Foto: Flickr. Bündnis 90/Die Grünen
- Når nazistene kommer til byen - 17.08.2017
Så skjedde det til slutt. Et sammenstøt mellom amerikanske alt-rightere og motdemonstranter, i Charlottesville, Virgina, endte i drap. Det ville være en betydelig overdrivelse å si at det kom som en overraskelse.
Demonstrasjoner som den i Charlottesville er hva en amerikansk facebookvenn som har fulgt alt-right-miljøet tett, og intervujet flere sentrale skikkelser, omtaler som “staged conflicts”. I det legger hun at det virker som nesten alle offentlige markeringer fra miljøet er planlagt ut fra et ønske om at det skal bli motdemonstrasjoner, og at målet like mye er bråk, som et ønske om å stå opp for egne konstitusjonelle friheter.
Og i møtet med folk som ønsker bråk, er det viktig at politiet stiller mannsterkt og forberedt. Politiet i Charlottesville virket på ingen måte var forberedt på det som skjedde. Det minner dessverre en hel del om en fersk norsk sak.
Og i møtet med folk som ønsker bråk, er det viktig at politiet stiller mannsterkt og forberedt. Politiet i Charlottesville virket på ingen måte var forberedt på det som skjedde. Det minner dessverre en hel del om en fersk norsk sak.
I sommer marsjerte 60-70 representanter for Den Nordiske Motstandbevegelsen i Kristiansand – en marsj som opprinnelig skulle gått i Fredrikstad. De dukket opp på relativt kort varsel. Ifølge Kristiansand-politiet selv, fikk de beskjed klokken syv om morgenen. På det tidspunkt befant det seg tre hundre politifolk på Rygge, mobilisert for å håndtere den opprinnelige varslede marsjen i Fredrikstad.
Det var mer enn tid nok til å flytte disse politifolka til Kristiansand, men det lokale politiet takket nei. De valgte i stedet å håndtere marsjen med tjue politifolk, uten engang å kalle tilbake lokale folk fra ferie.
Jeg skal ikke her ta stilling til om det var riktig å la Motstandsbevegelsen marsjere, hverken i Fredrikstad eller Kristiansand. Det er en kompleks debatt, der det på den ene siden er gode prinsipielle argumenter for å la dem gjøre det, og på den andre siden er gode både prinsipielle og pragmatiske mot. Derimot virker avgjørelsen om ikke å mobilisere ytterligere politifolk for å håndtere marsjen totalt uforståelig – hvis vi ser bort fra at det var en billig løsning.
I september i fjor døde finske antirasisten Jimi Joonas Karttunen etter å ha havnet i håndgemeng med Motstandsbevgelsen i Helsinki. Selv hevder de at han var aggressiv og spyttet etter dem og at volden var selvforsvar.
På spørsmål fra Dagbladet om noe slikt kunne skjedd i Norge, svarte Haakon Forwald: “– Det er helt umulig å si. Vi er ikke en voldelig organisasjon, men ville forsvart oss selv dersom vi ble fysisk angrepet. Vi ville hatt retten på vår side.”
At selvforsvar kan bli nødvendig fremkommer av Motstandsbevegelsens egen aktivisthåndbok:
“At nasjonalister kan bli overfalt av såkalte antifascister, antirasister eller rasefremmede, kan forekomme. At du da forsvarer deg med samme middel, er ikke mer enn rett og rimelig. Dessuten tillater loven at du forsvarer deg selv i nødverge. Du bør derfor alltid poengtere at du handlet i nødverge, når du forsvarer deg mot et angrep.”
Marsjer som den i Kristiansand er maktdemonstrasjoner. Man marsjerer for å vise at man kan marsjere. Men som mange av Motstandsbevegelsens aksjoner rundt i Norden, har de også tydelig preg av å være “staged conflicts”. Selv om konfrontasjoner med meningsmotstandere ikke er hovedmålet, er en marsj en metode som gjør muligheten for sammenstøt med meningsmotstandere stor. Det er langt vanskeligere for politiet å sikre en marsj enn det er en politisk markering på et dertil egnet sted.
Motstandsbevegelsen dyrker et aggressivt maskulinitetsideal, der målet er å fremstå som sterk, handlekraftig og med autoritet. “Vi skal utstråle styrke og ikke svakhet,” for å sitere aktivisthåndboka. Målet er klart: “Motstandsbevegelsen må gjøre seg kjent, eller beryktet, som en urokkelig og fanatisk kraft som står i diametral motsetning til det nåværende systemet. En kraft som folk kan snu seg til når rett tid er kommet.”
De skal ikke være de første til å ty til vold under aksjoner, men de skal forsvare seg hvis de blir angrepet. Skjønt det er noe uklart hvor grensen går for et “angrep”: “Viser personen seg å være svært fiendtlig innstilt, forsøk å ikke la deg provosere unødvendig. Du skal naturligvis heller ikke tillate at din og organisasjonens ære krenkes på en uakseptabel måte.”
Med tanke på hva som skjedde i Helsinki, kan det virke som de opererer med et svært bredt selvforsvarsbegrep.
Det gikk bra i Kristiansand denne gangen. Det lokale politiet gamblet på at de satt på bedre informasjon enn de militante antirasistgruppene. Det har ikke alltid vært tilfellet – militante antirasister var på vei til Kristiansand, men kom ikke frem i tide – men denne gangen slapp de unna med det. Det betyr ikke at politiet hadde kontroll.
Ifølge Filter nyheter var politiets opprinnelige plan å stanse demonstrasjonen, noe som ikke lot seg gjøre fordi demonstrantene ikke møtte opp i samlet flokk, men spredde seg ut og først samlet seg i tog rett før de skulle gå, i selve Markens gate, som var full av folk. Derfor prioriterte politiet å unngå bråk og redusere muligheten for at situasjonen kom ut av kontroll.
– Politiet var ikke klar for å takle et gateslag. Vi hadde ikke tilstrekkelig med ressurser til å kunne stanse demonstrasjonen på så kort tid, og på en slik måte at publikum ikke hadde kommet i fare for at det kunne oppstå en konflikt. Politiets primære oppgave ble å sørge for at det ikke utartet seg til voldsutøvelse, uttalte stabssjef Bård Audestad i Agder-politiet til Dagbladet.
Dette er ikke kontroll, det er krisehåndtering. Ikke dermed sagt at politiet burde nektet dem å marsjere, men det er bare å konstatere at politiet undervurderte Motstandsbevegelsens intelligens og disiplin, og ikke hadde tilstrekkelig ressurser til å gjennomføre sin egen plan.
Kanskje er det slik at vi må la nazister marsjere i våre gater i ytringsfrihetens navn. Og hvis det er slik at de kommer til å gjøre det jevnlig, som i Sverige, er vi avhengige av at politiet tar sin oppgave med å ivareta borgernes trygghet på alvor. Da må de sørge for at de har tilstrekkelig med folk på plass til å utføre den oppgaven, også hvis det dukker opp motdemonstranter innstilt på bråk.
Hvis Motstandsbevegelsen skal marsjere i gatene dine, gjør du lurt i å planlegge ut fra et ganske heftig worst case-scenario. Lærdommen fra Helsinki og Charlottesville er at et worst case-scenario er et blodbad.
