Foto: Kreftforeningen
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
Kreftforeningen er i gang med et nytt prosjekt, for å nå minoritetskvinner med viktig informasjon om Livmorhalsprogrammet.
#sjekkdeg MiNO-prosjektet innebærer at et utvalg minoritetskvinner i Rogaland inviteres til
informasjonsmøter i regi av Kreftforeningen (KF) og Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). Hvert informasjonsmøte inkluderer en frivillig spørreundersøkelse til slutt.
Videre får deltakerne et tilrettelagt tilbud om gratis livmorhalsprøve i regi av Stavanger Universitetssykehus (SUS) og Helse Fonna. Prosjektet gjennomføres i perioden oktober 2022 – juni 2023, med økonomisk støtte fra Sparebankstiftelsen SR-Bank og Norske Kvinners Sanitetsforening.
– Å ha en mannlig fastlege kan være en barriere
Utrop snakket med rådgiver og prosjektleder i #sjekkdeg MiNO, Karina Danielsen Tallman, like etter at hun hadde holdt informasjonsmøte med innvandrerkvinner på Bryne.
– Innad i denne gruppen er det ulike variabler. Ofte kan det være ulike grunner til at kvinnene ikke møter opp til prøven, blant annet at kvinnene ikke vil bli behandlet av mannlig helsepersonell. Å ha en mannlig fastlege kan være en barriere for noen, sier Tallman til Utrop.
Språknivå er også en annen barriere som kan påvirke oppmøte.
– Ofte får kvinnene påminnelsesbrev fra Livmorhals- og kreftregistret. Brevet sendes ut på norsk, og skrevet i typisk “byråkratspråk”. Flere av kvinnene jeg har møtt under informasjonsmøtene sier de har kastet brevet fordi de ikke skjønte innholdet. Jeg forsto det slik at de rett og slett har språkproblemer.
Viktig å nå flere
Hun ser det som viktig at man når frem til flere av kvinnene som sliter med blant annet språknivået.
– Selve brevet sendes kun ut på norsk, noe som gjør at det er grupper som blir utilgjengelige.
– Hva er forskjellen prosentvis på på etnisk norske og minoritetskvinner som møter opp til livmorhalsprøve?
– Utfra tallene fra Kreftregistret vet vi at sju av ti kvinner i Norge sjekker seg. 30 prosent sjekker seg ikke, og anslagsvis halvparten av de som ikke sjekker seg har minoritetsbakgrunn. Vi velger å definere innen den kategorien kvinner som har to utenlandskfødte foreldre. Nasjonal forskning viser også på samme måte at de ikke delta i like stor grad som majoritetskvinner.
Kunsten å være tilgjengelige
I #sjekkdeg MiNO-prosjektet er slagordet “å komme frem til kvinnene, fremfor at kvinnene skal komme til oss”.
– For oss er det viktig å komme til kvinnenes møteplasser. Vi bruker tolk, og alle som er involvert i prosjektet, fra vi som jobber i Kreftforeningen, til helsepersonell, til tolkene, er kvinner. Livmorhalsprøvetakingen er også gratis, inkludert transport. Vi prøver å bryte ned barrierene som vi ser finnes.
– Hva sier kvinnene selv om informasjonsmøtene? Er det andre ting de etterspør?
– Flere har spurt om vi kan ha liknende prosjekter for brystkreft og andre screeninger. Vi innser at dette er et begrenset tema og budskap. Ofte savner kvinnene at vi kan nå de så direkte også når det gjelder andre helseplager.
Når digitalkompetansen mangler
En annen problemstilling er hvordan helsevesenet og norsk offentlig informasjon er lagt opp.
– Kvinnene mangler ofte et viss nivå av digitalkompetanse. Mye av helsevesenet er digital, og helseinformasjonen er på Helsenorge.
– Kan det være aktuelt som et oppfølgingstiltak at kvinnene får digital opplæring?
– I Kreftforeningen holder vi oss til målgruppen som er kreftpasienter. Slik sett er dette ikke vårt anliggende. Samtidig anser vi digital utenforskap i denne gruppen som en utfordring, og å adresse digital kompetanse i minoritetsbefolkningen er spesielt viktig.
Kvinnelige brobyggere
Opptil flere hundretalls kvinner fra et titalls nasjoner har Tallman og prosjektteamet møtt under informasjonsmøtene.
– Vi skal 20 møter til sammen. Nå har vi møtt rundt 300 av 400 kvinner i elleve møter, så vi er snart i havn, og regner med å overgå måltallet. Vi møtes med åpne dører, noe som sier hvor stort behovet er.
Utifra fra en uformell spørreundersøkelse svarer 96 prosent av kvinnene om at de vil dele videre informasjon til noen andre i sitt nettverk.
– For oss er dette positivt. Vi ønsker jo at kvinner skal snakke med andre kvinner.
– Er det viktig for prosjektet å bruke kvinnelige brobyggere i innvandrermiljøene i fylket?
– Noen av organisasjonene som vi besøker er nettopp drevet av kvinner som selv har kommet hit til landet, og som er ressurspersoner i Stavanger og Rogaland. Jeg har med meg brukerrepresentanter som bidrar til administrasjon, og til det praktiske. Nå nettopp hadde jeg med meg en fra Iran, og en annen fra Eritrea, som også tolket. Vi prøver å inkludere minoritetskvinner så godt vi kan i prosjektet.
For prosjektet er brukergruppen også variert på språk- og landbakgrunn.
– Vi har møtt kvinner fra Eritrea, Etiopia, Afghanistan, Tyrkia, Syria og Ukraina. Vi involverer ulike språk, og bruker alltid tolk. For oss handler det om at budskapet vårt ikke skal gå tapt overfor kvinnene.
