Foto: Wikimedia Commons
Det er slett ikke unaturlig at når man snakker om antisemittisme, så assosierer man til Holocaust. Men antisemittismen verken begynte eller sluttet med Holocaust. Antisemittismen har en 2500-årig historie. Derfor har jeg omtalt Holocaust som en parentes i antisemittismens historie.
I en tidligere artikkel har jeg skrevet om milepælene frem til starten av Holocaust. I denne teksten tar jeg for meg noen milepæler i historien etter krigen. At ikke engang Holocaust klarte å få bukt med antisemittismen en gang for alle er et godt bevis for at vi aldri vil bli kvitt fordommene mot jøder.
Vi er derfor forpliktet til å kjempe mot antisemittismen på kontinuerlig basis. Kunnskap er ett av virkemidlene i denne kampen. Vi må undervise hver ny generasjon. Samme år som én 10. klasse slutter for å begynne på videregående, så begynner en ny 10. klasse. Den klassen må også lære.
Kielce-pogromen 1946
I Polen bodde det 3 millioner jøder ved krigens utbrudd. Kun 10% av disse overlevde, dvs. ca 300 000. Antisemittiske holdninger i Polen var rotfestet lenge før Polen ble okkupert. At det var pogromer – forfølgelse og systematisk utrydding av jøder – i Polen før krigen, er velkjent. Vi vil imidlertid forsømme oss dersom pogromen i Kielce i 1946 gikk i glemmeboken.
Kielce er en liten by i det midtre/sørlige Polen. Før krigen hadde Kielce 20 000 jødiske innbyggere, en tredel av den totale befolkningen. Etter krigen så befolkningen med motvilje på at de overlevende jødene skulle komme tilbake. Det ville blant annet bety at boliger måtte returneres til tidligere eiere. Av de ca. 200 Holocaust-overlevende som kom tilbake til byen etter krigen bodde 180 i en bygning som også huset jødiske hjelpeorganisasjoner. I den forrige artikkelen som jeg refererer til ovenfor er et av avsnittene viet Blodanklagen. Starten på pogromen i Kielce var også en falsk anklage mot jødene om å ha kidnappet en ikke-jødisk gutt. Den 1. juli 1946 stakk den 9 år gamle Henryk Blaszczyk hjemmefra. Da han kom hjem igjen tre dager senere var han redd for å få skjenn og diktet opp en historie om at jødene hadde holdt ham fanget i kjelleren i det jødiske huset i byen.
Politiets etterforskning ga ikke noe belegg for historien. Tvert imot. Historien var åpenbart fri fantasi. Bygningen hadde for eksempel ingen kjeller. At historien ikke var sann betydde lite for byens befolkning. Byens innbyggere, sammen med eks-soldater og byens politi, angrep bygningen med de 180 jødiske beboerne. Resultatet ble 42 drepte og over 40 sårede. Pogromen i Kielce rystet en hel verden, og resulterte i at to tredel av de jødiske Holocaust-overlevende i Polen flyktet. De flyktet til DP-leirene (‘Displaced Persons camps’) som de allierte hadde opprettet. Pogromen i Kielce var ikke enestående, men den mest kjente.
DP-leirene (Displaced Persons camps)
Holocaust-overlevende bodde i slike flyktningleire fra krigens slutt til alle, utenom én, ble stengt i 1950. Det vil si i 5 år. Den største leiren, Föhrenwald, nær München, ble stengt først i 1957. På det meste bodde det 250 000 Holocaust-overlevende i disse DP-leirene. Hvorfor måtte Holocaust-overlevende bo i flyktningeleire i så mange år etter krigen? Hvorfor åpnet ikke alle land sine grenser og ønsket dem velkommen? Hva gjorde Norge?
Norge hadde mistet nesten halvparten av sin jødiske befolkning. Nesten 800 jødiske nordmenn ble deportert og drept. World Jewish Congress (WJC) forhandlet med norske myndigheter om å ta imot jødiske overlevende fra DP-leirene som erstatning for de som var blitt drept. WJC var også villig til både å betale og garantere for dem økonomisk.
Etter en del ubehagelige debatter landet norske myndigheter på tallet 600. Antallet jøder som til slutt immigrerte til Norge fra DP-leirene var 492. (kilde: Mendelsohn) Aftenposten publiserte en gallup i 1947 der de 2000 respondentene fikk spørsmålet om man syntes det var riktig eller galt at Norge hadde erklært seg villig til å ta imot 600 jødiske flyktninger. Nesten hver tredje nordmann mente at det var galt. Begrunnelsene varierte fra «vi har nok med oss selv» til «bør ikke blandes med norsk rase».
Kunnskap er ett av virkemidlene i denne kampen. Vi må undervise hver ny generasjon.
På Evian-konferansen i juli 1938 stengte alle land (unntatt Den dominikanske republikk) sine grenser for jødiske flyktninger fra Tyskland. Også Norge. Norge hadde en positiv holdning til politiske flyktninger fra Tyskland, men de tyske jøder ble ikke regnet som politiske flyktninger.
Man skulle tro at holdningen til jødiske flyktninger etter Holocaust var mer positiv, men det var ikke tilfelle. Ikke før President Warfield-tragedien. Eller kanskje mer kjent som Exodus 1947. Det falleferdige skipet SS President Warfield ble omdøpt til Exodus 1947 og fraktet 4515 jødiske migranter fra Frankrike til mandatområdet Palestina. Britene som styrte mandatet tillot kun en begrenset kvote jøder å immigrere til landet, derfor ble Exodus bordet i internasjonalt farvann og ført til Haifa hvorfra migrantene ble sendt tilbake til flyktningeleire i Tyskland. Hendelsen skapte internasjonal bestyrtelse, og var bidragende til at britene sa fra seg Palestina-mandatet. USA åpnet etter dette sine grenser for jødiske flyktninger fra Europa.
Rettsoppgjøret
Det norske rettsoppgjøret etter krigen anses som et av de mer omfattende i Europa. Nürnbergdomstolen avsa 11 dødsdommer. I landssvikoppgjøret ble 30 dømt til døden. Likevel ble ingen nordmenn dømt for forfølgelsen og deportasjonen av de jødiske nordmennene. Den eneste som ble dømt var Wilhelm Wagner. Wagner var okkupasjonsmaktens ansvarlige for jøder, frimurere og kirkesaker. Han ble dømt til døden i Eidsivating lagmannsrett i august 1946. Høyesterett behandlet anken den 30. april 1947 og endret dommen til 20 års tvangsarbeid. Wagner sonet kun 4 år før han ble benådet og utvist til Vest-Tyskland i 1951.
Den som var øverste ansvarlige for deportasjonene av de jødiske nordmenn var politiinspektør Knut Rød. Han ble tiltalt for de to jødeaksjonene den 26. oktober og 26. november 1942, og frifunnet av to lagmannsretter. Begrunnelsen var at forbrytelsen mot jødiske landsmenn var mindre viktig enn den bistand Rød hadde gitt hjemmefronten.
Til Røds forsvar vitnet Jens Chr. Hauge og Gunnar Sønsteby. Ingen av vitnene var konkrete på hvilken bistand Rød hadde ytt hjemmefronten. Rød ble gjeninnsatt i politiet. Da vi fikk vår første lov mot hatefulle ytringer i 1961; Straffelovens §135 annet ledd, fikk Knut Rød ansvaret med å etterforske anmeldelser om antisemittisme. Dette reagerte DMT (Det Mosaiske Trossamfund) sterkt mot, både i møte med og i brev til justisministeren. Frifinnelsene av Knut Rød er av mange karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie.
Feldmann-saken
Rakel og Jakob Feldmann hadde bodd i Norge i 30 år da de i slutten av oktober 1942 fikk hjelp av to grenseloser med å flykte til Sverige. På veien gjennom skogen i Østfold ble ekteparet drept og ranet av de to grenselosene Håkon Løvestad og Peder Pedersen. De to grenselosene tilsto til slutt drapene og underslag av 12 000 kroner (den gang tilsvarende to årslønner) i kontanter, smykker og gullur.
De påberopte seg nødverge, og ble frifunnet for drapene, men dømt for underslag av verdiene. Feldmann-saken ble mye omtalt i avisene, og fikk fornyet oppmerksomhet da Sigurd Senje ga ut dokumentarromanen Ekko fra Skriktjenn i 1982. Denne ble filmatisert av Bente Erichsen i 1987 med tittelen Over grensen.
Den første hatparagrafen
Etter at en antisemittisk bølge skyllet over Europa på slutten av 1950-tallet ble man også engstelig i Norge. Dette ledet til den aller første hatparagrafen i straffeloven. Den ble vedtatt den 30. mai 1961 og signert 9. juni 1961 av Kong Olav og Einar Gerhardsen. Saksordfører var Aase Lionnæs (Arbeiderpartiet). Den fikk navnet §135 annet ledd. Denne paragrafen inneholdt ord som ble borte med etterfølgeren §135a i 1970. Blant begrepene som ble endret var «folkegruppe» og «falske beskyldninger». Fjerningen av ordet folkegruppe har nok hatt betydning for praksisen og forståelsen av dagens §185. Vi har sett en tendens til å forstå dagens hatparagraf som en erstatning for injurieparagrafen. Derfor har juristeksperter, så som Anine Kierulf, hatt sin fulle hyre med å forklare at §185 ikke er ment å beskytte mot personlige krenkelser, men ytringer mot en folkegruppe.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
