Foto: Firuz Kutal
- Når flyktninger krysser våre spor | Kjell Østby - 15.01.2023
- Rasisme i rødt, hvitt og blått | Kjell Østby - 14.02.2022
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Bomber i London, Paris, København,
sprer redsel og frykt i terrorens navn
Media skriver om alt vi vil se
og stille vår katastrofe-nysgjerrighet med
Helter og ofre får navn, og det spares ei på
vinkler og close-ups, det folk venter på
I dagevis følges terrorens bølger,
spente og nøye vi utviklingen følger
Så sprenger det verre langt borte et sted,
Tyrkia, Beirut, Kabul – hva var det nå det het…
Hundrevis drepte – og sårede rammes
men hos oss er det ingen som virkelig lammes
for slikt skjer visst rett som det er der nede…
Men den som har nærhet til disse steder
kjenner på frykt, avmakt, fortvilelse og sorg
Ringer til slektninger som går og leter
i terrorens kaos og på byens torg
Sjekker norske aviser, radio, TV
men finner lite som er sagt og skrevet
Hendte det for langt borte fra oss?
Flyktning er flyktning og krig er krig
Lidelsen som følger er ganske lik
De samme bomber skaper redsler og rammer,
uskyldige ofre i terrorens flammer
Krigen tvinger fram dilemmaer som
koster mer enn de klarer å snakke om
Bli eller dra – kjempe eller leve
Redde barn og familie – de vet det vil kreve
følelse av å svikte, for å redde seg selv
Men hva ville jeg gjort hvis jeg var nødt?
og hvordan ville jeg da ønsket å bli møtt.
Fra sine land søker de nå et sted,
et land hvor de kan leve, få oppleve fred
Hva er det som gjør at vi deler dem i to
de som flyktet kortest, og de som langveis dro
Noen ønskes velkommen og får virkelig se
en omsorg vi vet vi kan omgi oss med
Mens andre ikke møter den samme åpne dør
selv om historiene ligner. Hva er det som gjør
slik forskjell på vår medlidenhet?
«Er det fargen, vår annerledeshet?
Er hvite liv mer verdt
enn våre, fra et annet sted?
Hvem brukte vårt flagg på sin Facebookprofil –
hva er det egentlig som skal til?
Er det geografi, bakgrunn eller religion
som avgjør om vi er viktige for noen?»
50 fra Moria var Norges svar
med begrunnelse i kapasiteten vi har
Så gikk et par år, og krigen kom nær
prinsippene fór – nå var rom for «enhver»
Hva var det nå som «gjorde susen» –
og skiftet fra 50 til mange titalls tusen?
Hva skjedde i maktens korridorer,
og hva skjedde i våres alles hoder?
Krigen er nærme, berører oss sterkt
Millioner flykter fra galskaps verk
Omsorgen rører og mange de er
som nå har fått merke vennlighet her
Inkluderingens iver er stor for dem
som måtte flykte fra liv og hjem
Det vi samtidig må ha i mente
er de mange tusener som fortsatt må vente
på tilsvarende omsorg, selv om de kom
fra bomber, krig og overgrep som
dessverre ligner på det vi nå ser,
selv om det er mye lengre borte det skjer
Flagg på profil, solidaritet og varme
For mange en trøst – for andre vekker det harme
Hvorfor graderes lidelser og liv
Er ikke alle like elsket
i både Mogadishu, Kabul, Aleppo, og Kiev?
I vår omsorgsiver er det lett å glemme,
at vi fort kan motarbeide det vi vil fremme
La oss sammen forebygge utenforskap,
vise omsorg for alle og slik lindre noen tap,
ved å fremme et romslig innenforskap!
Så kom statsbudsjettet, og vi vet nå
at for kvoteflyktninger er det lengste vi kan gå
to tusen – blant mennesker som FN har sagt
trenger ekstra beskyttelse og mangler alt!
Når Norge velger fra kvoten de kan «få» –
hvem sine behov er det da de tenker mest på?
Der det er hjerterom er husrom
har vi lært fra vi var små,
visdomsord vi nå burde grunne på
Krigen i øst viser at når vi virkelig vil
finner vi løsninger og får det til
Er det sant at vi tenker slik
at det er lettere å hjelpe den som er lik?
Jeg svarer for meg og du for deg,
men spørsmålet burde bane seg vei
Helt inn til våre innerste verdier
Og veie det opp imot det vi sier
at samfunnet vårt burde bygges på
Krigen i øst har og mange ofre
som ikke når medias oppmerksomhet
Mange som flykter opplever også
rasismens nådeløse virkelighet
Afrikanere, indere, romfolk og andre som
fortvilet rømte fra terrorens dom
ble stoppet og hindret kun fordi
deres bakgrunn ikke hadde samme verdi..
Vi feiret jul, med krybbe og stall
– en høytid som lett får et koselig skall
Men han som vi feiret ble ikke født i nord,
men i Betlehem – hos sin far og mor
Som flyktninger dro de til Egypt et sted
– eneste løsning for trygghet og fred
Der bodde de til de uten frykt
kunne dra hjem igjen, fordi det var trygt
Men hva var nå «hjem» for denne gutt –
der han vokste opp, eller der reisen endte til slutt?
Tospråklig oppvekst, krysskulturell identitet
ville han finne seg til rette – med dobbel tilhørighet?
Først minoritet, så majoritet
han kjenner de begge – hva de føler og vet
Han sa «Elsk din neste» – og det er mer enn dine venner
det betyr også de du verken liker eller kjenner
Det er da de prøves våre sanne verdier –
og da folk merker om vi mener det vi sier!
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
