Foto: Anna Aronsen Oftedal
– Du må være en innvandrer for å forstå hvorfor vi trenger Melafestivalen, sier festivalsjef Khalid Salimi til Utrop.
Han snakker sakte, og velger ordene varsomt, nesten som om han skulle holdt en tale. Det er tydelig at Salimi har gjort seg opp mange tanker etter et langt liv som antirasist, forfatter og poet. Før Utrop får noe mer svar om bakgrunnen til at han startet Melafestivalen, reflekterer Salimi rundt rasisme.
– Rasisme ble brukt for å begrunne at slaver ikke er mennesker, og at kolonisering var legitimt. Rasismen ble brukt for å rettferdiggjøre at man tok ressurser fra koloniene. I dag brukes rasismen til å forhindre at de godene blir gitt tilbake dit de kom fra.
Han tar en lang tenkepause. Vi sitter i en brakke bak Melafestivalens scene på Rådhusplassen i Oslo. I bakgrunnen hører vi den palestinske superstjernen Mohammed Assaf synge “Dammi Falastini”.
Arabisk er et av mange språk som har blitt sunget under årets Melafestival. Punjabi, urdu, hindi, tamil, svensk, pashto, norsk, engelsk, fon, fransk, yoruba og swahili, er blant språkene som har satt lyd på Rådhusplassen denne helgen. Snart skal verdensstjernen og Mela-vennen Manu Chao opp på scenen. Da kan spansk legges til på listen.
Menneskeliggjøring gjennom kulturformidling
“Mela” betyr “møte” på sanskrit, og Melafestivalen fungerer som et møte mellom mennesker med forskjellige kulturer.
– Nå sier man ikke lenger at man har noe imot brune mennesker, men heller at man har noe imot deres kultur og religion, sier han og fortsetter:
– Det er jo også budskapet i FrPs integreringspolitikk: “Dropp kulturen din, så er det greit for oss”. Det er derfor Mela finnes. Mela er der for å minne om at innvandrere ikke er statistikk og tall, men mennesker med kunst, kultur og historie, sier Salimi.
Neste setning han formulerer, altså den konkluderende setningen om Melafestivalens formål, forklarer tankerekken om hvordan rasismen strippet mørkhudede mennesker for sin menneskelighet, og dermed rettferdiggjorde plyndring av ressurser fra koloniene.
– Å løfte frem, oppleve, og formidle kulturen som kommer med mennesker, er å menneskeliggjøre våre forestillinger.
Etablerte tidsskrift og radiokanal
Da Salimi kom til Norge som 22-åring i 1976, var det flere som ikke så på innvandrere som likeverdige mennesker. For Salimi, som både var forfatter og poet i hjembyen Lahore i Pakistan, var det naturlig å møte rasismen med skriftlig kulturformidling.
– Etter at jeg kom hit begynte jeg med å skrive i Kontrast som den gangen var et ganske viktig tidsskrift. Jeg skrev også i Ny tid, og studentavisa Universitas. Jeg var med i studentbevegelsen. Folk var fortsatt aktive på 70-tallet.
I 1979 var Salimi med på å etablere tidsskriftet Immigranten, som senere ble Samora Forum. Her er han fortsatt ansvarlig redaktør.
– Immigranten hentet og samlet viktig kunnskap om rasisme, sier Salimi, og legger til at de var en sammensveiset vennegjeng bak tidsskriftet.
De kalte seg Immigranten-kollektivet, og flere av dem bodde faktisk sammen i et kollektiv. Et par år senere utvidet de sin antirasistiske plattform ved å etablere Radio Immigranten.
Mange ville dele historiene sine, og mange ville bidra med frivillig arbeid til kanalen. Radio Immigranten ga Norge musikk fra hele verden, og hadde på det meste sendinger på ni forskjellige språk.
Flere av Radio Immigrantens og Samoras bidragsytere har senere utmerket seg i norsk kulturliv. Blant disse er filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen og kunstnerisk leder i Nordic Black Theatre, Cliff Moustache, som var ansvarlig for radiokanalens reggae-sendinger.
Tidligere politisk rådgiver i Kulturdepartementet, Nita Kapoor, var også en del av Immigranten-kollektivet. Martin Bjørnersen som nå er musikkjournalist i Klassekampen, hadde i hiphop-sendinger i Radio Immigranten og skrev anmeldelser i Samora.
– Slik jeg er vokst opp, måtte jeg bli aktivist
I et annet Radio Immigranten-program, “Ukas oppvask”, ga redaksjonen råd i rasismesaker. Dette fungerte som forløperen til Krisehjelp mot rasistiske overgrep, som ble etablert i 1985.
Ifølge Salimi ble rasismen verre på 80-tallet.
– I 1982 startet den mer aggressive rasismen i Norge. Det var dermed også begynnelsen på den antirasistiske bevegelsen i Norge.
Det var et klart behov for mer enn et tidsskrift og en radiokanal. Immigranten-kollektivet, med Salimi i spissen, grunnla Antirasistisk Senter. Der var han også leder fra 1983-1998.
– Jeg har hatt et liv som har vært sånn; er du litt våken, så kan du ikke lukke øynene fra virkeligheten rundt deg. Slik jeg er vokst opp, måtte jeg bli aktivist.
Salimi forklarer at han var 14 år i 1968, som han omtaler som “revolusjonens år i hele verden”.
– Jeg har sett soldater skyte demonstranter i Lahore. Å være en del av bevegelsen for ytringsfrihet var en del av min barndom. Jeg er født aktivist. I’m born this way, sier han og humrer lett.
Salimi sier at han er vokst opp med marxistiske tradisjoner, men at han ikke nødvendigvis er kommunist. I Salimi-familien er det flere samfunnsengasjerte lederskikkelser.
Han har to søstre som leder organisasjoner som jobber for å styrke kvinner. Fakhra Salimi, er leder for MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner. Av Salimis seks søsken, er det kun Fakhra som fulgte etter broren sin og flyttet til Norge. Hans eldste søster, Khalida Salimi, er leder for SACH, en FN-støttet organisasjon som jobber for voldsofre i Pakistan.
Forfatter på pensumlista
Salimi har hatt flere viktige stillinger. Fra 1996 til 2004 var han nestleder i Norsk Kulturråd. Det var i dette vervet at han tok initiativ til Melafestivalen, som for første gang ble avholdt i 2001.
Det er viktig å ikke glemme Salimis forfatterskap blant alle hans viktige verv. Han har publisert alt fra poesi og novellesamlinger, til pensumbøker.
– Jeg har skrevet mest utfra behov og nødvendighet. På 90-tallet skrev jeg pensumboka “Mangfold og likeverd” som ble utgitt av Cappelen Forlag. Det var en bok som det var behov for på videregående skole
– Når du ser på samfunnet nå og da; hvor mye har du vært med på å endre?
– Jeg har heldigvis levd i en tid hvor det har vært veldig mye forandring. Mye av det som jeg har vært med på, har egentlig bidratt ganske mye til hvordan det har blitt i dag.
– Ungdommen leverer mye
Salimi synes at det er langt mindre rasisme i Norge i dag, enn det var før årtusenskiftet. Han synes derimot ikke at unge med minoritetsbakgrunn klager for mye.
– De leverer også veldig mye. Se på hun der, for eksempel, sier han og peker på en ung medarbeider som er i full sving med å tilrettelegge for festivalens neste artist.
Neste artist synger iblant fra en flyktnings ståsted, og iblant om legalisering av marihuana. Aller mest kjent er han for 2001-hitlåta “Me gustas tu”.
Salimi går bort til Manu Chao, og slår av en prat. Den verdenskjente musikeren sitter sammen med Salimis datter, Marina, som jobber på festivalen, og den norske musikeren Jarle Bernhoft. Det er ikke første gangen de møtes. Manu Chao har opptrådt på Melafestivalen flere ganger før. Det virker som om han synes det er hyggelig å komme tilbake.
Etterpå røper Salimi at de har blitt så gode venner at Manu Chao inviterte Salimi og datteren hjem til han i Barcelona.
De som arbeider på festivalen kommer stadig bort og utveksler et par ord med Salimi. Han er en hyggelig festivalsjef som tuller og tøyser med de ansatte, samtidig som han er kortfattet og bestemt.
– Vi kan jo ta bilde der, foreslår han og peker mot hovedscenen.
Publikum har startet å heie frem Manu Chao når Utrop går ut på scenen for å ta bilde av festivalsjefen.
– Sånn, ferdig nå, sier Salimi etter et par sekunder, og går vekk fra scenen igjen.
Det er tydelig at han ikke har lyst til å sløse bort hele kvelden på å ta portrettbilder.
– Tre dager i året er ikke nok
Salimi har ikke bare etablert Melafestivalen, men også Melahuset i Oslo. Melahuset fungerer både som café, restaurant, konserthus og et sted som avholder skrive- og musikk-workshops for ungdommer. Målet er å låne bort lokalet gratis til aktiviteter som får lite økonomisk støtte.
– Hva er sammenhengen mellom Melafestivalen og Melahuset?
– Sammenhengen er at formålet med mela er å formidle kunst og kultur fra Norges minoriteter, og tre dager i året er ikke nok. Det er ingen andre jævla statlige institusjoner som prioriterer dette.
Norges demografi har forandret seg, og dette gjelder også sammensetningen av minoriteter. Han sier at pakistanere ikke lenger er den største ikke-europeiske minoriteten i Norge. Det er somaliere.
– Hvor mange institusjoner driver med somalisk kunstformidling? spør han og peker på at Melafestivalen i år hadde to artister med bakgrunn fra Somalia: Riddi Boy og Imenella.
De er også blant de yngste artistene som opptrådte under denne utgaven av Melafestivalen. Flere av Melafestivalens artister, som Angelique Kidjo og Manu Chao, har gitt musikk til verden i over 30 år.
– Det er viktig å representere et helhetlig bilde. Samarbeid mellom komponist Nils Petter Molvær, og Tari Khan fra Pakistan er naturlig for oss. Mela programmerer og setter rammene for arrangementet nøye, før vi booker artister.
Festivalsjefen stopper opp og lytter. Vi hører Manu Chao synge en av sine gamle slagere sammen med publikum. Salimi stopper opp, og tenker høyt:
– Lyden som jeg hører er en del av mitt skaperverk. Og det kommer det til å være mange år fremover.
