Mustafa Mahmood, leder av Islamsk Råd Norge, skriver i Aftenposten at nesten ingen nevner islamofobi i den offentlige debatten. Det bidro han imidlertid til nå – og bra er det. Han sier også at storsamfunnet ikke har tatt oppgjør med den antimuslimske rasismen som lå til grunn for terroren 22. juli 2011. Jeg vil også si det er på tide, og vil nesten legge til – før det er for sent.
Siv Jensens «snikislamisering»
Canada har hatt to store terrorangrep drevet av islamofobi de siste årene. I fjor, i London, Ontario ble en muslimsk familie kjørt ned av en lastebil. Fire ble drept, men en ung gutt overlevde. For fem år siden ble seks mennesker drept og 19 alvorlig skadet i et angrep mot en moské i Québec. 29. januar er nå en nasjonal dag i Canada for å minnes de drepte og sårede i et islamofobisk terrorangrep.
Store Norske Leksikon definerer islamofobi som «et begrep benyttet om anti-muslimske fordommer, hatretorikk og propaganda, tilsvarende antisemittisme.
Islamofobi har florert i norsk offentlig debatt i årevis, og fikk ikke minst grobunn da daværende Frp-leder Siv Jensen innførte begrepet snikislamisering i 2009. Mange tok avstand fra dette, inkludert daværende statsminister Erna Solberg.
Sylvi Listhaug forsvarte dette imidlertid senest i fjor, i forbindelse med 10-årsmarkeringen av 22. juli. Hun mener Frp ikke har noe å skamme seg over, fordi hun mener partiet ikke snakker om konspirasjonsteorier, men om det hun kaller særordninger for muslimer. Hun nevner for eksempel kjønnsdelt svømmeundervisning og at det har blitt tillatt med hijab på passfoto. Vi skal selvsagt ikke godta all spesialbehandling, men det siste skulle bare mangle.
Generaliseringen, homogeniseringen, polariseringen og en offentlig debatt som indirekte bygger opp under islamofobi og muslimfrykt, er skremmende.
Islamofobi florerer i norsk offentlig debatt
Jeg har bladd meg tilbake i norsk debatt de siste årene. Og i tillegg til uttalelsene som kommer fra flere i Frp, finnes flere andre eksempler på det som kun kan tolkes som uttrykk for islamofobi:
Mina Bai skriver i Nettavisen i 2016 også om særkrav fra muslimer. Hun kommer med flere eksempler. Som at en muslimsk kvinne ikke ville servere grisekjøtt på et sykehjem og at en skole tilbyr jenter barneburkini for at de skal delta i svømmeundervisningen. Hun sier også at «Muslimske innvandrere kommer fra dysfunksjonelle samfunn» og «For nordmenn er religion en privatsak, det er ikke noe man skyver foran seg ute i samfunnet.»
Hege Storhaug avslutter en lang kronikk, i Aftenposten i 2019, med: «Vi selger ut grunnkulturen: ytringsfrihet, kvinners likestilling og et sekulært offentlig rom. Det er dette politisk ledelse burde gripe fatt i: Hvordan reversere islamiseringen som taktfast ruller videre år for år?» Hun bygger det opp med en rekke eksempler og viser blant annet til det hun kaller det «ikoniske bildet», der en muslimsk kvinne ikke ville håndhilse på kronprinsen.
Mahmoud Farahmand, nå stortingsrepresentant fra Høyre, og som for tiden deltar aktivt i islamofobi-debatten, skrev i Nettavisen i forbindelse med det samme manglende håndtrykket i 2019: «Islamsk Råd Norge (IRN) som oppstod i 1990, og mottok statsstøtte frem til 2017, har nå like stor troverdighet som en gjennomsnittlig spåkone fra indre Mongolia – noe mer fortjener de heller ikke.» Han er i sin fulle rett til å kritisere IRN og bygger også opp en dokumentert argumentasjon. Men denne retorikken er ikke innafor.
Jeg reagerer også på flere enkeltepisoder, og blir til tider sjokkert. Generaliseringen, homogeniseringen, polariseringen og en offentlig debatt som indirekte bygger opp under islamofobi og muslimfrykt, er skremmende.
«Ledig stilling som spesialrådgiver for bekjempelse av islamofobi»
Jeg kom nylig over denne stillingsannonsen fra Canadas regjering. De søker etter en person som skal representere myndighetene i bekjempelse av islamofobi og hatdrevet vold mot muslimer. Canada har allerede en offisiell antirasistisk strategi og en annen tilnærming til multikulturalitet og multireligiøsitet enn Norge.
Da Støre henvendte seg til muslimer som gruppe denne spesielle dagen, var det kanskje dråpen som fikk begeret til å renne over for mange.
Vi må ikke glemme at mange nå er redde.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.