Foto: Gift Habeshaw
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
Familiehjem er en ny måte å bosette barn som flykter alene til Norge. Kommunen stiller en egnet bolig til rådighet, og to til fem barn og fosterforeldre lever sammen som i en familie. Fosterforeldrene har tilgang på faglig støtte og avlastning.
På oppdrag fra SOS Barnebyer har forskningssjef Berit Berg og forsker Gry Mette Dalseng Haugen ved NTNU Samfunnsforskning evaluert ordningen med familiehjem for enslige mindreårige asylsøkere i en ny rapport.
Konklusjonen deres er at ordningen er et viktig supplement til bofellesskap for denne gruppen, og en løsning som er spesielt godt tilpasset yngre barn og søskengrupper.
Barna får stabile rammer og mønstre i hverdagen.
Stabile omsorgstilbud
Familiehjemmene inngår i prosjektet Våre nye barn i regi av SOS Barnebyer. Hjemmene skal fungere som et stabilt omsorgstilbud til en gruppe som har et særlig behov for en trygg base. Fosterforeldre bor i familiehjemmet og får bistand fra et faglig støtteapparat.
– Barna får stabile rammer og mønstre i hverdagen som minner mer om en familie enn det som er mulig i et vanlig bofellesskap, forteller forskningssjef Berit Berg til NTNU Samfunnsforskning.
– Da kan man skape et hjem som skaper trygghet og kan fungere som en bro til samfunnet rundt, og det er spesielt viktig for ekstra sårbare grupper.
Erfaringsbasert modell
Fagmiljøet ved Mangfold og inkludering hos NTNU Samfunnsforskning har i flere år hatt enslige mindreårige asylsøkere som et sentralt forskningsfelt. Med bakgrunn i flyktningekrisen i 2015 opprettet SOS Barnebyer prosjektet Våre nye barn i samarbeid med Asker kommune og Husbanken. NTNU Samfunnsforskning ble bedt om å evaluere prosjektet høsten 2016.
Modellen bygger på SOS Barnebyers lange erfaring med barnebyer og familiehjem i både Norge og utlandet. Samtidig har modellen også klare røtter i bo- og omsorgsløsningene i norsk flyktningarbeid fra 1980- og 1990-tallet.
– Familiehjemmene er lette å tilpasse små og store kommuner, men vi ser et behov for å utvide fagteamene rundt familiehjemmene, spesielt innen veiledning og hjelp med skolearbeid, og fritidsarenaer der de enslige mindreårige kan bli kjent med andre ungdommer, sier Berg.
