Foto: Jewish Community Voice, New York CIty
Denne uken våknet vi opp til nyheten om at saken mot imamen som fikk sparken fra sin menighet i Drammen er henlagt. Min kommentar var at det var skremmende, men ikke overraskende. Fordi henleggelsen føyde seg inn i den lange rekken av henleggelser av anmeldelser om antisemittiske handlinger og ytringer.
Grensene som beskytter oss
Imamen Noor Ahmad Noor kom med åpenbart antisemittiske ytringer mente imam Senaid Kobilica, som beklaget offentlig. Det samme gjorde menigheten hans i Drammen, som ga ham sparken. Det er ikke noe man gjør med lett hjerte. Noor oppfordret til drap på jøder generelt. Så kort tid etter drapsforsøket på Salman Rushdie kan vi ikke ta lett på slike oppfordringer.
Frifinnelsen, som det lett kan oppfattes som, av imamen faller sammen med rapporten fra Ytringsfrihetskommisjonen (YK) som kom for kort tid siden. Og dermed fortsetter debatten om ytringsfrihetens grenser generelt, og §185 i Straffeloven spesielt.
Ytringsfrihetsfundamentalistene ønsker at ytringsfriheten skal være grenseløs. Få ønsker at den skal være snever. Alle våre friheter har grenser. Ytringsfriheten er skjermet av 26 lovparagrafer. Alt fra rikets sikkerhet til majestetsfornærmelse. Den siste er senest brukt da dronning Elisabeth II besøkte Norge i 1981 og fikk kastet en tomat mot seg (den traff ikke).
Bevegelsesfriheten er heller ikke grenseløs. Fartsgrensene på veiene våre er bare ett eksempel. Dersom vi kjører for fort får vi bot. Kjører vi altfor fort får vi både bot og prikk, og i verste fall kan vi miste kjøretillatelsen. Dette finner vi oss ikke bare i, men vi finner det rimelig. Fordi grensene er ment å beskytte liv og helse, og begrense kostnadene for samfunnet. Slik er det også med grensene for ytringsfriheten. De er ment å beskytte enkeltindivider og samfunnet.
Fra 135 til 185
Vi har fått noen flere dommer på §185, hatparagrafen. På ett område derimot, antisemittisme, er tolkningen av paragrafen altfor snever. Jeg tror det blant annet har sammenheng med at man ikke kjenner til forløperen. Man vet at §185 erstattet §135a, men det er få som kjenner til §135 annet ledd. Den kom til allerede i mai 1961. Man erkjente at antisemittismen var farlig for samfunnet, ikke bare for individet. Så kort tid etter annen verdenskrig var lovgiver engstelig for igjen å få smitten inn i samfunnet.
Alle våre friheter har grenser
På slutten av 1950-tallet gikk det en antisemittisk bølge over Europa, som også traff Norge. At den jødiske befolkningen ble halvert under krigen og at det var færre enn tusen jøder i landet hadde liten betydning. Antisemittismen krever ikke jødisk tilstedeværelse. Vi hadde antisemittisme i Norge lenge før vi hadde jøder i landet. Antisemittismen er samfunnsødeleggende. Den ødelegger siviliserte samfunn og gjør dem usiviliserte. Holocaust beskrives derfor som det totale sivilisatoriske sammenbrudd. Siden det er vanskelig å finne lovteksten (selv SNL mangler omtale av den) gjengir jeg den her:
Det sentrale i denne lovteksten er ordet folkegruppe. Det ordet ble fjernet i §135a og finnes heller ikke i §185. (I den svenske loven derimot er det med.) I tillegg er det et eksplisitt forbud mot falske beskyldninger. Dette nye avsnittet i §135 av 1961 kom i en tid da vi ikke hadde mange muslimer i Norge, og heller ikke noe islamofobi. Det har vi derimot i dag. Jeg tror at både vårt urfolk, våre nasjonale minoriteter og muslimene våre ville vært bedre tjent med den gamle §135 annet ledd enn dagens §185.
Men §185 er bedre på andre måter. Den spesifiserer og inkluderer skeive og personer med funksjonsnedsettelser. Selv om enkelte tror at §185 kun gjelder enkeltindivider, så er det ikke riktig. Paragrafen omfatter også hatefulle ytringer mot grupper, mot minoriteter. Både forarbeidene til loven og rettspraksis tilsier det.
Se til Høyesteretts dom for Vigrid-lederen
Men det er snakk om ytringer som er straffbare og ikke et spørsmål om i hvilken grad noen har følt seg krenket. Og det avgjør domstolene våre. Den seneste Høyestrettsdommen på antisemittiske ytringer er Høyesteretts opphevelse av frifinnelsen av Tore Tvedt i 2007, på feil lovanvendelse. Vigrid-leder Tore Tvedt uttalte i et intervju med VG 14. juli 2003 at «vi ønsker ta makten i samfunnet, rense ut jødene og sende innvandrerne ut av landet- Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut». I oktober 2006 ble Tvedt dømt til 45 dagers fengsel i Eiker, Modum og Sigdal Tingrett.
Avgjørelsen ble anket til Borgarting lagmannsrett, som frifant Tvedt 15.5.2007. I mai 2008 ble han av Høyesterett idømt 45 dagers betinget fengsel. Høyesterett skriver i opphevelsesdommen: «Straffelovens §135a (dagens §185) må forstås slik at selv om toleransen for ytringer som gir uttrykk for holdninger som for de fleste vil være uakseptable, skal være vid, er det grense for hvor grove krenkelser samfunnet skal tolerere i det offentlige rom». Høyesterett påpeker også at uttalelsene gir en nedvurdering av jødenes menneskeverd. (Rt 2007 s. 1807)
Dersom denne høyesterettsdommen blir obligatorisk lesning for alle påtalejurister og dommere, tror jeg vi vil få færre henleggelser og færre frifinnelser på dubiøst grunnlag.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
