Foto: Mission College
Det er et kjent kurdisk ordtak som sier «elven er grumset fra kilden». Ungdommen vår er som vannet i elver. Hvis de er negative komponenter i samfunnet, så må vi lete etter årsaken i kilden: familien. Familien er den første og viktigste stasjonen i oppdragelsesprosessen. Det finnes også andre stasjoner som også spiller en viktig rolle i oppdragelsen av barnet, så som miljøet og nabolaget der barna bor, moskeen eller tempelet de besøker, og barnehagen og skolen.
Oppdragelsesstasjonene som barn av innvandrere går gjennom i Norge er noen ganger fundamentalt forskjellige fra de som barna til befolkningen ellers går gjennom, især frem til barnet begynner i barnehage og skole.
Oppdragelse i stereo
I barnehagen møtes barn fra ulike bakgrunner som noen ganger har vært gjennom radikalt forskjellige oppdragelser. Generelt sett har majoriteten, den største gruppen i barnehagen, ofte nesten samme oppdragelsesbakgrunn, altså barn fra opprinnelig norske familier, og den andre og mindre gruppen, barn med familiebakgrunn fra andre land, har en mer sammensatt og ofte ulik oppdragelse.
Nå finnes det, som kjent, barnehager og skoler hvor minoriteten er barna med norsk bakgrunn, spesielt øst i Oslo. Der ligger en del utfordringer som både medier og politikere vet å utnytte for egen vinning.
Ta et øyeblikk rollen som et barn som kommer fra en familie med utenlandsk bakgrunn. Hvor han eller hun starter et nytt liv, fra barnehagen til siste steg i utdanningen sin, langt fra familien, troen og miljøet familien opprinnelig kom fra.
Fra nå av får barnet oppdragelsen fra to to ulike hold. Disse barna lytter i mange timer, både hjemme og på skolen, til ganske så forskjellig veiledning og råd. Noe er basert på hva foreldrene, miljøet og kanskje moskeen mener er riktig, og annet er kanskje hva vestlig forskning innen pedagogikk går god for. Alt dette skjer inni det samme mennesket og på samme tid.
Ulike sett med tradisjoner kolliderer
Noen av familiene som er kommet fra Midtøsten, er kanskje kommet fra et samfunn organisert av religiøse lover og tradisjoner, eller fra klansamfunn.
Å leve i en slik dobbelthet er uutholdelig
I mange tilfeller er de religiøse lovene i konflikt med et samfunn som det norske. Det norske samfunnet er jo i prinsippet relativt samkjørt med menneskerettigheter, individuelle friheter og ytringsfrihet.
De sosiale lovene som en familie har tatt med seg til Norge kan ha høy verdi for dem, og de ønsker noen ganger å beholde dem – og at barna i familien også skal bidra til å bringe disse videre.
Her oppstår selvfølgelig problemer, da enkelte av tradisjonene ikke samsvarer med prinsippene om menneskerettigheter, kvinners rettigheter, barns rettigheter og likestilling mellom kvinner og menn. Det gir også utfordringer i disse barnas møte med det norske samfunnet.
Når foreldrene er gått bort
Løsningen på dette finnes allerede umiddelbart etter en families ankomst til Norge: Foreldre må fra starten av forplikte seg til å følge norske lover og levesett.
Noen vil kanskje si at det er lite humant å stille krav om hvordan noen skal leve. Men det er heller ikke humant å la barn av innvandrere rives i to mellom forventningene i samfunnet de tross alt skal bo i og foreldrenes forventninger. Å leve i en slik dobbelthet er uutholdelig.
Barna skal etter alt å dømme bo i Norge, også etter at foreldrene går bort.
Foreldre bør utdannes og opplyses om det nye samfunnet de skal bo i. Slik vinner de også sine egne barns hjerter og tillit.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
