Foto: Commons Wikimedia
Fremskrittspartiets (FrP) retorikk i innvandringspolitikken gir inntrykk av at etniske europeere har høyere moral og integritet enn mennesker fra sør – og en slik ordbruk gjør noe med oss.
De «reelle» flyktningene fra Ukraina
Det dukker innimellom opp ord med uvisst opphav, fra våre fremste folkevalgte. Så som «velferdsmigranter», nå brukt av FrPs innvandringspolitiske talsmann, Erling Wiborg. Han brukte blant annet begrepet i en sak om skipet Ocean Viking. Det norskeide skipet hjelper mennesker i havsnød i Middelhavet, og plukket nylig opp 234 migranter, inkludert 57 barn, de fleste fra Eritrea. Migrantene ble nektet adgang i fire land, aller først Italia, som har strammet inn innvandringspolitikken.
Til slutt ble gruppen med migranter tatt imot av Frankrike, fordi flere trengte omfattende helsehjelp. Norge har nå tilbudt seg å ta imot 20 av disse, men Wiborg beskylder regjeringen for å hjelpe menneskesmuglere. I sin argumentasjon bruker Wiborg formuleringer som «mennesker som illegalt prøver å snike seg inn i Norge«, og at dette «går ut over reelle krigsflyktninger fra Ukraina».
Det giftige ordet «de»
Det kan godt være at menneskesmuglere er involvert, men det er også vanskelig å se at Wiborg har nevneverdig kompetanse på dette feltet. For han uttaler seg også gjerne om hvem som er det han kaller «reelle flyktninger». Om båttrafikken finnes mye dokumentasjon på at de som legger ut på havet i falleferdige båter kun gjør dette fordi de frykter for eget liv og ikke ser andre utveier. Det betyr da lite om man kommer fra Norge, Ukraina eller Eritrea – er man redd, så er man redd. Valg av ord og begreper i omtalen av disse menneskene setter dessverre en standard for hvordan de oppfattes av mange medieforbrukere.
Om jeg har kontakt med selveste kjernen av den etnisk norske grasrota, vites ikke. Men som Utrop-skribent og tidligere Toronto-borger, med sterk interesse for temaer som rasisme og multikultur, havner jeg ofte i diskusjoner med kollegaer, foreldre på skolen og andre bekjente. Og de fleste er heldigvis tolerante.
Åpner noen en samtale med: «Jeg er ikke rasist, men…», vet jeg allikevel stort sett hvor det bærer. Frasen følges gjerne opp av det tilsynelatende uskyldige, men giftige, ordet «de». Det kan være: «De tilpasser seg ikke vårt samfunn», «De kan ikke gå kledd hvordan de vil», eller «De kan ikke forvente å få fri fra jobb og skole for å feire sine høytider.» (For ordens skyld kan her nevnes at sistnevnte er en lovfestet rettighet for arbeidstakere og skoleelever i Norge.)
Åpner noen en samtale med: «Jeg er ikke rasist, men…», vet jeg allikevel stort sett hvor det bærer.
I mine engasjerte samtaler med det som muligens er en slags norsk gjennomsnittsbefolkning forsøker jeg ofte å få klarhet i hvem disse «de» er. Hva med de som verken er synlige minoriteter eller fra Europa, men som kommer fra land som USA, Australia eller fra katolske land i Latin-Amerika? Da kommer det gjerne for en dag at disse ikke er en del av «de».
Rasismen som ikke kan bortforklares
Og her er det også at flere, med største selvfølge, mener at innvandrere fra Canada, New Zealand og Argentina, samt flyktninger fra Ukraina automatisk skal prioriteres foran andre som ønsker å komme til Norge. Dette på tross av at jeg bemerker at jeg kjenner mange som ikke gjør den samme innsatsen for å lære norsk og for å få innsikt i norsk kultur og samfunnsliv fordi de har engelsk som førstespråk. Det stilles gjerne færre krav til disse gruppene enn til de som kommer fra land i «sør», så som hele Afrika og store deler av Asia og Sør-Amerika.
Noe av dette kan sikkert tillegges en naturlig fremmedfrykt og ønsker om å verne om egen kultur. Men det er problematisk at premisset her er at noen mennesker har høyere verdi enn andre – uavhengig av om denne tanken er vanlig eller ikke. Å bruke begreper som «utnytte Norge», «snike seg inn» og «falske asylsøkere» og å sette dette opp mot de «ekte flyktningene fra Ukraina», er i prinsippet det samme som å si at de som kommer fra sør ikke har den samme integriteten, stoltheten og moralen som etnisk hvite har.
Til og med FrP bør vurdere egen ordbruk
Og en slik ordbruk gjør noe med oss mennesker, det forsterker et inntrykk som allerede ligger og ulmer under overflaten hos mange. Det treffer midt i kjernen av manges fordommer, fremmedfrykt, egoisme og moralisering. Og denne slags menneskesyn er et gufs fra fortiden. Et gufs som ikke er annet enn ren og skjær rasisme. Det kan ingen rasjonelle eller praktiske forklaringer endre på.
Selv et populistisk parti på høyresiden, som FrP, burde avstå fra en slik ordbruk i den komplekse innvandringsdebatten.
Fordi vi står overfor flyktningekatastrofer i hele verden, og menneskene som er rammet av disse trenger vår solidaritet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
