Foto: Natasza Bogacz
- Norskpolakker viser solidaritet med LHBTQ+ personer i hjemlandet - 13.08.2020
- Polakker fikk ikke stemt: Posten beklager feil - 31.07.2020
- Polakker i Norge testes ikke for korona - 07.04.2020
Belinda vokste opp i Bergen. Dengang var det ikke lett å være et barn med flerkulturell bakgrunn.
– Jeg gikk gjennom en identitetskrise da jeg vokste opp. Det var som en liten krig. På barneskolen var jeg en av veldig få på en veldig stor skole. Jeg ble ekstremt ekskludert, mobbet. Jeg slåss veldig mye.
Hun ville ikke være filippinsk.
– Vi vet ikke om vi får møte igjen de ungdommene vi har blitt glade i. Vi har ingenting å si. Det er brutalt.
– Jeg skrubbet huden min for å bli hvitere. Jeg ville ikke snakke filippinsk. Som voksen skammer jeg meg over at jeg prøvde å utslette min filippinske identitet. Men jeg har jo den dualiteten i meg og det beriker meg så vanvittig.
Det katolske mangfoldet
I fjerde klasse byttet Belinda til en katolsk skole og ble mye mer bekvem med hvem hun var.
– Den nye skolen hadde mye mer blanding av kulturer, med barn fra Vietnam, Chile, Sri Lanka, Pakistan. Alle var likestilte. Vi møtte mennesker, først og fremst. Det var bare: «Å! Kule mennesker. Vi går i samme klasse. Fett». Ingen snakket om bakgrunn. Vi gikk på skole, vi.
Hun har tatt med seg denne barnlige måten å møte mennesker på.
– Da jeg først møtte hiphop-kulturen, var det helt: Wow! Dette er nøkkelen til fred i verden, spør du meg!
– Hvis alle bare hadde forstått hvor enorme krefter vi tilfører hverandre når vi smitter hverandres kultur! utbryter hun.
HUMANistisk inkluderingsformel
I 2015 kom flyktningkrisen. Da skapte Belinda inkluderingsprosjektet HUMAN.
– Jeg hentet dansere fra det urbane dansemiljøet i Oslo til Hvalstad asylmottak for enslige mindreårige. Arrangementet var stappfult, jeg tror det var nesten 200 ungdommer der. Det kom flere og flere, forteller hun.
Hver søndag dro hun og andre frivillige til asylmottaket. Hun forklarer hvorfor den urbane hiphop-kulturen, som er flerkulturell, passet så godt til ungdommene på mottaket:
– Hiphop er et sammensurium av hele verdens folkedanser og kulturer. Vi snakket ikke samme språk. Heller ikke kunne vi ta med oss en tolk, fordi da måtte vi ha brukt seks forskjellige tolker. Vi kommuniserte gjennom bevegelse, ordløst. Det er en ur-ting for mennesker. Vi har beveget oss lenge før vi kunne snakke.
Formelen HUMAN fungerte. Belinda fikk mer støtte, også fra UDI.
– Da tok jeg med meg ikke bare dansere, men også folk fra slam-miljøet. Også DJ-, graffiti- og stencil art-miljøet. Det er ikke alle som nødvendigvis liker å danse, men ungdommene fikk lov å prøve ut forskjellige ting og utrykke seg slik de ville.
Åpent hus uten krav
Formelen ble ført videre av Dansens hus, og navnet ble endret til People of the World, POW. Fortsatt er Belinda kunstnerisk leder.
Nylig fikk prosjektet en halv million kroner i inkluderingsmidler. Dansens hus inviterer beboere fra Refstad flyktningmottak på Bjerke. De får transport, mat, workshops og eventuelt en forestilling.
– Den urbane kulturen er en flersidig utveksling: «Hva kommer du med? Å, det er en slags afghansk folkedans! Fett! Hvordan kan vi får den til å passe med denne musikken her?» Du kommer som et individ med sinnssykt mye kultur, historie og opplevelser. Man prøver ikke bare å viske ut noens historie, men lar dem utvikle seg og få lov å være stolt av det de har med seg. Da er det snakk om inkludering, fastslår hun.
Eksterne brutale krefter
Inkluderingsprosjektet POW prøver å invitere flyktningene en eller to ganger i måneden. Men det varierer hvor mange som kommer. Selv om aktiviteten er gratis, kan det likevel skje at folk er skeptiske.
– Det er ikke alle som helt ser poenget med det. De er midt i sin egen livsstorm: «Blir jeg kastet ut? Hvor er familien min?» Det blir mye traumer. Det går på dagsformen.
Men det er også eksterne krefter som gjør planleggingen vanskelig.
– Vi hadde en episode hvor vi hadde invitert 70 stykker fra Refstad. Men så, midt på natten, kom politiet til mottaket og tok med seg masse folk. Da var det ikke nødvendigvis kjempestemning for å danse og spise mat. De satt jo i sorg og sjokk.
Sånne episoder påvirker også de frivillige.
– Vi vet ikke om vi får møte igjen de ungdommene vi har blitt glade i. Vi har ingenting å si. Det er brutalt.
Ikke mist det humane i deg
– Hvordan opplever du det politiske ved dette arbeidet? Føler du deg brukt til å pynte på regjeringens politikk?
– Det er en selvmotsigende handling, å gi oss penger og samtidig stenge Hvalstad og andre asylmottak. Men hva faen skal vi gjøre? Jeg jobber ikke som politiker, jeg jobber med det menneskelige. Jeg velger å tro at de fleste politikere ikke tar sånne valg fordi de har mistet det humane i seg. Men de hadde hatt veldig godt av å komme ut i felten mer. Da kan de se konsekvensene av de valgene de tar på kontoret sitt.
– Et smil var nok
– Da vi kom til Hvalstad møtte jeg mange ungdommer fra forskjellige land. Jeg så at de koste seg. Det varmet hjertet. Mens jeg tok en kaffe med de som jobbet der, var det noen som pekte på en av guttene og sa: «Han har vært her i tre måneder og det er første gang jeg har sett ham smile». For meg er det bevis på at prosjektet virker.
FAKTA
- Belinda Braza er ansatt som koreograf på Det Norske Teateret, hvor hun også jobber som kunstnerisk leder for Bikubekveld, Bikubebarn, og koordinator for Bevegelsesfaget ved Det Multinorske.
- Hun er en del av styringsgruppen ved Rommen scene, Det Norske Teatrets satsing i Groruddalen.
- Hun har koreografert bl.a. Jungelboka, Utafor, Peer Gynt, Shockheaded Peter, Spelemann på taket, Nila og den store reisa m.fl.
- Gjennom B-Braza Productions har hun produsert fire helaftens forestillinger i sjangeren urban crossover.
- Hun er også initiativtaker bak flykningprosjektene Humanog har vært kunstnerisk leder for People of the World (POW), et inkluderingsprosjekt ved Dansens hus og STEPS (Riksteatret/Kulturtanken).
