Foto: Panda Security
Når butikkmedarbeiderne i Norge sier «god jul!» i dagene før jul, reagerer jeg fremdeles. Og spesielt når det kommer fra noen jeg antar ikke feirer jul selv. I Canada, er det nemlig ikke innafor å si ‘Merry Christmas!’. Der er det nesten ingen julekort å finne, men derimot en mengde kort med ‘Happy Holidays!’
Språket vi bruker avslører mye
Ovennevnte kan kanskje virke pirkete, men det er slik både fordi Canada er et, av myndighetene, selverklært multikulturelt land, og også fordi julefeiringen sammenfaller med den jødiske høytiden Hanukkah. Min kanadiske familie synes dog at dette har gått litt for langt, og mener til og med at julefeiringen har blitt «kapret».
Det kan være veldig slitsomt å tenke på alt en kan og ikke kan si. Men for meg tok det ikke så lang tid før det føltes naturlig. Vi mennesker får ganske fort en følelse av hva som er akseptabel språkbruk innenfor en kultur. Slike uskrevne regler sier også mye om hvor inkluderende et samfunn er, og hvor mye det legges vekt på ikke å vise fordommer.
«Hvor kommer aksenten din fra?»
Verónica Pájaro skriver i Utrop i 2021 om en annen, men relatert, språkdebatt som kommer til overflaten med jevne mellomrom, og som nå nesten kan betraktes som en klisjé: Debatten rundt hvorvidt vi godtar uten ytterligere spørsmål at en person som ikke oppfattes som konvensjonelt norsk, sier «jeg er norsk» eller «jeg er fra Bergen». For like etter risikerer vedkommende å bli konfrontert med oppfølgingsspørsmålet: «hvor kommer du egentlig fra?» Dette kan selvfølgelig tolkes som et ærlig forsøk på å bli kjent med folk, men det kan ifølge mange være slitsomt å hele tiden måtte forsvare egen «norskhet».
Denne problemstillingen hadde dog mine kanadiske slektninger for lengst gjort seg ferdige med, og så i det hele tatt ikke noe problem, så jeg ga opp å forklare hvor kontroversielt dette fortsatt er i Norge. «Vi antar bare at de vi møter i Canada er å regne som kanadiske», forklarer de. «Ferdig snakka». «Er vi nysgjerrige på noe mer, spør vi kanskje hvilken bakgrunn en person har» eller vi spør: «Hvor er familien din fra?», eventuelt «Hvor kommer aksenten din fra?». Og, ja – det er en ganske stor forskjell. Vi har en del å lære i Norge. Og dette er også noe som koster veldig lite, men betyr mye.
Stereotypene fra skolegårdspråket
Mer alvorlig blir det når fordommer blir uttrykt i form av skjellsord. Hilde Slåtten leverte en doktorgradsavhandling i 2020 om bruk av «homo» som skjellsord i skolegården. Hun fant at over 50 % av guttene hadde kalt en venn «homo». Selv om de fleste mente det spøkefullt og ikke skjønte konsekvensene av alt de sa, fant hun også at de som ble utsatt for homo-skjellsord, hadde større sjanse for å utvikle depresjon.
I lys av dette, har Norsk Folkehjelp laget et undervisningsopplegg for lærere og helsepersonell som jobber med barn i alderen 12-16 år, og som de kan bruke for å bekjempe bruken av slike skjellsord. Det er også vanlig å kalle noen «jævla muslim», og «jævla jøde» er det mest brukte skjellsordet i Oslo-skolene. Barn i Norge uttrykker altså både homofobi, Islamofobi og antisemittisme i omfattende grad, nærmest for moro skyld.
Om muslimer skriver Norsk Folkehjelp videre at «de er kanskje den mest omtalte og til dels forhatte gruppen mennesker i dag, der man kan lese uttalelser i sosiale medier som at alle muslimer er terrorister, de ønsker sharia-lovgivning, dreper sine døtre og slår sine koner.» De oppfordrer lærere og elever til å utfordre stereotypene.
Det er stygt å snakke med hat i munnen
Det er ikke vanskelig å finne empiri for ovennevnte i den offentlige debatten i sosiale medier. Spesielt, men ikke utelukkende, i høyreradikale medier. Om holdningene ikke er representative for allmenn oppfatning, er de allikevel mange, og nedlatende og degraderende kommentarer kan fort likes av 200 mennesker.
Følgende begreper fant jeg i løpet av noen få dager, alle i debatter om muslimer: «feil hudfarge», «ryk & reis til helvete», «muslimske menn lyver så det renner av dem», «de er ikke folk», «tvangsdeporteres», «lobotomeres», «steinalderfolket benekter alt», «somaliere har vel en gjennomsnittlig IQ på 70», «islam er roten til alt ondt», «afrikanere er roten til alt ondt!», «kvinnen er jo mannens eiendom», «muslimhets er vel greit?».
Er det mulig å stenge noen kommentarfelt først som sist, eller ikke legge saker ut i sosiale medier overhodet?
Det er heller ikke vanskelig å finne graverende eksempler på homofobi. Også i medier som retter seg mot de aller yngste. Da NRK Supernytt la ut et klipp på TikTok om masseskytingen i Oslo førte hatytringer mot homofile til at nesten halvparten av de 3500 kommentarene måtte slettes. Moderatorene i NRK påpekte at sosiale medier og særlig TikTok spesielt, har utviklet seg i bekymringsfull retning.
Illusjonen om at fler enn før er med i samfunnsdebatten
Det er tydelig at mange ikke følger medienes retningslinjer for saklig debatt, skriver helt uten filter, og beveger seg i ytterkantene av ytringsfriheten. På tross av dette, kan det virke som om media altfor ofte legger opp til debatter som skaper klikk, likes og opphetede diskusjoner, fordi det er beinhard kamp om lesernes interesse.
Vi bør selvsagt alle ta ansvar for hva vi skriver i offentligheten. Og for hvordan vi uttrykker oss overfor minoriteter. Og det er veldig bra at skolene tar tak i språkbruken i skolegårdene.
Hva sosiale medier angår, er det mye som er utenfor debattantenes kontroll. Pressen har imidlertid påvirkningskraft her, og jeg mener de må ta et større ansvar. Er det mulig å stenge noen kommentarfelt først som sist, eller ikke legge saker ut i sosiale medier overhodet? Ta et skritt tilbake tilbake til tiden da eneste alternativ var å sende leserinnlegg via avisredaksjonene?
Her vil mange kanskje argumentere med at fordelen med kommentarfeltene er at «alle slipper til» og at debattene derfor blir mer nyanserte. Jeg vil mene at det er et åpent spørsmål hvorvidt kvaliteten på det «alle» har å melde i kommentarfeltene bidrar til at debattene blir mer nyanserte. Kanskje bør vi her måle kvantitet opp mot kvalitet.
Selv vet jeg akkurat hvilke saker som får trollene til å springe frem i kommentarfeltene. Ofte med katastrofale følger for de som allerede kjenner på rasisme og fordommer i skolegården eller på arbeidsplassen. De som har kjent mye på utenforskap allerede.
Hvordan vi hilser på hverandre i høytidene endrer seg ikke over natta, men de hatefulle kommentarfeltenes begravelse er for avisredaksjonene bare et tastetrykk unna.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
