Foto: Wikimedia Commons
Det er i høst ett år siden amerikanske soldater sammen med Nato-styrker trakk seg ut av Afghanistan og Taliban overtok makten i landet, med mange dramatiske følger for befolkningen.
En fersk rapport fra Den amerikanske kommisjonen for internasjonal religionsfrihet (USCIRF), viser at situasjonen for religiøse minoriteter har blitt svært mye vanskeligere og farligere under Talibans styre. Under Taliban-regjeringen pågår det systematiske og grove brudd på religionsfriheten og forfølgelse av religiøse samfunn.
Afghanistan er det landet i verden hvor det er farligst å være kristen, ifølge den kristne tros- og menneskerettighetsorganisasjonen Åpne Dører. Men også andre religiøse minoriteter risikerer livet etter maktskiftet.
USCIRF rapporterer om henrettelser, forsvinninger, vold, trakassering, trusler og skjending av gudshus.
– Vi har sett en rask nedgang – nesten utryddelse – av de fra før svært små afghanske hindu- og sikh-samfunnene i landet, i tillegg til forfølgelse av andre religiøse minoriteter – blant andre den afghanske hazara-minoriteten heter det i rapporten.
Massakre i gudshus
IS-krigerne kastet granater og skjøt med automatgevær mot sikher samlet til bønn. Blant de 25 drepte var Sonis far, svigerinne og 4 år gamle niese.
Soni så menn som løp inn i bønnerommet med skoene på, noe som er forbudt. Da han ville stoppe dem, oppdaget han sikkerhetsvakten og en tenåring ligge i en blodpøl. Han og to andre klarte å komme seg i sikkerhet i et eget rom, der de måtte holde seg skjult i flere timer.
Afghanske spesialsoldater klarte til slutt å få kontroll over angriperne og fikk reddet flere titall sikher som var samlet til bønn. Da Soni slapp ut fra gjemmestedet sitt, fant han tre av sine slektninger drept og moren og storebroren såret.
– Moren min fortalte meg at IS-angriperne skjøt og kastet bomber mot alle som forsøkte å gjemme seg. Broen min hørte rop fra datteren sin, men klarte ikke å redde henne, forteller Soni.
Orket ikke mer
I oktober 2021 delte sikh-samfunnet i Kabul videoer som angivelig viste Taliban-medlemmer som vandaliserte og ransaket Gurdwaraen deres i Karte Parwan-distriktet i Kabul. Det er her de siste rundt 100 – eller færre – sikher og hinduer nå bor i Kabul.
Etter en to år lang kamp for å komme seg i sikkerhet, ankom nylig Soni og 12 av hans familiemedlemmer USA.
De har nå slått seg ned i Hicksville på Long Island, New York, et lite samfunn der stadig flere afghanske sikher og hinduer søker for sin sikkerhet.
Paramjit Singh Bedi, selv sikh som flyttet til USA i 1984, hjalp Soni og familien til å komme seg til USA.
– Denne familien har vært gjennom mye, men de vil klare seg. Vi er et motstandsdyktig folk, sterke i vår tro, sier Bedi. Bedi har tatt til orde for permanent gjenbosetting av det afghanske sikh-samfunnet her, og anslår at det nå bor rundt 200 av dem på Long Island.
Hinduer og sikher
Bathija forteller at hinduer og sikher har mye til felles og at de er mye sammen.
– Vi samles både til bryllup og begravelser, vi er som en familie, forteller han.
Også i Afghanistan sto hinduenes og sikhenes gudshus side om side. Sikhenes og hinduenes tilhørighet i Afghanistan går mange hundre år tilbake.
I gamle tekster kan man lese om da Guru Nanak, sikh-religionens grunnlegger, besøkte Afghanistan på 1500-tallet. Likevel har sikher gjennom tidene blitt uglesett i Afghanistan. De oppfattes ofte som vantro, forteller Jagbir Jhutti-Johal, professor i sikh-studier ved University of Birmingham i Storbritannia.
På 1970-tallet var rundt 200.000 sikher i Afghanistan, men dette tallet er altså blitt dramatisk redusert. I løpet av årene har de fleste flyttet til India eller Vesten.
Jhutti-Johal forventer at det ved slutten av dette året kanskje ikke er noen sikher igjen i Afghanistan.
Vil bli i USA
Familien er sakte i ferd med å komme til hektene. Familien ser Long Island som et mye bedre sted for dem enn Afghanistan, der de opplevde mobbing og trakassering – både i skolen og på gaten – fordi de var sikher.
Soni har vendt tilbake til bønn i Gurdwaraen. Han elsker å se de små niesene og nevøene sine smile. Og moren hans får ikke lenger panikk når han drar hjemmefra.
– Hun ber oss nå gå ut og nyte livet. Her tror jeg vi kan få muligheter til å være de vil ønsker å være, sier han.
