Foto: Ram Gupta
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
Utrop møter regissør Mine Yalcin i full sving med å gå gjennom første halvdel av stykket med det lange og velklingende navnet “Asfaltpuls – paranoia som faen i solnedgang”.
Det er en forestilling om frakobling etter tekster av den norske dramatikeren M.H. Hallum. Stykket har premiere 1. september.
Utenforskap i Groruddalen
Vi leser følgende om Asfaltpuls på nettsidene til Nordic Black Theatre:
Vi ønsker å ta bort avstanden mellom oss og dem. Det er litt av målet.
“Gjennom forestillingen blir temaer som medias oppmerksomhet, utenforskap, vold i hjemmet, skjønnhetstyrrani og ensomhet opptegnet i landskapet etter hvert som karakterenes egne hemmeligheter og historier bryter gjennom den stereotypiske overflaten.”
Stykket er en kritikk av medienes enkle framstilling av østkantungdommen. Samtidig gir stykket en forklaring på årsakene bak den økte segregeringen i Groruddalen.
Vi tar en prat med regissøren:
– Hvorfor har du valgt å kritisere begrepet “svenske tilstander”?
– Jeg blir provosert av at hele områder og hele ungdomsgrupper blir omtalt negativt av media og jeg lurer på hvilken innvirkning medias dekning av en del områder på østkanten i Oslo har på barn og unge som vokser opp i disse områdene. Hvordan påvirkes de av all den negative omtalen?
– Som virkemidler bruker du slam og fysisk teater. Hvorfor akkurat disse to grepene?
– Stykket tar utgangspunkt i to tekster av M.H. Hallum – begge tekstene er skrevet som poesi og har en konkret rytme. Vi skal ut å spille på gata, og mye energi og kraft er nødvendig for at forestillingen skal funke. I tillegg ønsker vi at forestillingen skal treffe ungdom og jeg håper grepene er noe ungdomspublikummet kan finne interessant.
Forestilling for ungdom
– I forestillingen møter vi fem karakterer som på hvert sitt vis opplever utenforskap og annerledeshet i storbyen. Er dette noe etnisk norske kan kjenne seg igjen i? I så fall hvordan?
– Jeg liker bedre å bruke ordet frakobling i denne sammenheng, å ikke føle tilknytning, ikke kjenne seg igjen i omgivelsene sine, ikke føle at man er en del av noe – det kan være skole, område, kropp, vennegjeng og annet.
– Ungdom og mennesker generelt har mange utfordringer de føler på hver dag. Noen utfordringer er større enn andre, men dette er en ungdomsforestilling som peker på at ungdom trenger å bli sett – uansett hvilken utfordring de måtte ha. Forestillingen fremstiller også ungdom som kritiserer samfunnet sitt, som kommer med konstruktive betraktninger på ting i omgivelsene de ikke synes er bra og ungdom som ser fremover med pågangsmot og optimisme. Forestillingen snakker om en gjeng som klarer seg på tross av motgangen.
– Selv om det er flerkulturelle skuespillere er Asfaltpuls definitivt for all ungdom, på lik linje som jeg regner med at forestillinger med etnisk norske skuespillere også kan være for flerkulturelle.
– Du har selv vokst opp i Groruddalen og senere i Tønsberg. På hvilke måter har denne kontrasten påvirket deg med stykket?
– Jeg har hatt en oppvekst med mye inspirasjon fra kunst, musikk og politisk arbeid. Jeg er opptatt av samfunnet mitt – men akkurat hva som har påvirket meg til å gjøre Asfaltpuls er vanskelig å si. Det jeg vet, er at jeg ble provosert av å lese så mye negativt om et område som jeg kjenner og husker som fantastisk.
– Foruten skjønnhetspress, er også angst et av hovedtemaene som tas opp i Asfaltpuls. Hvorfor ville du sette dette temaet på dagsordenen?
– Forestillingen er basert på tekstene til M.H.Hallum der angst er en del av teksten. Angst kan komme fra mye og kan være en naturlig reaksjon på følelse av stress, frakobling, utenforskap, ensomhet og å bli sett på som annerledes. I tillegg er det kjent at flere og flere ungdommer har angst og jeg tror det er viktig for ungdom å snakke om dette.
Kommentar til svenske tilstander
– Dere ønsker å oppsøke ungdommen der de er. Hva er tanken bak å ha scener i bybildet, spesielt i Groruddalen?
– Siden vi prøver å lage en kommentar til debatten om “svenske tilstander” og ønsker å rette den til ungdom – må vi sørge for at ungdom ser forestillingen vår. En måte å gjøre det på er å reise ut hvor ungdom oppholder seg i sitt lokalmiljø istedenfor å prøve å få ungdom til en scene i sentrum.
– I denne situasjonen ønsker vi også å interagere med ungdom, at de skal kunne snakke med oss og at vi er tilgjengelige – vi prøver tross alt å ta opp temaer som angår dem. Så da bør de jo kunne ta kontakt og kommentere. Vi ønsker å ta bort avstanden mellom oss og dem. Det er litt av målet.
– I tillegg ønsker vi å få mer profesjonell scenekunst ut av sentrum, og sørge for å møte de som kanskje ikke alltid går på teater i byen.
