Foto: Enrique Saldivar/Flickr
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Oppholdet på krisesenteret gir avbrudd i barnehage og skolegang, og dårligere tilknytning til nærmiljø, viser doktoravhandlingen En barndom på krisesenter.
– Hovedformålet var å sette søkelys på deres opplevelse av skolegang mens de bodde på krisesenteret. Utgangspunktet for avhandlingen var egentlig at alle barn, uansett bakgrunn, har like grunnelggende behov, forteller Selvik til Utrop, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.
Alle de 20 barna hun intervjuet i forskningen sin var ikke etnisk norske. De hadde bakgrunn fra Asia, Øst-Europa og Norden utenfor Norge.
Her er det ikke bare snakk om redusert skolegang og språkopplæring, men også at barna utvikler dårligere evner til relasjonsbygging.
Familiegjenforente
Selvik, som selv har jobbet på krisesenter, viser til følgende kjennetegn på disse familiene.
– Særlig er det familiegjenforente kvinner og deres barn som ender opp på krisesenter som følge av vold hjemme. Kvinnene er ofte lite integrerte i jobbmarkedet, i mindre stand til å klare seg økonomisk, og har lite nettverk sammenliknet med ressurssterke etnisk norske kvinner i samme situasjon. Flere har også gjentatte opphold, som følge av at man har prøvd å flytte tilbake til en voldelig partner, men ikke lykkes med å få reparert familielivet.
Ekstra utfordrende
Å bo på krisesenter kan av mange barn oppleve som trygt. Samtidig er det ikke lett, uansett etnisk bakgrunn. For familier med innvandrerbakgrunn er det ekstra utfordrende, siden de har lengre gjennomsnittlig oppholdstid på krisesentrene enn etnisk norske barn.
– For barn med ikke-etnisk norsk bakgrunn kan opphold på et krisesenter bety redusert skolegang og norskopplæring. Ofte er man nødt til å bytte skole, fra en skole som har hjelpetiltak til en annen skole som ikke kan tilby dette. Enkelte skoler har ikke råd eller tilgang til tilrettelagt opplæring. Krisesenter-opphold betyr også at noen av barna på grunn av sikkerhet må gå på skolen som ligger nærmest senteret og kanskje fjernt fra nærmiljøet.
En slik tilværelse med midlertidighet går også utover læringen, forklarer Selvik.
– Enkelte av barna jeg intervjuet har hatt sju opphold mellom fem ulike krisesentre, og får følgelig en oppstykket skolegang. Flere strevde blant annet med konsentrasjonsproblemer, vanskeligheter med å følge undervisningen eller gjenopplevelse av volden de ble utsatt for. Noen har lese- og skrivevansker, og kan ha det svært utfordrende med å lære seg norsk i tillegg til andre fag.
Lager egne mestringsstrategier
Selvik viser også til belastningen slike gjentatte krisesenter-opphold er for barna.
– Her er det ikke bare snakk om redusert skolegang og språkopplæring, men også at barna utvikler dårligere evner til relasjonsbygging. Lærere kan føle seg ekstra utrygge på barn som har opplevd eller sett familievold, og kan ofte velge å ikke gå videre. Siden barna opplever dette som tillitsmangel lager de egne strategier for stressmestring. Enkelte lærere får aldri vite om familiens situasjon fordi barna føler skam over det å ha selv vært utsatt for familievold. Dette i tillegg til at barna må hemmeligholde at man bor på krisesenter av hensyn til egen og familiens sikkerhet.
Enkelte av barna som finner veien til et stabilt skolemiljø overpresterer.
– Barna overkompenserer med ekstra skolearbeid og lærerne får et inntrykk av at barnet er en lesehest som tar skolen mer alvorlig enn klassekameratene.
Selvik mener løsningen er mer konfidensiell dialog mellom skolen og forelderen som bor på senteret, og mellom krisesenteret og skolen.
– Her er man nødt til å få snakket ut og involvere skolen, slik at de kan tilpasse opplæringen og yte profesjonell hjelp til familien. Flere av de jeg snakket med opplevde det som en lettelse å få skolen med på laget, og at man fant sammen en form for løsning som kan lette hverdagen.
– Linkarbeidere må til
Elvis Chi Nwosu i Oslo Arbeiderparti er ikke overrasket når vi viser ham statistikkene fra Bufdir om overrepresentasjonen av innvandrerfamilier på krisesentre.
Nwosu leder også organisasjonen African Cultural Awareness og har i lang tid jobbet med kultursensitivitet i utformingen av barnepolitikken.
– Erfaringen tilsier at bruk av kulturelle brobyggere og linkarbeidere i slike saker kan være viktig. Vi ser at linkarbeidere er viktige for tillitsbyggende arbeid, demper konflikter, er med å fjerne misforståelser og kan medvirke til positive endringer hos foreldre til beste for barna.
Viktig at barn skjermes
Familier med annen kulturbakgrunn som havner i krisesenter-situasjoner, som sliter og har utfordringer, vil ha særlige vansker med å forstå det norske systemet og norske koder.
– For å hindre at det går så langt som dette, må vi ha tilpassede kurs om hvordan er det å være foreldre i Norge. Vi gjør dette i for liten grad. Med barn som lærer norsk, er det også viktig med norskopplæring av foreldre. Dette krever tid, tålmodighet, og ikke minst at foreldre for eksempel får fri fra jobb.
Nwosu er positiv til at familier har et sted å dra til under slike omstendigheter, og at barna kan skjermes.
– I dag er det enorme penger som blir brukt på omsorgsovertakelse, noe som er skadelig for mange. Her kan vi anbefale mer bruk av familieråd og egne tiltak til fedre i slike situasjon.
FAKTA
- Tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) fra 2017 viser at 66 prosent av familiene på krisesentre hadde ikke-etnisk norsk bakgrunn.
- Flesteparten av samtlige brukere (både etnisk norske og med utenlandsk familiebakgrunn) hadde vært utsatt for en mannlig voldsutøver, henholdsvis 94 prosent av beboerne og 91 prosent av dagbrukerne. For 83 prosent av barna var voldsutøveren far, og for 11 prosent var voldsutøveren stefar. Barnet hadde samvær med voldsutøveren ved 31 prosent av oppholdene der voldsutøver var barnets forelder.
- Skolebarn og barnehagebarn opplevde avbrudd ved henholdsvis 52 og 33 prosent av krisesenter-oppholdene.
