Foto: Skjermdump/resett.no
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
I vinter skrev undertegnede en lengre kommenterende nyhetssak om alternative medier på innvandringskritisk side, og om utviklingen og fremveksten av denne nye typen medier. I denne kommentaren kommer jeg til å følge opp noen av trådene fra denne, og sette dem inn i hjemlig debatt.
Her i Norge har nettsteder som rights.no, Document og noen andre i flere år fått prege ordskiftet som kritiske mediekanaler. Nå har et nytt tilskudd entret banen. Resett.no, som av mange beskrives som et tomannsprosjekt til samfunnsforsker, redaktør, offiser og sikkerhetspolitisk kommentator Helge Lurås og milliardærinvestoren Øystein Stray Spetalen.
“Vi” kontra medieeliten
Reaksjonene har ikke latt vente på seg, ikke minst har flere fagpersoner uttalt seg. Journalist og forfatter Øyvind Strømmen sier til Agenda Magasin at nyhetsnettstedet er “stort sett meningsstoff, og minner mest om en sint Facebook-vegg”.
Agenda-mann Sylo Taraku viser til at innvandringsdebatten splitter mediene.
– Beskyldninger om at “medieeliten” er forræderske tilhører dessverre ikke unntakene når høyrepopulistiske og nasjonalistiske krefter i Europa angriper såkalte mainstream media, eller MSM som er blitt den fortrukne termen. Det er heller typisk, og den oppkonstruerte dikotomien: VI, patriotene, versus DE, forræderne, fungerer effektivt, skriver han på kommentarplass i Aftenposten.
Til samme avis sier forfatter av boken KonspiraNorge, John Færseth, at “tradisjonelle medier er blitt absolutt utfordret, men de nye stemmene er ofte både reaksjonære og direkte misvisende”. Han frykter vi risikerer en delt medieverden, der alle finner noe som støtter deres virkelighetsoppfatning.
Vil ha “realistisk vinkling”
En annen Aftenposten-reportasje viser til redaktørene for Resett, rights.no og Document som “alternative vaktbikkjer”, som “mistror tradisjonelle medier, og vinner lesere med knallhard innvandringskritikk”.
Selv hevdet også Resett-redaktøren overfor medier24.no at formålet er å “skape en mer realistisk debatt om innvandring”.
– Vi skal bli en plattform for realistisk debatt, også mellom folk som er uenige. Vi håper at også de som er kritiske til det de tror vi er, ønsker å være med i debatten…Vi prøver å lage en bred plattform, hvor de som føler seg mer konservative, realistiske eller innvandringskritiske, ikke føler seg latterliggjort med en gang når de stiller opp. Samtidig skal vi heller ikke gjøre det mot dem som står på den andre siden”.
Alt(ernativer) i fokus
Etter å ha gått gjennom resett.no i sømmene må jeg si at jeg sitter med inntrykket av “blandet drops”. I sin ideologiske grunnerklæring er ståsted og soleklar. “Samfunnet tar ikke vare på seg selv”, og det heves pekefingre mot “masseinnvandring, utopier og progressiv fremskrittsoptimisme”.
Jeg ser reportasjene som neppe ville passert vaktsjefen hos NRK. De handler om nye “no-go soner” i Sverige, om rohingya-muslimer som sikkerhetstrussel for indiske myndigheter, og advarsler mot bruken av politiske kommentatorer. Skulle noen finne på å skrive noe oppsiktsvekkende eller triggende i innvandringsdebatten på Facebook så vil sannsynligvis hele posten havne i en egen klipp-og-lim-seksjon hos resett.no.
For den som logger inn på resett.no med en ideologisk forventning om at dette skal være “en høyreekstrem intolerant blekke” vil skuffelsen bli enorm, og alle fordommene man hadde bli seriøst utfordret.
Resetts bidragsytere (både redaksjonelt og på meningsytringsplass) spriker fra den konservative og islamismekritiske bloggeren Maria Zähler (som også blir fast reporter), til Utøya-overlevende og tidligere AUF-er Bjørn Ihler. Ihler er nå Resetts nett-tv-produsent, hvor han blant annet har intervjuet Utrops mangeårige bidragsyter Alfredo Biamont i hans rolle som ERAS-festivalsjef. Det finnes også bidrag fra eks-muslimen Cemal Knudsen Yucel, tegneserietegneren Karine Haaland og den norsk-somaliske skamløshetsaktivisten Shurika A. Hansen. Langt mer jevnlige bidrag vil man kunne se fra Westergaard-tilhengeren Elisabeth Sjølie, som er nyhetsredaktør, og fra velkjente og kontroversielle Thomas Knarvik, som skal karikere for nettstedet. Selv en norsk-somalisk skribnet, Abdiweli Mahamoud, har fått slippe til med sterk kritikk av Hans Rustad og Hege Storhaug, og langet ut mot “konspirasjon og paranoia blant nordmenn”.
Fragmentering
I likhet med John Færseth mener jeg medievirkeligheten er fragmentert. Som et tillegg til Tarakus analyse, er det samtidig også verdt å nevne at fragmenteringen ikke bare skjer på høyresiden.
I USA har alt-left-bevegelsen fått et presseorgan gjennom nettmagasinet Salon, mens britisk Corbyn-venstre blant annet har Jacobin. Her hjemme kan venstreradikale velge mellom vanligvis tradisjonelle venstremedier som NY TID og Klassekampen (selv om førstenevnte kan vies en hel separat kommentarartikkel med tanke på den siste tids hendelser). Radikal Portal og andre har også flere års fartstid på nett, og er motvekter til rights.no og Document.
Fragmenteringen jeg sikter til her, ser jeg på som uunngåelig. Å snakke om innvandring, asyl, integrering og grensekontroll har en helt annen politisk sprengkraft og er langt mer omstridt og sensitivt enn f eks arkitektur, helsepolitikk eller kulturfeltet. For det handler i stor grad om følelser, og om hvilken side man står, eller mer presist: blir antatt å stå på. Innvandringsdebatten er en av ytterst få hvor man, også i Norge, utifra synspunkt dømmes moralsk og tillegges kvaliteter og verdi som menneske. Og hvor slengbemerkningene sitter løst. Er man for åpne grenser, er man godhetsposør. Er man for grensekontroll, er man intolerant. I et slikt opprørt og følelsesladd klima er det ikke til å undres over at nye, mer hardtslående aktører inntar mediemarkedet og har betydelig lesersuksess.
To mediescenarier
Alternative medier kan fungere godt som korrektiv, særlig i situasjoner hvor ståstedet til tradisjonelle medier er uklart. På en slik måte er det å få ærlighet langt å foretrekke. Selv når ytringsfriheten gjør vondt, og når ens egne meninger og analyser utfordres til de grader. Som er tilfelle nå, ettersom meningsskillet blir stadig større, mye som følge av at internett har gjort det lettere å etablere nye plattformer for alternative standpunkter.
Jeg ser et positivt og et negativt scenario med det som skjer. Går vi i negativ retning, så vil polariseringen i mediene rundt innvandring, asyl og integrering føre til enda mer lukkede ekkokamre. Som reaksjon på resett.no, rights.no og Document kan unge norske muslimer f.eks finne på å lage en “ultraislamvennlig nettavis”, som igjen kommer med sin slagside og sine alternative sannheter. Går vi i positiv retning, som jeg håper, så vil vi få et ærlig, men partisk, ja til tider sterkt opphetet, men også langt mer demokratisk ordskifte. Da kan det som minner om ekkokamre kan faktisk bli sterke uenighetsfellesskap, med det liberale demokratiet som ledekulturell størrelse.
I denne nye medievirkeligheten må vi alle ha den kritiske sansen vår fininstilit og øve oss på å skille mellom de alternative mediekanalene som utfordrer vårt eget grunnsyn, og kanaler som rett ut driver med feilinformasjon og bidrar til ytterligere hat og polarisering.
