- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
INN – “etniske minoriteter i norsk kulturliv” inviterte til en dybdesamtale under Oslo World med bevegelse som tema. Samtalen var del av festivalprogrammet.
INN er en organisasjon for kunstnere og kulturaktører med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge.
Under panelsamtalen ble temaer som kunsten og nye måter å se verden og beskrive fellesskapet på tatt opp. Kunstnerne Shwan Dler Qaradaki, Namra Saleem og Mathias Jin Budtz bidro til panelet.
Kunst som en arena for å finne det vi har til felles som mennesker
Qaradaki er en norsk-kurdisk billedkunstner som flyktet fra Irak som er svært opptatt av identitetsbegrepet i sine kunstverk. I kjølvannet av IS-terrorens grusomheter i Nord-Irak skrev han et brev til sine barn, som etter hvert ble til en film.
– Jeg føler at dette var et brev til alle som hører på. Ikke bare som en bekymringsmelding over alle som reiste fra Norge, Sverige og andre land i Vesten for å bli IS-krigere, sa han under panelsamtalen.
Qaradaki sier det han jobber med er det som påvirker ham som menneske.
– I dag jobber jeg også mer inn på det politiske, og det bærer jo preg av livet jeg har levd, som unggutt i irakisk Kurdistan, og voksen flyktningmann i Norge. Etter hvert som tiden gikk, ble også en norsk identitet del av meg. Kunsten har blitt en arena for å uttrykke det jeg har på hjertet, og finne det vi har til felles som mennesker.
Et sammensatt økosystem
Mathias Jin Budtz jobber som danser, pedagog og koreograf i ulike sjangre innen streetdance, og bodd i Norge siden 2007.
Jin Budtz sa han jobbet i et sammensatt økosystem, hvor han er både artist og forfremmer av en undertrykt gruppes kunstuttrykk.
– Som kunstner beveger man seg alltid innenfor rigide strukturer. Streetdance og hip-hop har alltid vært del av afro-amerikansk kultur, og folk har helt andre assosiasjoner til dette enn den “tradisjonelle finkunsten”. Så finnes det også hierarkier internt i kunsten, og dansen har tradisjonelt alltid vært nederst på rangstigen når det gjelder anseelse.
Et identitetsparadoks
Utrop spurte kunstnerpanelet hvordan identitetsparadokset, hvor man på den ene siden er “kunstner”, og på den andre “minoritetskunstner”, kunne påvirke.
Qaradaki sier sistnevnte kommer ofte opp når han jobber med politiske verk.
– Spesielt har jeg erfart dette når jeg problematiserer forhold rundt krig, og da har jeg alltid vært redd for å bli satt i den båsen. Han “kunstneren som jobber politisk, som jobber med flyktninger”. Men det kommer også an på hvilket øye som ser. For det finnes kunstkritikere som setter min kunst i denne båsen, om det enn skjer bevisst eller ubevisst. For andre handler kunst mer om hva mennesker opplever.
Jin Budtz ser det som vanskelig å svare klart på en såpass kompleks problemstilling.
– Siden jeg har en bakgrunn i hip-hop-miljøet så er identitetskompleksitet noe jeg stadig har møtt på. Spesielt fordi jeg har stått på for at dette som kunstform skal møte større aksept, og ser ikke mitt oppdrag som kun å danse for gøy.
Frustrerende merkelapper
Å få merkelapper kan også oppleves frustrerende, mener han.
– Ofte har jeg opplevd at streetdance brukes på en kommersialisert måte. Ofte er det sprik mellom måten jeg vil at det skal presenteres i offentligheten, og hvordan pressen kan gjøre dette.
Samtidig skjønner han fokuset på identitetsparadoks.
– Jeg setter også merkelapper på meg selv, også kunstnerisk. Jeg ser ikke dette som en stor utfordring heller. Til ende og sist handler det om situasjonskonteksten.
Namra Saleem, som er journalist, forfatter og musiker, ser ikke minoritetsidentitet som utelukkende negativt.
– Vi kommer jo med våre perspektiver, vår bakgrunn og våre historier, som jo er en styrke. Og da er det som Qaradaki sier, at det handler om øyet som ser. Snakker du om meg på grunn av den styrken jeg har, eller kaller du meg for en minoritetskunstner, og at det jeg lager er dermed mindre verdt? For det er der problemer ligger, ifølge mitt syn.