tok permisjon fra politikerjobben, og satte kursen mot Norges geografiske og kulturelle mangfoldsmekka, Oslo.
– Utfordringene er jo helt klart langt større her enn i Lillesand og Kristiansand, og det er langt mere trøkk og mere jobb.
Synet hennes på kvinners likestilling satte henne i kontakt med organisasjonen Likestilling, Integrering og Mangfold (LIM).
– LIM var de som sto meg nærmest når det gjaldt akkurat dette, og det at de ville ha en kvinnelig nestleder. Og så handler det mye om tankegangen om balanse man fremmer. Jeg ser på samfunnet som en slags ekteskapskontrakt, hvor det skal være gi-og-ta. I dagens Norge skal det være aksept for annerledeshet og inkludering fra majoritetens side, samtidig som minoritetene må gi slipp på enkelte ting for å kunne tilpasse seg.
– Hva er det du spesielt sikter til?
– Ubalansen i denne debatten kommer som følge av enkelte minoriteters særkrav når det gjelder kultur og religion, og deres manglende vilje til tilpasning, kombinert med at mange i storsamfunnet mangler forståelse, aksept og vilje til å inkludere “de nye”.
– Tro skal være privat
– Vil du se på deg selv som eks-muslim, agnostiker eller troende?
– For meg er religion en pekepinn og et verdisett som skal guide menneskers oppførsel. Et moralsk kompass og en veiviser på hva som er menneskelig godhet. Mye av dette, som egentlig er essensen i religion, faller vekk når man fokuserer på symbolikk, og på bestemte regler for kleskrav, hva man skal spise og så videre. Enda verre er det når tro utvikler seg i retning av kontrollsystem med voldsbruk som ytterste konsekvens.
Slik er det dessverre i islam, blant annet i tolkningen til det iranske regimet, arabiske salfister og andre ytterliggående konservative, ifølge Manoucheri.
– Tro blir ikke privat, men en totalt tilstedeværende og politisert maktfaktor. Tro blir ikke et redskap for å vise menneskelig godhet, men et verktøy for å oppnå makt eller fordeler, og for å holde folk nede med redsel.
Selv kaller Æsel seg “gudstroende på privaten”, men sier hun respekterer folk fra alle trosretninger og livssyn, både troende og ikke-troende.
– Folk som vil bruke merkelappen “eks-muslimer” har jeg stor respekt for, særlig i disse tider, hvor islamdebatten er såpass polarisert. Frafall er et personlig, og i så å si alle tilfeller et svært vanskelig valg. I mange majoritetsmuslimske land er frafall grunn nok til å bli enten straffedømt eller henrettet, og selv her i Vesten har det vært svært betent å ta dette opp. Heldigvis begynner ting også å bli lettere her.
Ekstremismebekjemper
For Æsæl er kampen mot ekstremisme og intoleranse, i alle farger og varianter, det viktigste.
– I min familie er det troende muslimer, ikke-troende, folk som konverterte til mormon-kirken, ja egentlig alt mulig mellom himmel og jord. Når vi treffes en gang i blant handler vi utifra respekt for den andre. Jeg lærte fra ung alder at dette skal overføres til et større nivå.
– Hvordan har du som minoritetskvinne og selverklært sekulær feminist opplevd en stadig mer hardtslående samfunnsdebatt i Norge?
– Utviklingen er helt klart trist. Vi har gått fra saksdebatt til personfokus. Så må vi spørre hva som er grunnen. Jeg tenker det er mye engasjement og behov for å ta opp ting, som for mange blir en kime til frustrasjon, og som igjen bidrar til en hardere tone. Løsningen ser jeg i å ha en dialog som bringer oss fremover og ikke setter folk i feil bås.
– Når folk har kalt deg for “islam-hater”, hva tenker du?
– Som “privat troende” har jeg faktisk stor respekt for det gode som finnes i islam, som andre religioner. Slike anklager som du sikter til, kommer ofte fra ekstremistene, som igjen gjør sin egen religion en bjørnetjeneste. Slike folk bidrar til et negativt helhetsinntrykk og ødelegger for flertallet.
32-åringen mener hun er en som står opp mot ekstremisme og ukultur.
– I enhver religion må det være rom for god og velfundert kritikk, og islam kan ikke være noe unntak. Jeg går mot ukulturen, jeg går mot det jeg ser på som urettmessige særkrav. Så fører jo dette til at de som føler seg truffet og personlig involvert, går i forsvarsposisjon, og slår hardt tilbake.
Viktig med venner og familie
Som en med en jobb som innebærer mye tid i den offentlige debatten er det viktig med balanse i jobbliv og fritid.
– Kvalitetstid med barna, og med familie og venner er svært viktig for meg. Når jeg har alenetid, pleier jeg å koble av med å lese bøker eller med å trene. Noe av det mest gøyale med å flytte til Oslo er jo aktivitetstilbudet. Her skjer det alltids noe, enten jeg har lyst til å være sosial med venner, eller gjøre ting med barna.
Gode minoritetsmenn
Som markert kvinnelig samfunnsdebattant har Manoucheri fått høre mye stygt på nettet, og fått bilder av seg videredelt på lukkede Facebook-grupper.
– Høyst beklagelig, men heldigvis er ikke dette representativt for minoritetsmenn, mener hun.
Som legger til:
– Sosiale medier er en ting, men det store flertallet av tilbakemeldinger jeg får privat, fra minoritetsmenn, er faktisk positive. Så jeg må også her minne storsamfunnet om at det finnes mange gode minoritetsmenn der ute, som kjenner seg igjen i min kamp mot ukultur og patriarkalisme. Vi må fokusere på det positive for å ta til motmæle mot det negative.
Fokus ut i verden
Vi må også se til det som foregår i andre land, og bygge opp allianser med progressive krefter, mener Manouchehri.
– Jeg bruker selv å prøve å bygge konsensus med andre kvinner som jeg er sterkt uenig i f.eks. identitetsdebatten her i Norge når det gjelder å fremme kvinnerettigheter. På liknende måte ser jeg for meg at man tar opp viktige kamper internasjonalt, som blant annet kampen mot ekstremisme og fundamentalisme. Selv når man er uenige i visse ting, så veier fellesenigheten om et overordnet mål, størst.
– Noen ganger føler jeg at man må ut av Norge, og se hva som foregår. I mange land ville den religionskritikken vi driver med i LIM, vært straffbar. Vi må innse hvor heldige vi er som bor i et land som Norge, og bli motivert til å kjempe for progressive verdier universelt.
Navn: Æsæl Manouchehri
Alder: 32
Bosted: Oslo, opprinnelig fra Teheran, kom til Norge som ett-åring
Stilling: Nestleder i LIM. I permisjon fra lokalpolitikken, og Lillesand Høyre
Nevn tre positive sider ved deg selv: Optimistisk, glad og løsningsorientert
Nevn tre negative sider ved deg selv: Ekstremt selvkritisk, til tider hissig og utålmodig
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy?: Selvbiografien om den egyptiske feministen Mona Eltahawy
Hvilke tre personer ville du tatt med til middag?: Farah Diba (enken til Irans avsatte sjah), Dronning Rania av Jordan og Erna Solberg. Tre sterke kvinner som jeg ser opp til
