- Hatets egentlige blindhet - 30.03.2017
JAFFA: En bølle er blitt USAs president, og har tilgang til atomvåpen. Men kanskje det styggeste med Trumps era er hvordan han har brakt alle mulige rasister ut av sine rottehull. Når Ku Klux Klan feirer Trumps valgsseier, har vi andre god grunn til å være bekymret.
Så nå er hatet igjen ute i det fri. Politisk korrekthet, som lenge sørget for at hverdagsrasistene i det minste var høflige, makter ikke å sensurere deres aggressive ytringer. Det er ikke lett å være kvinne, invalid, muslim, meksikaner eller afrikansk-amerikaner i Trumps USA. For dette er det hvite Amerika først. Å være brite er foreløpig ok, de blir kun diskriminert og forskjellsbehandlet i den forstand at de foreløpig IKKE utsettes for rasistisk stigmatisering. Men hva med nordmenn?
Ja, hva med nordmenn? Vi liker jo å le av amerikanerne. Og det er sannelig bra det er hvite amerikanere vi ler av. For hadde vi ledd av afrikansk-amerikanere, hadde vi vært rasister. Men å le av hvite amerikanere blir jo litt som å le av oss selv. Det blir liksom slik at det må gå an for eksempel å si at folk fra Halden er en gjeng rånete halvaper uten at man skal bli så hårsåre av den grunn.
Men la oss i et øyeblikk, kanskje mest for sportens skyld, tenke det utenkelige: Kan det hende at ikke bare USAs hvite arbeiderklasse besitter slike stygge rasistiske og stereotypiske syn? Er det mulig – om enn hvor usannsynlig det er – at selv gode nordmenn også tenker i generaliseringer av typen som i ytterste fall kunne sies å være beslektet med det andre ville kalle rasisme?
La oss gå rett på den største utfordringen. La oss undersøke et konkret tilfelle som ifølge mange rett og slett ikke kan være besudlet med rasisme: Synet på Israel. Beskyldningene om at det skal finnes rasisme og hat i de israelsk-kritisk rekkene skal kun være hersketeknikk fra, vel, jødenes side i håp om å kunne tyste røstene. Men hvis hat da, mot formodning selvfølgelig, likevel finnes her, skulle det gi grunn for en bredere selvransakelse og ikke minst et oppdatert selvbilde.
Israel har et heller tvilsomt rulleblad når det gjelder menneskerettigheter. Det lille landet øst i Middelhavet har okkupert palestinske områder i snart 50 år. Det store flertallet av palestinere kjenner ikke noen annen virkelighet enn Israels brutale okkupasjon. Videre har Israel vært involvert i en lang rekke kriger, senest to i Gaza i 2008 og 2014.
Det var for øvrig etter krigen i 2008 at Jostein Gaarder fordømte Israel for, ifølge den progressive forfatteren, å anse seg selv som Guds utvalgte folk, og la til at det var «grenser for vår tålmodighet». Deretter beskrev han jødene som «middelalderske», og konkluderte at dette var rasisme. Ja, altså at det var jødene som var rasister, ikke ham selv med slike tvilsomme generaliseringer.
Det er ingen tvil om at hard kritikk av Israel er betinget. Spesielt rundt okkupasjonen. Slikt er det ingenting antisemittisk over. Spørsmålet er et annet: Om kritikken har glidd over i et hat. At man har utviklet en slik forakt for Israel at det ikke lenger bare er en kritikk, men heller noe som viser klare tegn til å være det som – en må nesten be om unnskyldning for å si det – bare må kalles et hat.
Ifølge Wikipedia, er hat «en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre. Hat er ikke fornuftsstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som avsky og forakt, svik og skuffelse». Merriam-Webster ordboken har en likende definisjon på hat.
Så litt for moro skyld, kan vi ikke bare alle gi oss selv en liten test: La oss smake på navnet «Israel», gir det en god eller negativ følelse? I mange tilfeller vil de umiddelbare assosiasjonene være ting som «okkupasjon», «krig», «overgrep» eller kanskje «diskriminering». Rasjonelt sett kan disse assosiasjonene ha mye for seg. Men så oppstår to spørsmål. Det første om man altså beveger seg et skritt videre, hinsides det fornuftstyrte, og ser på landet med regelrett hat og forakt. Og det andre er om man sitter igjen med et endimensjonalt og forenklet bilde av israeleren. Altså at israeleren ikke er et menneske som alle andre, og at man heller tenker i negative stereotyper når en tenker på en israeler. Da har man nærmet seg minefeltet rasismen.
La oss nå smake på for eksempel «Syria». Assosiasjonene vil utvilsomt bli «lidelse», «tragedie», «menneskerettighetsbrudd», «ekstremisme» og andre tilknyttede begrep. Også disse assosiasjonene vil være riktige. Men er det mange som blir like genuint sint på president Bashar Assad som en kan bli på Israel? Ikke mange ser ut til å være sinte på syrere heller.
Ja, for ordens skyld skal det sies at seks år med krig i Assads Syria hittil har kostet hele 500.000 mennesker livet. Til sammenlikning har mindre enn 100.000 mennesker blitt drept i de forskjellige arabisk-israelske konfliktene siden 1948 og fram til i dag, altså over en periode på nærmere 70 år. Poenget her er selvfølgelig ikke at den israelsk-palestinske eller den israelsk-arabiske konflikten er mer «human». Poenget er kun at Syria i de fleste tilfeller ikke vekker den samme forakten og det samme sinnet eller hatet som Israel. Og sant nok, ytterst få i Norge har da vel noensinne gått i protesttog mot Syria.
Hat og rasisme er selvfølgelig ikke det samme. Men når en hater en stat, kan skillet i mange tilfeller bli mer uklart, spesielt når det er en jødisk stat, siden hatet mot jøder også har en lang og bred tradisjon å hente inspirasjon fra. Uansett er heller ikke hat og kritikk det samme, for hat er først og fremst en irrasjonell følelse med mange knytninger til rasisme.
Det kan være flere grunner til at selv legitim kritikk av Israel, uansett hvor sterkt, til tider kan framskynde en forakt som så kan gå over i et hat. Samfunnsdebattanten Nina Bahar skrev nylig en utmerket sak i Aftenposten der hun viste hvordan endeløse små drypp av kritikk av muslimske innvandrere til syvende og sist underbygger det rasistiske synet. Det samme kan ha skjedd her: Små drypp av kritikk over mange år kan ha utløst en forakt og hos enkelte selv et rasistisk hat. Men dette blir jo nesten litt surrealistisk, for en slik reaksjon blir faktisk et hat i menneskerettighetenes navn.
En annen interessant forklaring på det som i enkelte tilfeller kan være et rasistisk og stereotypisk syn på Israel, kan ha en historisk bakgrunn: Det finnes utallige land med langt verre rulleblad enn akkurat Israel. Praktisk talt alle statene i Midtøsten «overgår» jo Israel i sine overgrep, og land som Russland, Kina, for bare å nevne noen, er jo serieovergripere på en massiv skala som Israel ikke en gang nærmer seg, men ytterst få stater vekker det samme lidenskapelige ”sinnet” som den jødiske staten kan utløse.
Og forklaringen her er knyttet til Holocaust, og de rundt seks millioner jødene som ble drept på europeisk jord. Ifølge denne forklaringen er det beleilig å kunne bebreide og fordømme Israel for for eksempel «folkemord» eller si at israelerne er som nazistene, for da kan en renske egen kollektive samvittighet. Hvis heller ikke jødene er noe bedre enn nazistene, skal vi altså endelig kunne legge dette med Holocaust bak oss, er tankegangen.
Selv om denne saken handler om antisemittisme, handler den imidlertid ikke om jøder. Uansett er det jo så få jøder i Norge, bare rundt 1000 i landet. For når alt kommer til alt, det er den som hater som egentlig viser en sykelig side, ikke den som blir hatet. Spørsmålet er da hvor utbredt det hele er. Ifølge en undersøkelse fra Holocaust-senteret i Oslo fra 2012, besitter rundt 12 prosent av befolkningen «utpregete fordommer» mot jøder. Rundt 26 prosent av Norges befolkning besitter en «light» utgave, altså har et syn på jøder som er preget av litt mindre ekstreme fordommer, ifølge forskningsrapporten.
Mange vil synes at det er noe fornærmende over slike tall. At de ikke kan være riktige. Nå kan det også hende at årsaken til fordommene er noe mer uskyldig: At man i Norge ikke har lang historisk erfaring med minoriteter, og dermed heller ikke har de nødvendige verktøyene til å forholde seg til ”den andre”, den fremmede. Men man bør likevel ikke tro at man er immune mot slike, ja, altså ikke tanker, men rasistiske følelser. For fordommer og hat er langt mindre rasjonelle tanker, og heller følelser, ytterst på spektre av hva vi mennesker kan lagre i våre hjerter. Eller for å si det slik, selv Descartes, mannen som var så rasjonell at han bare ville tenke det han kunne bevise, kunne hate, noe han også gjorde.
La oss nå gå tilbake til Trump og de amerikanerne vi ler av. Rasistene har gode dager nå. Vi husker vel alle scenene fra valgkampen, der høyreekstremister banket opp andre amerikanere med minoritetsbakgrunn. Ennå i dag føler grupper som Ku Klux Klan at deres våteste drømmer snart vil gå i oppfyllelse.
I Norge, derimot, vil mange ha vanskelig for å tro at det finnes rasisme spesielt på venstresiden. Mens høyresiden, som i Trumps USA, har en stygg nasjonalistisk fløy, forfekter jo venstresiden stolt universelle verdier som likeverd og menneskerettigheter. Hat og rasisme dreier seg imidlertid ikke kun om verdier og politiske program, de dreier seg vel så ofte, og kanskje mer, om primordialske følelser. For å sette det på spissen, kan en si at hat er ikke-diskriminerende i den forstand at venstreorienterte faktisk kan føle det like så mye som høyreorienterte – de er alle bare mennesker.
Selvfølgelig er det forskjell mellom rasismen på den amerikanske høyresiden og denne rasismen som eventuelt finnes i Norge og på venstresiden. I USA går den høyreorienterte rasismen for eksempel åpent hånd-i-hånd med klare antidemokratiske tendenser. I Norge er rasismen langt høfligere. Men også her er den likevel antidemokratisk, selv om den poserer som mer sofistikert. For all rasisme er per definisjon antidemokratisk. Og selv om det er forskjeller mellom rasismen i USA og i Norge, er det egentlig så avgjørende? For det går vel ikke an å si at det finnes en akseptabel og ikke akseptabel rasisme, en god eller dårlig rasisme?
Men på et punkt kommer den eventuelle rasismen i Norge langt dårligere ut enn i USA: I selverkjennelse. Og dette er farlig. I USA er høyreekstremistene i det minste åpne om sin egen rasisme. I Norge er overraskende mange blinde for at den i det hele tatt kan eksistere. Hvis for eksempel 11 prosent besitter klare og utpregete antisemittiske holdninger, dreier dette seg om over 500 000 nordmenn. Hvis rundt 26 prosent besitter litt mer moderate fordommer, er dette over en million mennesker. Og det er skremmende høyt. Og dette dreier bare om jøder. Hva med andre?
Ofte sies det at hatet kan være blindt. Og da sikter man til at hatet kan være fanatisk. Men det finne også en annen blindhet i hatet. Og det er denne blindheten for egne fordommer. For hvem vil vel se på seg selv som en rasist? Hvem liker å se på seg selv som intolerant og preget av fordommer? Når det gjelder akkurat hatet mot jøder, har dette fått absurde og surrealistiske konsekvenser: Ordet «antisemitt» ble oppfunnet på 1800 tallet av jødehatere i Tyskland nettopp for å kunne distansere seg fra andre jødehatere: I motsetningen til datidens vulgære jødehatere, skulle antisemittens syn på jøder være basert på noe så sofistikert som vitenskap og forskning. Liksom. En skal lete lenge etter et større selvbedrageri. Og det er slik kun «de andre» blir stygge rasister. Men denne blindheten i hatet gjør det hele så mye farligere.
Det er farlige fordi det åpner veiene for stigmatisering, ekskludering og i ekstreme tilfeller, vold, uten at man lenger en gang synes at det er noe galt over det. Man kan med sikkerhet anslå at for eksempel NS-folk under krigen anså seg selv for å være gode mennesker, gode nordmenn som alle oss andre. Når man ikke en gang ser hatet eller ser rasismen, har man ikke den kritiske sansen som kan hindre at samfunnet tar av i en farlig retning.
Nettopp i disse dager går vi jo gjennom liknende, illevarslende prosesser over hele Europa. Og hvis ikke det var for blindheten, ville vi trolig ha kunnet sett tegnene adskillig tidligere. Liberale og demokratiske verdier viker nå i høyt tempo til fordel for både fremmedfrykt og rasisme, og dette gjelder ikke bare for høyresiden. Hatet og rasismen kommer og vil komme også fra den venstreorienterte arbeiderklassen, enten man vil det eller ei. Verdiene som vi i mange tiår anså som grunnsteinene i våre demokrati er truet. Og en av årsakene er nettopp at vi ikke har vært villige til å anerkjenne at også ”vi” har kapasitet til å være rasister, ikke bare ”de andre”.
Men slik er vel vi mennesker. Dette igjen kan da kanskje svare på et litt finurlig spørsmål det kan være passende å spørre helt på tampen: Hva kom egentlig først, jøden eller antisemitten? Etter alt å dømme blir da svaret selvinnlysende – antisemitten kom først, lenge før jødene. For evnen til hat og rasisme har vært der siden tidenes morgen, og vil leve i beste velgående i langt tid framover. Ikke bare hos de som vi liker så godt å le av.