Staten dømmer utviste barn til gjeld

Familien og fremtiden er ødelagt – får med seg regning i bagasjen.

Slik profilerer den seg, crowdfundingskampanjen som skal hjelpe den palestinsk-jordanske familien Hasan, som nå er splittet etter at de for ett år siden ble utvist fra Norge.

På toppen av det hele har staten dømt familiens tre yngstesøsken til å betale de rettslige omkostningene, 270.000 kroner. Barna risikerer livslang gjeld til den norske stat.

Hasan-barna er ressurssterke, men har urettmessig levd i usikkerhet for fremtiden i mange år. Hvor er deres rett til trygghet?

– Jeg har involvert meg i saken fordi jeg mener behandlingen av barna strider mot FNs barnekonvensjon, sier Julia Lysgaard Shirazi, som har ledet crowdfundingskampanjen for familien.

Shirazi ble kjent med familien siden hun er ansatt på samme skole som den ni-årige yngstejenta Sara gikk i:

– Gjennom flere år har jeg sett hvordan barna har levd i usikkerhet om sin oppholdstillatelse og fremtid. De har gått gjennom flere runder i retten der de både har vunnet og tapt mot UNE. Hasan-barna er ressurssterke, men har urettmessig levd i usikkerhet for fremtiden i mange år.

– Hvor er deres rett til trygghet? spør Shirazi.

Forlot landet
Etter at moren forlot Norge med Sara, ble brødrene Mustafa (16) og Abdel (17) etterlatt alene i Norge. Abdel har fått utreisefrist juni 2019. Mustafa har levd det siste året med en ukastelsesordre.

– Sara er født og oppvokst i Norge. Hun var ikke engang født på det tidspunktet familien søkte opphold i Norge. I dag blir Sara straffet for noe som var utenfor hennes kontroll. Hun har blitt revet vekk fra det trygge nettverket hun hadde i Norge, fra venner og skole. Sara har gått uten skolegang siden desember 2017, noe som er i strid med barnekonvensjonen.

Urettferdig behandling

Øyvind Trydal har barn i samme skole som Mustafa. Han har påtatt seg en uformell vergerolle i saken og hjulpet barna med å anke saken sin til Høyesterett.

– Hovedproblemet er at det har vært store endringer underveis i familieforholdene under sakens gang. Barna har bodd utenfor hjemmet og saken har krevd en skikkelig individuell behandling. Guttene som bor utenfor hjemmet har hele sin skolegang i Norge. Å bygge videre på dette i et arabisktalende land, hvis man ikke kan skrive og lese arabisk, vil være vanskelig. Barna har flyttet hjemmefra, gått ti år på skole i Norge og er godt integrerte. Familiens opphold er ikke lenger et tema for dem. Et trygt liv og skolegang er guttenes ønske, sier Trydal.

Han mener det er urettferdig at barna nå overtar en gjeld som egentlig skulle tilfalle en voksen person.

– Saksomkostninger ved en tapt rettssak er en del av rettsstatens prinsipper. Men her burde man stoppet opp og tenkt seg om. At de må betale en gjeld som de har ingen skyld i, er direkte feil. For meg høres det hårreisende ut at staten i praksis kan kreve gjeld fra mindreårige når det er foreldrene som har ansvaret for reisen til Norge og rettsprosessene. I lagmannsrettens dom står det at det er barna ved verge som skal betale saksomkostningene. Hvis staten vil opprettholde disse kravene mot uskyldige barn, må vi som bor i dette landet ta ansvaret for denne urettferdigheten.

Er praksis legitimt?
Forfatter Siv Lakou har også engasjert seg i familiens situasjon. Hun ser på saksomkostningene som en slags arvesynd:

– Fakturaen fra Regjeringsadvokaten kom til både guttene og lillesøsteren Sara som hadde reist med mor. Barna er under 18 år og har sitt liv og sin skolegang i Norge. I tillegg har de nå en gjeld til den norske stat som forrenter seg, og som vil gi dem innreiseforbud. Lille Sara har venninner i Norge og en støttekontakt som er hennes norske mor. Nå kan hun altså ikke engang kunne komme på feriebesøk betalt av sin norske familie. Guttene har hatt all skolegang i Norge og kan ikke arabisk. Gjeld vil hindre dem i å få studieopphold i Norge. Hvorfor skal de nektes å fullføre en utdanning? Må barn arve foreldres synd og betale deres straff?

Opphold fremfor gjeld
Lakou mener barna burde hatt opphold på humanitært grunnlag for lenge siden.

– Hvorfor skal ikke staten også ta ansvar for den lange saksbehandling? I 2012 ble tre år regnet for å gi tilknytning til riket. Senere ble praksis en grense på fire og halvt år. Etter sju og et halvt år i Norge vant familien i Tingretten og barnas tilknytning til riket ble fremhevet. Men etter ni år i Norge vant UNE likevel med trumfkortet innvandringsregulerende hensyn, sier hun.

– Tiltagende tilsidesettelse
Trygve Tveter, advokat og partner i firmaet Tveter og Kløvfjell, er klar på at mindreårige ikke hefter for gjeld etter tapte rettsprosesser. 

– Men hvis barna på domstidspunktet har fylt 18 år og er part i saken, vil de hefte.

Han ser det som ekstremt trist at hensyn til barns beste de senere årene i økende grad blir tilsidesatt, både fra politikere, byråkrater og domstolene.

– At en slik minsket vektlegging av hensyn til barns beste faktisk har blitt en offentlig norsk karakter kan ikke lenger skjules. Såkalte innvandringspolitiske hensyn slår fullstendig i hjel hensyn til barns beste i alle typer utlendingssaker – inkludert asyl-, utvisnings- og familiegjenforeningssaker. 

Riksadvokaten: – Kan søke om ettergivelse
Utrop har kontaktet Riksadvokaten ved advokat Ole Kristian Rigland. I en e-post skriver han at han ikke kjenner til saken, og ikke kan kommentere den. I sitt svar til Utrop skriver han: 

“Generelt, vil imidlertid en mindreårig kunne bli dømt til å erstatte motpartens sakskostnader dersom vedkommende taper en sak. Dette gjelder generelt både mot staten og mot andre, men domstolene kan beslutte at kostnader ikke skal idømmes på grunn av sakens velferdsmessige betydning og styrkeforholdet partene imellom. Selv om kostnadsansvaret blir ilagt den mindreårige ved verge, er det parten selv som er ansvarlig for sakskostnadene.

Samtidig kan enhver som er ilagt sakskostnader etter tapt søksmål søke om at kostnadskravet blir ettergitt.

Rundskriv G-09/2010 gir retningslinjer for behandlingen av slike søknader. Som det fremgår, kommer det an på kravets størrelse om søknaden skal avgjøres av Statens Innkrevingssentral eller fagdepartementet. Det skal foretas en helhetsvurdering av om det foreligger særlige forhold, og det fremgår at skyldnerens alder er et moment som kan ha betydning, inkludert om skyldneren var mindreårig da kostnadsansvaret ble pådratt.”

BAKGRUNN

• Desember 2008: Mor Hasan (41) ankommer Norge med fem mindreårige sønner. Noen måneder etter blir yngstejenta Sara født. I tillegg til de mindreårige barna, har hun to eldre sønner. Begge søkte om opphold senere, etter at Mor Hasan var kommet til Norge. Søknaden om opphold ble avvist. De to sønnene blir ikke gjeldsheftet i saken
• April 2012: UNE tilbakekaller oppholdstillatelsen
• Oktober 2012: Familien klager til UNE
• September 2015 og mars 2016: UNE opprettholder tilbakekall av oppholdstillatelse
• Mai 2016: Tingretten gir familien medhold i klagen
• Desember 2017: Lagmannsretten avslår anken på Tingrettens dom. Yngstedatteren Sara forlater Norge sammen moren og reiser til Tyskland
• Februar 2018: Høyesteretts ankeutvalg tillater ikke å fremme anke for barna
• Desember 2018: 16-årige Mustafa får avslag på oppholdssøknad, og lever nå med en utkastelsesordre hengende over seg. Rett før jul sendte familiens advokat en søknad om opphold for broren Abdel slik at han kan fullføre videregående skole. Han venter på svar.