- – Føler et samfunnsbehov for å ta opp tabubelagte temaer - 17.12.2024
- Hanne Tveter og Alex Mercado slipper ut julesingel - 17.12.2024
- – Norge er som en historiefortelling - 17.12.2024
Norsk-danske Anne Bitsch (PhD) er forfatter og forsker. Hennes fagområder inkluderer menneskerettigheter, høyreekstremisme, kjønn og seksuell vold.
I høst har hun vært aktuell med boken Den norske skyld. En beretning fra rettssaken mot Philip Manshaus. Denne kommer som en slags oppfølger til hennes forrige utgivelse, Brorskapet, som også omhandler høyreekstremisme. I Brorskapet gjør hun et dypdykk i det nynazistiske miljøet ved årtusenskiftet som tok livet av Benjamin Hermansen i 2001.
Hovedmotivasjonen er å skildre hvordan ytre høyrefløy har utviklet seg i tiden etter de islamistiske terrorangrepene i USA den 11. september 2001 og frem til i dag, sier hun til Utrop.
– Jeg håper den vil bidra til refleksjon over hvordan vi skal forstå ondskap, samt en sober
debatt om hvorvidt noen bærer et medansvar for fremveksten av høyreekstremisme i
samfunnet vårt.
– Hvor viktig var det for deg å lage en bok om nynazistisk ideologi i Norge?
– Både Brorskapet og Den norske skyld, som handler om drapet på Benjamin Hermansen, er barn av 22. juli. Den mest definerende, historiske hendelsen i norsk etterkrigstid. Det har føltes akutt presserende å forstå hvorfor slike ting skjer. Omtrent som et personlig ansvar.
Samfunnet eller individet?
– Har Norge som samfunn et ansvar for radikaliseringen til unge menn som Manshaus?
– Det blir fort litt ullent å påstå at «samfunnet har skylda» når onde handlinger skjer. Det
kan jo bety alt og ingenting. Men jeg er opptatt av at rasisme og høyreekstremisme bør behandles som noe annet enn bare et kriminalitetsproblem med strafferettslige løsninger. Også spørsmål av politisk og moral karakter må vi snakke om.
Saken om drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og angrepet på moskeen i Bærum er godt eksempel, mener forfatteren.
– Vi kan se at det i Manshaus’ liv har skjedd en utvikling der moralske terskler gradvis har blitt krysset før han til slutt sto med geværet i hånda. For hver gang ulike terskler har blitt krysset, har det vært enkeltpersoner, institusjoner og figurer på den ytre høyrefløy som har omgitt terroristen, og som kanskje kunne formet ham i en annen retning. Men til syvende og sist er det bare Manshaus som har ansvar for det som skjedde.
Kontinuitet i ekstremisme
Understrøms-tankegang
En slik forståelse av historisk kontinuitet mener forfatteren er viktig.
– Uten den stirrer man seg lett blind på alt det som virker nytt og sjokkerende, som den rå omgangstonen på høyreekstreme, subkulturelle nettfora og copycat-terrorismen som Manshaus er en del av. Men realiteten er at Manshaus’ antisemittisme, islamofobi og rasismen som rammer adopterte har eksistert som en kulturell understrøm i Norge i mange, mange tiår. Ungdommer som Arve, Benjamin, Johanne, og dem som ble drept på Utøya og i regjeringskvartalet, mistet livene sine nettopp fordi slike rasistiske idéer fortsetter å ha vekstbetingelser i Norge. Om vi ikke er villige til å ta del i en ærlig selvransakelse om hvorfor, vil vi ikke være i stand til å forebygge terror og rasistisk vold i fremtiden heller.
Historisk taktskifte
– Tidligere har nynazistisk terror rammet Norge. Hvilken rød tråd fra historien tar du opp i
boken?
– 10. august er jo faktisk første gang etter krigen at en erklært nynazist har blitt dømt for
terror. Det er helt spesielt at dette ikke har fått større oppmerksomhet. Heller ikke da
medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen marsjerte i Oslos gater for noen uker
siden, var det et tema at en slik demonstrasjon markerer et historisk taktskifte. Mange
fokuserte heller på at en stor andel av demonstrantene var fra Sverige og Danmark –
som om det egentlig har noen praktisk betydning om denne gruppa planlegger eller
gjennomfører militante aksjoner senere.
Videre fortsetter Bitsch:
– Riktignok har nynazister vært en del av gatebildet i Oslo på 1990-tallet, men de har ikke marsjert så fritt som nå siden krigen. Før har de blitt kjeppjaget bort av anti-rasister og blitzere eller blitt kjørt bort av politiet. At dette ikke vekker oppsikt følger et vant mønster der organisert høyreekstremisme systematisk undervurderes. Denne historiske unnlatelsessynden er den røde tråden i både Brorskapet og Den norske skyld.
Rettsystemets politiske nøytralitet
– Hvor utfordrende er rettssaker av typen Manshaus, når vi tenker at rettssystemet skal
dømme og ikke være et politisk redskap?
– Jeg deltok nylig på et arrangement på Utøya hvor forskere, journalister og medlemmer av Ekstremismekommisjonen drøftet utfordringene knyttet til presseetikk i møte med ekstremister som bruker rettssaker som arenaer for å spre propaganda. Det krever myndig prosessledelse fra dommerens side å hindre at dette ikke går for langt, samtidig som retten må få belyst de tiltaltes motiver og ideologi så bredt og grundig som mulig. Ellers blir ikke dommen rettferdig.
– Høyreekstremisme feildekkes av pressen
I tillegg krever dette mye av media og journalistene som rapporterer fra retten, ifølge forfatteren.
– Dagbladets direkteoverføring i forbindelse med Anders Behring Breiviks søknad om
prøveløslatelse tidligere i år er et godt eksempel på manglende dømmekraft. Dagbladet dekket seg bak at overføringen gikk med en liten innlagt forsinkelse for å hindre at de mest ekstreme uttalelsene ble spredt til et større publikum, men slike avveininger kan ingen gjøre på så kort tid.
Forfatteren er i begge bøkene kritisk til hvordan saker om høyreekstrem vold dekkes for tiden.
– Dessverre inngår pressedekningen av høyreekstrem kriminalitet i et medialt økosystem der vold og lidelse i blant reduseres til underholdning. Særlig i tabloidpressen og den løpende nyhetsdekningen får ofte det anekdotiske og sensasjonspregede forrang over analyser som kontekstualiserer og nyanserer. Det er ingen god utvikling – spesielt ikke for overlevende og pårørende som må se sitt livs verste mareritt bli behandlet sådan.
Ingen utfordrende tema
– Hvor utfordrende var det for deg å skrive boken?
– Det høres kanskje rart ut, men det har ikke vært spesielt utfordrende å skrive denne
boka. Siden jeg har forsket på rettssaker i en årrekke hadde jeg mye erfaring å trekke på.
Dessuten ligger Den norske skyld i forlengelse av Brorskapet om drapet på Benjamin
Hermansen som kom ut i fjor, så størsteparten av researchen var unnagjort da jeg satte
meg til tastaturet og skrev ut manus i fjor høst og i vår.
Førsteinntrykk kan ikke fortolke
Forfatteren sier hun først og fremst har lært at førstehåndsinntrykket ikke bør stå igjen som det som definerer fortolkning.
– Jeg har observert rettssaken mot Philip Manshaus to ganger, først direkteoverført mens den faktisk pågikk og senere et video-opptak jeg fikk innsyn i fra politiet. Og da jeg så rettssaken for andre gang og fikk muligheten til å studere Manshaus’ kroppsspråk i detalj, oppdaget jeg et mye mer komplekst menneske enn da jeg observerte ham første gang. Mer usikker og nølende, noen ganger nesten barnslig i sin fremtoning.
– Hans motiver for å drepe søsteren sin og angripe moskeen fremstår for meg som langt
mer sammensatte enn at han var hjernevasket av høyreekstrem ideologi på nettet.
Radikaliseringen begynte etter mitt syn mye tidligere enn det som er den offisielle
historien. Når og hvordan får folk lese i boken.