Foto: Faksimile: NRK, Debatten
Politiet stanset nylig en planlagt koranbrenning orkestrert av organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) utenfor den tyrkiske ambassaden i Oslo. Angivelig fordi de ikke kunne ivareta sikkerheten rundt arrangementet. Noe som er blitt debattert og kommentert i flerfoldige medier, både av eksperter på ytringsfrihet, muslimske ledere, politikere og av SIAN-leder Lars Thorsen.
De som drømmer om den uhemmede ytringsfriheten benytter, ironisk nok, et spekter av metoder for å slå ned på ethvert tilløp til meningsmotstand. Det er et demokratisk problem, og det begrenser ytringsfriheten fremfor å styrke den.
Bruker hersketeknikker
Thorsen svarer blant annet Simen Bondevik, leder i Unge Sentrum, på Vårt Oslo-innlegget Hver gang en koran brennes uten at det møter tydelig motstand, blir det litt mindre trygt for muslimer i Oslo.
I svarinnlegget kaller Thorsen blant annet Bondevik en «følelsesstyrt juniorpolitiker» og skriver at «han bør la en voksen lese gjennom før han sender leserinnlegg i fremtiden».
Thorsen mer enn hinter også om at Bondeviks innlegg kan oppfordre til vold. Han sier blant annet «Det er bekymringsverdig at Bondevik oppfordrer til ‘tydelig motstand’ uten å presisere hvordan motstanden skal materialisere seg.» Han legger til at han personlig har vært utsatt for drapsforsøk.
Bondevik er som kjent en ekstremt lite voldelig politiker, så Thorsen sparker her langt under beltestedet. Og det å undergrave Bondeviks autoritet på grunnlag av alder, er åpenbar bruk av hersketeknikker.
Utestenger kritiske røster
Det finnes også andre måter å kneble meningsmotstandere på. En kan for eksempel nekte dem helt å slippe til. SIAN har blokkert undertegnede fra egne Facebook-sider for lenge siden, et forum som på ingen måte er privat. Og jeg er trolig ikke den eneste.
Det er ganske paradoksalt at nasjonalisten Thorsen, opptatt som han er av såkalte norske verdier, ikke ser at det hemmer ytringsfriheten å ikke slippe til et mangfold av meninger – en ganske essensiell komponent i ethvert demokrati.
SIAN ønsker, etter alt å dømme, ikke kritiske røster eller noen som kan være motvekt til den retorikken og symbolikken de selv støtter.
Spiller på trangen til selvbekreftelse
Det virker imidlertid ikke som om det eksisterer noen sensur innad i SIAN. For brenning av Koranen er bare toppen av isfjellet. Det store flertallet av de med fremmedfiendtlige holdninger tør trolig ikke å vise seg i demonstrasjoner i offentligheten. De fremmer sine meninger der de kan være trygge på å få kontinuerlig anerkjennelse og bekreftelse for dem. Der de vet at ingen latterliggjør kommentarene deres. Å spille på menneskets indre trang til å få seg selv bekreftet, uten å møte motstand, er også en effektiv metode å spre propaganda på.
Ja til satire, nei til å såre
Satire er også viktig i et demokrati. Noen ganger er det kanskje også nødvendig å leke med grensen til blasfemi. Men satire-sjangeren forutsetter at du har et klart budskap, enten det er religionskritikk eller en kommentar til politikken. Det har lite for seg å bruke en symbolikk som blander terror og sex, brenning av bøker og tabuer, hvis målet er å kritisere en ideologi en er uenig i. Da er det ikke satire, men kun et redskap brukt for å såre.
«Bare fordi de kan»
Mange nordmenn ønsker nå, trolig som følge av fokuset på brenning av Koranen, å sette grenser for blasfemiske uttrykk. Kun en av tre nordmenn mener det bør være lov å brenne Koranen og andre religiøse symboler.
Å beskytte ytringsfriheten, begrenser muligheten muslimer har for å drive fri religionsutøvelse – og slik også for å utøve sin egen ytringsfrihet.
For vi har kjent på dette paradokset en stund nå: Å beskytte ytringsfriheten, begrenser muligheten muslimer har for å drive fri religionsutøvelse – og slik også for å utøve sin egen ytringsfrihet.
Jeg tror heller ikke Vebjørn Selbekk, redaktør i den kristne dagsavisen Dagen, representerte flertallet da han i Debatten på NRK den 7. februar sa at vi må gi avkall på frihet for å bevare ytringsfriheten.
Programleder Fredrik Solvang spurte i den anledning: «Vil du ikke utsette oss alle for fare hvis du insisterer på denne risikoen?». Selbekks svar var: «Frihet og verdier har alltid kostet, mennesker har gitt sitt liv for vår frihet. Og det koster noe å bevare det.»
Nei, Selbekk. For det er også en menneskerett å ferdes fritt i det offentlige rom. Og de færreste ønsker nok å gjøre Norge til et terrormål fordi noen planlegger å skjende det som mange finner aller mest hellig. Bare fordi de kan.
Tar oppmerksomhet fra den viktige debatten
Religionskritikk er viktig i ethvert demokrati. SIAN og en urovekkende mengde andre, og mindre kontroversielle, grupper mener dog at ytringsfriheten skal kunne brukes til å såre andre. Dette er lite virkningsfulle redskaper å arbeide med.
Jeg liker å tro at de fleste av oss vet at når vi brenner religiøse bøker, blir vi ikke tatt på alvor hos andre enn våre egne tilhengere. Og hvis vi, på en god dag, formoder at budskapet er å fremme ytringsfrihet, er det ganske så klart at budskapet i all hovedsak ikke når frem via bokbrenning.
Og vi skjønner at det å undergrave andres kredibilitet med hersketeknikker nesten alltid blir gjennomskuet. Vi ser at det å utestenge meningsmotstandere hindrer en saklig debatt. At selv om vi har sterke meninger, kan det faktisk hende vi tar feil, og at vi med fordel kan slippe til andre som kan være en motvekt til det vi sier.
Og vi ser at humor kan være viktig i samfunnsdebatten, men ikke når det bare har til hensikt å såre. Vi forstår at vi ikke kan begrense andres frihet og utsette uskyldige mennesker for fare bare fordi vi ikke klarer å uttrykke oss med ord.
Lars Thorsen og hans allierte kaster stein i eget glasshus når de snakker om ytringsfrihet. Og de fjerner oppmerksomheten fra det som kunne vært en saklig og viktig debatt, både om islam, demokrati og ytringsfrihet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
