Foto: Commons Wikimedia
- Tripoli – Oslo | Hozayfa Alabrash - 23.06.2023
- Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen | Hozayfa Alabrash - 14.05.2023
- Var jeg heldig? | Hozayfa Alabrash - 01.03.2023
Jordskjelvet i Syria og Tyrkia fikk meg til å tenke. Hvem er de heldige? De som allerede døde, eller de som fortsatt lider i ruinene? Disse tankene tar meg tilbake til min tid som flyktning i Libanon.
Vi støttet hverandre
Under min tid som flyktning i Libanon bodde jeg i en periode i 2013 i en moske. Der møtte jeg en gutt på 20 år. Han het Abdo, og han var i nesten samme situasjon som meg, uten jobb, uten oppholdstillatelse og uten sted å bo. Den eneste forskjellen var at han hadde litt ekstra penger som han skulle bruke til å reise til Europa, slik mange syrere drømte om den gangen.
Abdo var snill, sjenert, litt barnslig og ikke minst veldig glad i mat. Vi hadde en avtale om at han skulle står for innkjøp av matvarer, siden han har råd til det, mens jeg skulle lage maten, siden jeg er flink til det. Vi bodde sammen i veldig kort tid, likevel føltes det som om vi hadde vært nære venner i mange år. Han var litt som en lillebror som jeg måtte passe på, motivere – og lage god mat til.
Vi opplevde både vondt og godt sammen. Kanskje var det flere av de vonde opplevelsene, likevel føltes det ikke så vondt fordi vi støttet hverandre.
Rommet vårt i moskeen ble tomt uten han
Så kom den dagen jeg var redd for. Den dagen han skulle reise til Tyrkia og derfra til Europa. Jeg var trist for at han skulle reise til Europa. Samtidig var jeg litt sjalu for at jeg selv ikke kunne reise, fordi jeg ikke hadde råd til det. Jeg tenkte at han var litt mer heldig enn jeg var.
Vi gikk en liten tur sammen, pratet litt også fulgte jeg han til busstasjonen. Jeg husker ansiktet hans den dagen. Han virket trist, og øynene hans hadde et trist og litt rart glimt som ikke var lett å tolke. Rommet vårt i moskeen ble tomt uten han, og det tok noen dager for meg å venne meg til det. Dager ble til uker uker, og uker ble til måneder, og jeg hadde fortsatt ikke hørt fra han. Jeg ble bekymret for han, men jeg kunne ikke gjøre noe.
Jeg så Abdo
En dag regnet det kraftig, og jeg ble nødt til å gå den lange veien hjem fra jobb fordi jeg ikke hadde penger til å ta bussen. Gåturen tok en time og var på mange måter bedre enn å reise kollektivt, for slik unngikk jeg kontrollpostene. Det regnet så voldsomt at jeg ikke kunne se asfalten.
Vi bodde sammen i veldig kort tid, likevel føltes det som om vi hadde vært nære venner i mange år.
Plutselig falt jeg ned i et stort hull ned til avløpsrørene under gaten, og jeg var under vann. Det var kanskje ikke snakk om mer enn ti eller femten sekunder, men det skjedde noe med meg der nede. Det var så mørkt, og jeg fikk ikke puste. Jeg kjente på at jeg var var nær døden, som i en drøm.
Under vannet så jeg alle jeg har kjent som er døde, blant annet faren min og noen venner i Syria. Og jeg så Abdo der nede med de døde også. Han så på meg med akkurat det samme blikket som da han reiste.
Plutselig brøt hodet mitt vannflaten i avløpet, og den alle de døde forsvant igjen. Jeg befant meg midt i en gate full av biler. Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg opp. Det eneste jeg klarte å tenkte på var hvorfor jeg hadde sett Abdo sammen med de andre døde. Jeg gikk hjem, gjennomvåt. Etterpå tok jeg av meg de våte klærne, hang dem til tørk på klessnoren og satt på gulvet til jeg sovnet.
Var jeg mer heldig enn Abdo?
Noen dager senere fikk jeg en telefon som jeg hadde ventet på lenge. Den var fra en representant for FN, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått beskyttelse i Norge. Jeg ble så glad og ville dele gleden min med Abdo.
Samme uke så jeg en kondolanse på Facebook. – Ansiktet avbildet i kondolansen ser kjent ut, tenkte jeg. Det var Abdo, Abdo som bare var 20 år gammel. Han druknet på havet mens jeg selv reiste til mitt nye hjemland, mitt nye liv og en trygg fremtid. Det finnes ikke noen ord som kan beskrive mine følelser da jeg fikk vite at Abdo er død.
Var jeg heldig? Var jeg mer heldig enn Abdo? Dette er spørsmål som jeg fortsatt ikke klarer å svare tydelig på. Var det Abdo som var heldig da han døde og fikk hvile i fred? Eller er det meg som er heldig som kom til Norge, der jeg fortsatt lider inni meg av alle de vonde opplevelsene jeg bærer på og må leve i ilden resten av livet?
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
