Foto: Claudio Castello
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Kutlikova er utdanningsforkjemper og kulturarbeider, og ble personlig engasjert i blant annet romfolkets situasjon, etter selv å ha fått seg samboer med rom-bakgrunn.
Til daglig driver hun kulturinstituttet Kalab, som fokuserer på dialog mellom Slovakias minoriteter og majoritetsbefolkningen.
Sentret driver hun sammen med samboeren, sin egen søster, og hennes ektemann, som har vært språklærer for etnisk slovakere i Romania.
– Som en som er majoritetsslovakisk var jeg ikke oppmerksom over problemene rom-folk møtte i landet. Først da jeg fikk samboer, som selv er rom, fikk jeg et personlig eierskap til utfordringene han møter i samfunnet, sier hun til Utrop.
En motvekt mot ytre høyre
Senteret startet hun opp for seks år siden, etter økt velgeroppslutning rundt partier på ytre høyre.
– Ikke bare i Bratislava, men også rundt i landet har idéer som oppfordrer til fremmedfrykt og intoleranse, fått et oppsving. Vi tenkte at det å skape et slikt senter kunne være en motvekt. Vi merket at folk flest sjeldent snakket om eller med minoriteter, og da gjerne som del av en kulturaktivitet som gjøres en eller et par ganger i året i et offentlig forum. Vi ville gjøre dette til noe mer vanlig.
Eventene som holdes i kultursenteret har ofte eldre og yngre som målgruppe.
– Vi har verksteder for skolebarn, og for eldre, slik at de kan bli bedre kjent med spørsmål som omhandler etniske minoriteter.
Ukjent migrasjonshistorie
Hos Kalab går det i ulike kunstneriske aktiviteter og treff.
– Vi prøver også å samarbeide med andre NGOer, fordi vi tror at fellesinnsats vil hjelpe mot intoleransen som er vanlig i Slovakia. Intoleransen er vanlig fordi vi ikke kjenner “de andre” og vår egen historie om migrasjon.
Organisasjonen samarbeider også med slovakiske foreninger i utlandet.
– I Serbia er det rundt 50.000 som har etnisk slovakisk bakgrunn, som folk her knapt har hørt om. Jeg tenker det handler om at mange har forestillingen om at minoritetsstatus er noe “man velger”. Når det gjaldt slovakene som nå bor i Serbia handler det om at de har bodd samme sted i flere generasjoner, helt siden keiserriket Østerrike-Ungarn (1867-1918).
– Grenser endrer seg, og vi er nødt til å tenke oss mer som verdensborgere, enn borgere av en nasjon, mener hun.
Flyktninger og seksuelle minoriteter
Flyktninger og asylsøkere, samt funksjonsnedsatte og folk med lhbt+-bakgrunn er også andre grupper som er involvert i aktivitetene.
– Slovakia ligger bak andre europeiske land generelt når det gjelder inkludering av ulike minoritetsgrupper. Så for oss er det viktig å sette ting på dagsorden, enten det er gjennom filmkvelder, lesekvelder eller andre aktiviteter.
Samtalerommet mener hun ble faktisk utvidet under pandemien.
– Lockdownen satte en stopper for fysiske aktiviteter, og for all reisevirksomhet. Løsningen ble å gjøre alt vi kunne gjøre online, spesielt blogger og online utstillinger. Vi fikk flere følgere fra utenfor Bratislava, og ikke minst fra slovakere i utlandet.
Stiller ut migrasjonskunst
Inne i lokalet viser Kutlikova oss stolt flere malerier, som stilles ut flere ganger årlig.
– Vi kaller dette “migrasjonskunst”. Flere av slovakerne som bor i utlendighet har en slags drømmeforestilling om landet, så når de kommer hit får de en slags kultursjokk og virkelighetsorientering. For dem er kunsten en måte å finne en forbindelse til Slovakia. Ofte har de fått historier fortalt av beste- eller oldeforeldre, om hvordan det var.
Kunstbidragene kommer fra småbyen Kovacica, som ligger i Nord-Serbia, og er blitt kjent for naivité-stil. Både serbiske og slovakiske kulturmyndigheter forsøker å få inn minoritetskunsten under UNESCO-beskyttelse.
– Noe av det morsomste er at maleriene er ikke laget av profesjonelle kunstnere, men folk som jobber med landbruk eller helt andre ting.
Tar opp tabuemner
Kultursenteret ser nesten ut som et hjem, med stue og kjøkken. Noe Kutlikova mener er bevisst.
– Folk skal føle seg hjem her, spesielt med tanke på at vi tar opp ting som i et slovakisk kontekst ofte er tabubelagte tematikker. Ting som ekstremisme, rasisme og seksuell legning. Her skal føle kunne føle seg trygge og åpne til å kunne snakke sammen. Vi ser det som viktig å ikke overfokusere på om man enten har den ene eller andre bakgrunnen, men heller ha et menneskelig fokus.
Lesning som empativerktøy
Et eksempel hun viser til er bokkveldene, hvor Kalab ofte inviterer unge med en form for minoritetsbakgrunn (rom, flyktning, lhbt), gjerne studenter, sammen med eldre majoritetsslovakere.
– Selv under pandemien var dette et populært tiltak, hvor folk møttes via online-plattformer. Før pandemien leste vi blant annet en bok hvor en homofil ung mann var hovedpersonen, og opplevde at dette ga de konservative eldre leserne en åpning mot en verden de ikke kjente til.
Kutlikova konkluderte at dette er en langt bedre måte ha en diskusjon på enn å bare ha en “ren rettighetsdebatt” med steile fronter.
– Gjennom lesningen skapte vi en felles empatiforståelse. En trengte ikke å endre sin verdensanskuelse, men gjennom en innsikt i “den andres virkelighet” se den man ikke kjenner som et menneske med andre livsperspektiver. Her går det på ren medmenneskelighet.
Ukrainernes inntog
Kutlikova mener innvandringsdebatten har endret seg siden fluktkrisen i 2015.
– For fem år siden jobbet jeg med integrering av syriske flyktninger, og synet var dengang ganske annerledes. Til Slovakia kom det svært få, og likevel slet de med å få aksept. Nå har det kommet tusener av ukrainere, og tonen i den politiske debatten er at “vi må hjelpe”.
Kalab vil i tiden fremover også jobbe med prosjekter som retter seg til de nyankomne ukrainerne, som flykter fra krigen i hjemlandet.
– Etter det som har skjedd har mange slovakere innsett at man må ha en mer åpen innstilling til de som kommer til landet vårt. Ukraina er vårt naboland, og det samme kan skje med oss.
Saken er del av Utrops studietur i landet, gjennomført med EØS-midler
