- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Forfatteren ble kjent med landet gjennom solidaritetsarbeid etter Sovjetunionens invasjon i 1979 og gjennom innsats i norsk bistand fra 2005 til 2015. I høst publiserer han boka Afghanistan – landet midt i mellom.
– Afghanistan har fascinert meg lenge. Avsides. Uveisomt. Og samtidig så sentralt. Historien fra de første bysamfunnene ved Indus og i Sumer til Aleksander den Store, Djengis Khan, briter, Sovjet, USA og NATO, som alle har møtt det afghanske ønsket om uavhengighet, sier han til Utrop.
Formålet med boken er å bidra til en bedre forståelse av dette viktige landet.
– Hvorfor har det gått galt gang på gang, senest fra 2001 til 2021? Hva skal til for å sikre et stabilt Afghanistan i en turbulent region?
Erfaring fra bistandsarbeid
Forfatteren har selv i tiår jobbet med bistand i Afghanistan, Ukraina og Pakistan.
– Første gang var i 1970, og siden den gang har det vært flere besøk, ikke minst som hjelpearbeider.
I boken er hovedproblemstillingen hva slags land Afghanistan har blitt.
– Alt som har skjedd, fra britenes delvis mislykkede forsøk på kolonialisering, til Sovjets krigføring og tilbaketrekking til USAs tilbaketrekking høsten 2021, har en bakgrunn. Og det er noe jeg prøver å belyse.
Tidsreise
Forfatteren går langt tilbake i historien for å finne ut hvordan Afghanistan er kommet til dagens situasjon.
– Helt tilbake til Aleksander den Store, persiske imperier og islamske kalifatet, og Gjengis Khans mongolske invasjon har landet vært preget av konflikten mellom sentralisering og lokal makt. En slags latent konflikt. Jeg ser dette i dag, hvor de lokale stammelederne utfordrer sentralmakten i Kabul. Helt tilbake til Aleksander den Store ble stammelederne sett på som et viktig maktfaktor. Selv under hans keiserrike, som strakte seg ut til India, fikk stammelederne beholde sine maktstrukturer. Jirgaene, eller stammerådene, som ennå finnes i det moderne Afghanistan, minnet ham om hvordan politiske prosesser ble ført i de greske bystatene.
I 1747 ble landet dannet som ett rike, under pashtunsk dominans.
– Her er det en annen aspekt i dette motsetningsforholdet mellom lokal og sentral makt. Lokalmakten basert på eldgamle tradisjoner ble forsøkt erstattet med en mer sentral kongemakt, hvor den pashtunske majoriteten skulle prøve å modernisere landet. Nasjonsbyggingen har blitt gjort på en gruppes vilkår, og ikke vært inkluderende nok i et land med flere titalls folkegrupper og språk
Svak infrastruktur
– Hvorfor har Afghanistan slitt med denne interne konflikten?
– Landet har et ugjestmildt og karrig klima, med svært varme somre, og vintre med ned mot 50 minusgrader enkelte steder. Topografien, som er dominert av fjell, ørken og halvørken har gjort det vanskelig å binde landet sammen. Landet har få veier og en svak infrastruktur. Lokal og etnisk identitet har ofte gått foran en nasjonal identitet.
Samtidig kan også landet vise til demokratiske tradisjoner.
– Jirgaene har mange steder ofte vært en form for lokaldemokrati, noe som igjen har bidratt til en sterk lokal forankring hos folk. Ofte er dette sider ved afghansk historie som ikke kommer frem i en debatt.
Lite forståelse
For Bauck er boken ment både for folk som er inneforstått i tematikken, og for de som ønsker å lære mer.
– Ofte er vi preget av en manglende forståelse for landets fortid og historie. Og som bistandsarbeider i konfliktområder ser jeg at dette er noe som ofte gjentar seg. Jeg tenker det er vanskelig å forstå en konflikt fullt uten å ha satt seg inn i landets lange historie.
– Er dette for deg det viktigste formålet med utgivelsen?
– At leserne skal skjønne historien som bakteppe for det som skjer i landet i dag, og at man også får en bredere tidshorisont. I Afghanistan er det mange religioner og imperier som har satt sitt fotavtrykk.
Rød tråd til dagens virkelighet
For mange var USAs og den vestlig-vennlige regjeringens militære kollaps høsten 2021 en overraskelse, men ikke for Bauck.
– Igjen handler dette om lokal kontra sentral-konflikten. En betydelig del av afghanerne har ikke følt seg inkludert i den nasjonsbyggingen som den pashtunske folkegruppen, med kontroll over kongemakten, har gjennomført fra statens opprettelse i 1747. under Kharzai og Ashraf-perioden i løpet av disse nesten 20 år med vestlig militær tilstedeværelse fokuserte man på å bygge statsinstitusjoner, ikke en inkluderende nasjonsbygging. Mange så på sentralmyndighetene i Kabul som fjerne og korrupte, og foretrakk Taliban, til tross for at sistnevnte hadde et svært undertrykkende regime sist de kontrollerte nesten hele landet.
– Kan Afghanistan bli modernisert?
– Framstøtene for modernisering er mange, siden slutten av 1800-tallet, på 1920- og 1960-tallet, under det prosovjetiske partiet fra 1978, støttet av Sovjets invasjon i 1979, og under den internasjonale tilstedeværelsen med militære styrker fra 2001-21. Alle forsøkene er slått tilbake av religiøse og tradisjonelle krefter.
Helt siden landets opprettelse som nasjonalstat har Afghanistan vært en type økonomi hvor ressursene har gått gjennom få hender, gjerne lokale ledere, og så ut i samfunnet, sier han.
– Landet kan gjøre noe med korrupsjonsproblemet, men det vil kreve en stabil regjering og en stat med et legitimt rettsvesen som gjennomfører reformer hvor religiøse og tradisjonelle krefter nøytraliseres eller aller helst mobiliseres for modernisering. Mange steder i landet drives skoler for jenter i dag i et samarbeid med lokale Taliban-ledere
Imperiers oppmerksomhet
Landets beliggenhet gjør at stormakter ofte har vært oppmerksomme på hva som skjer i landet.
– Ting som skjer i Afghanistan får ringvirkninger for resten av Sør-Asia. Kina og Russland ser som trøblete om det nye Taliban-styret skulle bli en viktig innflytelse for islamistiske ekstremister i Sentral-Asia. At disse ytterliggående strømninger kan få ringvirkninger hele veien til Xinjiang og russernes sør-grense. Også britene på 1800-tallet prøvde å få en avtale med de afghanske kongene, siden Britisk Indias nordflanke ofte var gjenstand for angrep. Kineserne prøver å avverge denne mulige trusselen med å ha økonomiske samtaler med Taliban.
Forfatteren tar også opp Pakistans rolle.
– Under krigen mot sovjeterne var Pakistans en slags stedfortreder for USAs og Vestens militære støtte til de mujahedeen-geriljaen. Under krigen mot terror etter 2001 hadde man en mer tvetydig utenrikspolitikk. Men for Pakistan er det viktig å utøve innflytelse i Kabul. Landet ser en sterkere pashtunsk nasjonalisme som en sterk trussel.
Etterlyser mer selvkritikk og dialog
En annen motivasjon bak boken er at man i den norske debatten om Afghanistan skal være mer selvkritiske.
– I USA har man hatt en ganske annen linje, hvor en kongressoppnevnt kommisjon konkluderte at landets befolkning var blitt feilinformert om resultatene av den amerikanske krigs- og bistandspolitiske innsatsen. Norge, som også støttet opp under denne politikken, mangler et tilsvarende selvkritisk fokus. Her ser det ut som om man i begrenset grad vil gå innsatsen nærmere etter i sømmene.
Et annet komplekst standpunkt som tas opp viser til Talibans legitimet.
– I Norge er det lite populært med dialog med Taliban, spesielt med tanke på ideologi og kvinners situasjon. Likevel er vi i en situasjon hvor vi ikke kommer utenom dette, for det er de som sitter med makten.
Å lære av historien for å kunne forstå samtiden er det viktigste han har lært
– Historie og konflikter gjennom generasjoner påvirker et folk. Skal man bidra positivt så må vi lære av historien.